Rapporter [2017/##]
Erling Holmøy og Birger Strøm
Betydningen for demograﬁ og makroøkonomi av innvandring mot 2100
Statistisk sentralbyrå • Statistics Norway
Oslo–Kongsvinger
 

I serien Rapporter publiseres analyser og kommenterte statistiske resultater fra ulike undersøkelser.
Undersøkelser inkluderer både utvalgsundersøkelser, tellinger og registerbaserte undersøkelser.
© Statistisk sentralbyrå
Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen
skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde.
Publisert [Dato]
ISBN 978-82-537-[####-#] (trykt)
ISBN 978-82-537-[####-#] (elektronisk)
ISSN 0806-2056
Standardtegn i tabeller Symbol
Tall kan ikke forekomme .
Oppgave mangler ..
Oppgave mangler foreløpig …
Tall kan ikke oﬀentliggjøres :
Null Mindre enn 0,5 av den brukte enheten 0
Mindre enn 0,05 av den brukte enheten 0,0
Foreløpig tall *
Brudd i den loddrette serien —
Brudd i den vannrette serien  
Desimaltegn ,
Forord
Rapporten analyserer betydningen av realistisk innvandring for veksten i gjennomsnittlig materiell levestandard
og oﬀentlige ﬁnanser mot 2100. Dette gjøres ved å sammenligne scenarier som bygger på identiske forutsetninger
med unntak av inn- og utvandring. I det ene settet av scenarier er inn- og utvandringen lik det Statistisk sentralbyrå

 vurderer som mest realistisk i befolkningsfremskrivningene Hovedalternativet i Statistisk sentralbyrås
befolkningsfremskrivninger fra 2016. Disse sammenlignes med scenarier der inn- og utvandringen er satt lik null fra
og med 2016. Sammenligningene viser det isolerte bidraget fra realistisk innvandring til utviklingen i levestandard
og oﬀentlige ﬁnanser i tiårene fremover. gen i Beregningene inngår i et oppdrag for Finansdepartementet og
Utvalget om langsiktige konsekvenser av høy innvandring (Brochmann2-utvalget) som leverte sin utredning 1.
februar 2017. Rapporten utdyper og dokumenterer disse. Seniorforsker Erling Holmøy, Seksjon for makroøkonomi,
har ledet prosjektet. Beregningene er basert på en oppdatert versjon av den makroøkonomiske modellen DEMEC,
utviklet av Erling Holmøy og Birger Strøm, Strøm (begge Seksjon for makroøkonomi. makroøkonomi). Holmøy har
ledet prosjektet. I tallfestingen av modellen har Carol Romay ved (tidligere Seksjon for inntekts- og lønnsstatistikk
lønnsstatistikk) og Ingunn Sagelvmo ved seksjon (Seksjon for nasjonalregnskap har bidratt vesentlig i arbeidet med
å oppdatere tallfestingen av modellen. nasjonalregnskap) ytt viktige bidrag. Tallfestingen og utformingen av
modellen dokumenteres grundigere i en kommende rapport som viser med mer detaljerte beregninger av hvordan
ulike befolkningsgrupper bidrar til oﬀentlige inntekter og utgifter gjennom livet. Vi takker ??? for kommentarer til et
tidligere utkast, og Takk også til medlemmene av Brochmann2-utvalget, samt Simen Bjørnerud, Yngvar Dyvi og
Lars Wahl i Finansdepartementet for innspill og vurderinger. vurderinger av beregningsopplegget. Takk for
kommentarer til et tidligere utkast til Nils Martin Stølen, Torbjørn Eika og tre anonyme lesere.
Rapporten er tilgjengelig i pdf-format på Statistisk sentralbyrås internettsider under
adressen: http://www.ssb.no/publikasjoner
Prosjektstøtte: Finansdepartementet

Statistisk sentralbyrå, [Godkjenningsdato]
Christine Meyer
Sammendrag
Rapporten analyserer den isolerte betydningen av realistisk inn- og utvandring i hvert år mot 2100 for materiell
levestandard og oﬀentlige ﬁnanser. Analysen har inngått i et oppdrag for Finansdepartementet og Utvalget om
langsiktige konsekvenser av høy innvandring (NOU 2017:2). Den bruker en oppdatert versjon av den
makroøkonomiske modellen DEMEC (beskrives i kapittel 3) til å simulere og sammenligne to typer scenarier for
norsk økonomi til 2100. Scenariene bygger på identiske forutsetninger med unntak av de følgende om migrasjon:
1. I vårt «innvandringsscenario» er inn- og utvandringen lik det Statistisk sentralbyrå vurderer som mest
realistisk (SSB) kaller Hovedalternativet i befolkningsfremskrivningene fra 2016. Vi har vurdert dette som det mest
realistiske av foreliggende SSB-fremskrivninger. Her ligger nettoinnvandringen nær 26 000 per år fra 2020. En
økende andel av innvandrerne forventes å komme fra Afrika og Asia, mens arbeidsinnvandringen fra østeuropeiske
EU-land reduseres mye. I tillegg er utvandringen klart lavere blant innvandrerne land utenfor EØS-området, i første
rekke fra Afrika og Asia enn blant andre innvandrere. Asia.
2. I vårt alternative «0-scenario» skjer det ingen inn- og utvandringen utvandring fra og med 2016.
Studier av økonomisk vekst legger typisk liten vekt på folkemengdens størrelse. I forhold til de ﬂeste andre land
har imidlertid Norge betydelige inntekter fra olje- og gassutvinning og avkastning av ﬁnansformuen i utlandet. Siden
disse inntektene utlandet som er helt befolkningsuavhengige, uavhengige av befolkningen. Derfor vil
fødselsoverskudd og nettoinnvandring isolert sett redusere per capita verdien av dem. Når de dessuten tilfaller

 fellesskapet via staten, fører innvandring en gitt økning i folkemengden isolert sett til at befolkningen ex ante
innvandring denne økningen må gi fra seg noe av petroleumsformuen til innvandrerne. de ekstra innbyggerne.
Dette skjer gjennom økt skattebyrde når ﬂere innbyggere skal ha en gitt standard på oﬀentlig velferd innenfor
handlingsregelens ramme. Kapittel 2 viser at petroleumsformuen må deles på svært mange ﬂere når realistisk
migrasjon in- og utvandring får spille seg ut over noen tiår fremover. Folkemengden vokser jevnt fra dagens 5,3
millioner og passerer 8,5 millioner rett etter 2100. 2100 i innvandringsscenariet. Det er nær det dobbelte av 2100nivået i 0-scenariet. Andelen av befolkningen med bakgrunn fra land utenom EØS, Nord-Amerika, Australia og New
Zealand øker jevnt fra 10 prosent i 2016 til 29 prosent i 2100. Andelen norskfødte med minst en norskfødt forelder
faller fra 83 til 64 prosent i løpet av denne perioden.
I tillegg til virkningene gjennom befolkningsvekst, påvirker innvandring materiell levestandard og oﬀentlige
ﬁnanser gjennom endringer i befolkningens sammensetning. Innvandring vil isolert sett dempe veksten i forholdet
mellom alderspensjonister og personer i yrkesaktiv alder fremover. Men hvis dette skal bedre levestandarden og
statsﬁnansene, kan ikke bidraget til produksjon og skatter være mye mindre for innvandrere enn for norskfødte.
Tallgrunnlaget i DEMEC viser, som alle andre relevante studier, alder. Likevel viser våre beregninger at innvandrere
fra Asia og Afrika i gjennomsnitt har vesentlig lavere yrkesinntekter og høyere mottak av skatteﬁnansierte sosiale
stønader enn andre innbyggere (kapittel 3). Fra 2016 til 2100 vil andelen av befolkningen som har afrikansk eller
asiatisk bakgrunn øke jevnt fra 10 til 29 prosent, mens andelen norskfødte med minst en norskfødt forelder vil falle
fra 83 til 64 prosent. En økende andel av disse norskfødte vil være etterkommere av innvandrere som ankommer
etter 2016. Tallet på norskfødte i 0-scenariet vil i 2100 utgjøre kun 48 prosent av befolkningen i
innvandringsscenariet.
Realistisk realistisk migrasjon senker isolert sett senker den årlige gjennomsnittsveksten i Norges disponible
realinntekt per innbygger fra 0,5 til 0,3 prosent i årene 2016-2060 og fra 0,6 til 0,5 prosent i årene 2061-2100. I
begge scenariene fører forlengelse av det siste tiårets svake produktivitetsvekst til er den økonomiske veksten
langt lavere vekst enn observert hittil i etterkrigstiden. etterkrigstiden, fordi vi har forlenget den svake
produktivitetsveksten Norge har hatt etter 2005. Dersom den årlige inntektsveksten hadde vært et par prosent eller
mer, slik den stort sett har vært siden begynnelsen av 1970-tallet, ville veksteﬀektene av migrasjon betydd lite,
spesielt i lys av den store forskjellen i folkemengde mellom våre scenarier. Men når de generelle vekstutsiktene er
så svake som i våre scenarier, reduserer realistisk migrasjon inntektsveksten relativt mye. For eksempel øker
doblingstiden for en størrelse fra 139 til 231 år når årsveksten faller fra 0,5 til 0,3 prosent. (Den er 35 år med 2
prosents årsvekst.) I 2060 har inn- og utvandringen redusert den årlige realinntekten per innbygger med 47 000
2013-kroner (7,8 prosent). Den tilsvarende inntektsnedgangen Tilsvarende inntektsnedgang i 2100 er 72 000 2013kroner (9,6 prosent). Andelen av realinntektsreduksjonen årlig realinntektsreduksjon per innbygger som skyldes at
befolkningsvekst reduserer fall i per capita verdien av inntekter som er uavhengige av befolkningen,
befolkningsuavhengige inntekter, øker fra 17 prosent i 2016 til 45 prosent i 2060 og videre til 59 prosent i 2100.
Inntektene fra produksjon i fastlandsnæringene avhenger i all hovedsak av befolkningen via sysselsetting. Målt i
2013-kroner per innbygger bidrar realistisk fremfor 0 migrasjon til at disse faller med 27 000 i 2060 og med 33 000 i
2100. Hovedårsaken er lavere sysselsettingsandel og lønn blant innvandrere fra Afrika og Asia enn gjennomsnittet
for norskfødte, for gitt kjønn og alder.
Sammenlignet med 0-scenariet svekker realistisk
Realistisk migrasjon bidrar til å svekke oﬀentlige ﬁnanser. Det Sammenlignet med 0-scenariet ligger det

 skattebeløpet som mangler på at handlingsregelen oppfylles, øker i alle år fra 2025 til 2100 med nær 10 500 2013kroner per innbygger eller 2,5 prosent av Fastlands-Norges BNP. BNP fra 2025 til 2100. Den viktigste kilden til
svekkelsen er at statens avkastning av oljefondet deles fordeles på ﬂere innbyggere. Målt per innbygger reduseres
både innbygger, reduserer realistisk migrasjon de oﬀentlige inntekter inntektene og utgifter utgiftene som avhenger
av demograﬁske forhold av realistisk migrasjon. demograﬁ. Frem til 2047 er inntektsreduksjonen størst, deretter er
det motsatt. Sett i forhold til at realistisk fremfor ingen nettoinnvandring gir en nesten dobbelt så stor folkemengde i
2100, er det nærliggende å bedømme eﬀekten som svak. Men fra Fra 2016 til 2060 bidrar innvandringseﬀekten
med 2,4 prosentenheter til en samlet økning på 4 prosent i øker det udekkede ﬁnansieringsbehovets andel av
Fastlands-Norges BNP. BNP med 4 prosent når den mest realistiske inn- og utvandringen legges til grunn. Av
denne økningen bidrar innvandringseﬀekten alene med mer enn halvparten, 2,4 prosentenheter. Imidlertid er denne
innvandringseﬀekten relativt konstant, mens aldringen av befolkningen fører til at det samlede udekkede
ﬁnansieringsbehovet øker hvert år og passerer nær 11 prosent av BNP-FN i 2100. Realistisk inn- og utvandring
forsterker altså de problemene som aldringen skaper for velferdsstatens langsiktige ﬁnansiering, men eﬀektens
relative betydning avtar over tid.

Abstract
This report analyses the contribution to the long term growth in national income per capita and ﬁscal
sustainability from migration to Norway throughout this century. The study is a part of a project carried out for the
Norwegian Ministry of Finance as well as the government appointed committee Long Term Consequences of High
Immigration (NOU 2017:2). It applies an updated version of the model DEMEC (described in chapter 3) to simulate
and compare two types of scenarios for the Norwegian economy. The assumptions underlying the scenarios are
identical except for those on migration:
1. The Migration Scenario assumes the same immigration and emigration as in the “Medium “Main Alternative”
in the population projections published in 2016 by Statistics Norway, which regards Norway. We regard this
projection as the most realistic one. Here, among the published projections. Here, the annual net immigration
equals about 26 000 from 2020. An increasing share of immigrants is assumed to come from Africa and Asia,
whereas labour immigration from East-European EU-countries falls substantially. In addition emigration is
signiﬁcantly lower for immigrants from Africa and Asia than for other immigrants and natives. Asia.
2. In our alternative “0-Scenario” neither immigration nor emigration takes place after 2015.
Studies of economic growth and income diﬀerences between countries have typically not emphasized the size
of the population. However, compared to most other countries Norway receives substantial income from current
petroleum depletion production of crude oil and natural gas, as well as returns to the accumulated savings of the
these petroleum revenues in the government pension fund (GPU). revenues. These revenues are completely
independent of demographic conditions. demography. Thus, excess of births and net immigration will reduce their
value in per capita terms. Moreover, most of these revenues accrue to the public through the central government.

 Thus, net immigration implies, cet. par, that parts of the petroleum wealth are transferred from natives to the extra
immigrants. This takes place through an increase in by raising the tax burden when more inhabitants are entitled to
a given standard of tax ﬁnanced services and cash transfers within the government budget constraint imposed by
the ﬁscal rule for how spending the Norwegian government spends its petroleum wealth. Chapter 2 shows that
realistic rather than no migration implies that the petroleum wealth in some decades has to be shared by a much
larger number of residents. From the present 5.3 million, realistic migration causes the Norwegian population to
pass nearly 8.5 million in 2100, which is nearly twice the 2100-level in the 0-scenario.
In addition to the eﬀects of population growth, migration aﬀects living standards and government ﬁnances
through changes in the composition of the population. Immigration will mitigate the growth demographic old-age
dependency ratio. However, this will not improve living standards and ﬁscal sustainability if the average
contribution to production and tax revenues is much lower from immigrants than from natives. The DEMEC data
base shows, as all other relevant studies, that on average immigrants from Africa and Asia earn signiﬁcantly lower
labour income and receives more government cash transfers than residents, contingent on age and gender. From
2016 till 2100 the population share of residents with African or Asian background from countries outside the EEA,
North-America, Australia and New Zealand grows steadily from 10 to 29 percent, whereas the share of natives with
at least one parent born in Norway declines from 83 to 64 percent. An increasing share of
In addition to the latter group will be descendants eﬀects of those who have immigrated to Norway after 2016.
In 2100 these natives population growth, migration aﬀects living standards and government ﬁnances through
changes in the 0-scenario constitute only 48 percent composition of the population population. Although realistic
migration mitigates the growth in the migration scenario.
Realistic demographic old-age dependency ratio, realistic migration reduces the average annual growth rate of
real national income per capita from 0.5 to 0.3 percent in the period 2016-2060 and from 0.6 to 0.5 percent in the
period 2061-2100. The slow growth in both scenarios is due to prolongation of the slow productivity growth
experienced in Norway and many other economies since 2005. If growth were about 2 percent – the average over
the last four decades - we would have judged the growth eﬀect of migration to be small, especially compared to
the large population eﬀect. However, with the bleak general growth prospects in our projections, realistic versus no
migration makes a large diﬀerence in relative terms. For example, reducing annual growth from 0.5 to 0.3 percent
raises the doubling time rises from 139 to 231 years. (It is 35 years with 2 percent annual growth.) In 2060 real
income per capita is 47 000 2013-NOK (7.8 percent) lower than in the 0-scenario. The corresponding reduction in
2100 is 72 000 2013-NOK (9.6 percent). The share of the income reduction that can be attributed to lower per
capita value of incomes which are independent of demography, increases from 17 percent in 2016 to 45 percent in
2060 and to 59 percent in 2100. The income generated by production in the non-petroleum industries depends
mainly on the population size through employment. Measured in 2013-NOK per capita, this income is lowered by
27 000 in 2060 and by 33 000 in 2100 due to realistic rather than no migration. The main reason is that the ageand gender speciﬁc average labour income per person is lower for immigrants from Africa and Asia than for
natives, for a given age and gender. natives.
Independent of migration Norway faces a ﬁscal sustainability problem, mainly caused by population ageing:
The lacking deﬁcient tax revenue needed to meet the budget constrained constraint implied by the current ﬁscal
rule grows over time in both scenarios, also as a share of GDP for the mainland economy. However, realistic
migration enlarges this measure of the ﬁscal gap in each year after 2025 by approximately 10 500 2013-NOK per

 capita, or 2.5 percent of the Mainland-GDP. The most important source to this reason is that the return of to the
Government Pension Fund is shared by more residents. With respect to the population dependent budget
components components, migration reduces both incomes and expenditures fall in per capita terms when
immigration increases. terms. Net income falls until 2047 and increases thereafter. Compared to the population
eﬀect it is tempting to judge the ﬁscal eﬀect of realistic migration as weak. On the other hand, from From 2016 till
2060 the ﬁscal gap has increased to 4 percent of Mainland-GDP, of which 2.4 points can be attributed to realistic
migration. However, this eﬀect is nearly constant constant, whereas population ageing entails that the causes a
wider ﬁscal gap becomes wider year by year, passing 11 percent of Mainland-GDP in 2100. To sum up: Realistic
Thus, realistic migration reinforces the ﬁscal sustainability problems facing Norway due to population ageing, but
the relative importance of migration declines over time.

Innhold
Forord 3
Sammendrag 4
Abstract 6
Innhold 8
1. Problemstilling Problemstillinger og tilnærming 9
1.1. Problemstilling Problemstillinger 9
1.2. Tilnærming 10
1.3. Hvilke eﬀekter er presumptivt viktige? 11 13
1.4. Noen relaterte analyser 15 av makroøkonomiske virkninger 17
1.5. Leserveiledning 16 18
2. Demograﬁsk utvikling 17 19
2.1. Forutsetninger 17 19
2.2. Betydningen av innvandring for befolkningens størrelse og sammensetning mot 2100 24 27
3. Forutsetninger i de økonomiske beregningene 29 32
3.1. Hva mener vi med et langsiktig tidsperspektiv? 29 32
3.2. Modellsystemet DEMEC 31 34
3.3. Individers bidrag til oﬀentlige inntekter og utgifter 55 58
4. Betydningen av innvandring for økonomisk vekst 71 74
4.1. Mål på gjennomsnittlig levestandard 71 74
4.2. Vekstbildet fremover ved mest realistisk migrasjon 72 75
4.3. Mulige vekstbidrag fra innvandring 75 78
4.4. Faktiske Beregnede vekstbidrag fra innvandring: Beregningsresultater 78 innvandring 80
5. Betydningen av innvandring for oﬀentlige ﬁnanser 88 89
5.1. Mål på oﬀentlig overskudd 88 89
5.2. Oﬀentlige ﬁnanser med mest realistisk inn- og utvandring 90 91
5.3. Statsﬁnansielle virkninger av realistisk innvandring 94 95
6. Virkninger av «høy» innvandring 99 100
6.1. Befolkningens størrelse og sammensetning 101
6.2. Økonomisk vekst 106

 6.3. Oﬀentlige ﬁnanser 109
7. Betydningen av aktivitetsvirkninger 112
8. Konklusjoner Oppsummering og konklusjoner 116
Vedlegg: En analytisk beskrivelse av delmodellen DEMEC-MACRO 121
Referanser 126
Figurregister 129 130
 
1. Problemstilling Problemstillinger og tilnærming
1.1. Problemstilling
Frem til midten av 1980-tallet økte bruttoinnvandringen til Norge relativt jevnt fra et nivå på vel 6000 i 1951 - det
første år med tall for innvandringer, se ﬁgur 1. Fra et nivå på snaut 20 000 i 1984 førte blant annet bølger av
ﬂyktninger til en mer ujevn vekst i bruttoinnvandringen opp til vel 40 000 i 2005, mens nettoinnvandringen da var vel
18 000. Innvandring ble likevel ikke et sentralt tema i samfunnsdebatten før den høye arbeidsinnvandringen fra nye
østeuropeiske EU-land etter 2005. En foreløpig topp ble passert i 2011-2012 da brutto- og nettoinnvandringen kom
opp i henholdsvis 79 000 og 47 000. Per 1. januar 2016 utgjorde innvandrere 13,3 prosent (698 550 personer) av
Norges befolkning. Medregnet norskfødte med to innvandrerforeldre var andelen 16,2 prosent. Over halvparten av
disse hadde europeisk bakgrunn. Polakker utgjorde den største enkeltgruppen med 95 724 personer, tilsvarende
1,8 prosent av samlet folkemengde.

Innvandrerdeﬁnisjoner
Innvandrere er personer som født utenfor Norge med utenlandsfødte foreldre, og som har ﬂyttet til Norge.
Norskfødte med innvandrerforeldre er personer født i Norge med to foreldre som begge er innvandrere.
Figur 1. Fødsler, dødsfall, innvandring og utvandring 1951-2015
Kilde: SSB Problemstillinger
Denne rapporten svarer kvantitativt på spørsmålet: Hvordan og hvor sterkt vil realistisk inn- og utvandring over
mange tiår fremover isolert sett påvirke norsk demograﬁ, økonomisk levestandard for gjennomsnittsinnbyggeren og
oﬀentlige ﬁnanser? Problemstillingen er usedvanlig lett å motivere. Realistisk motivere: Realistiske anslag
innebærer at inn- og utvandring vil fører - direkte og via ﬂere fødsler - føre til at folkemengden i 2100 blir vokser til
nær det dobbelt dobbelte av det den blir ville ha blitt uten migrasjon. Første eller annen generasjons innvandrere
Innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre fra Afrika eller Asia land utenfor EØS, Nord-Amerika, Australia
og New Zealand vil øke sin befolkningsandel fra dagens 10 prosent til 29 prosent i 2100. Det vil være en
unnlatelsessynd hvis ikke analysemiljøer studerer virkningene av så store endringer, særlig når de også står så
sentralt i samfunnsdebatten. Det gjelder ikke minst den type virkninger vi studerer. Økonomisk levestandard er et
hovedmål for økonomisk politikk. Når Samtidig forventes den økonomiske veksten fremover forventes å bli klart
lavere enn den hittil har vært, er det interessant å undersøke hvordan vært. Hvordan og hvor mye innvandring
bidrar realistisk migrasjon til dette. dette? Det samme gjelder oﬀentlige ﬁnanser: I hvilken grad vil innvandringen
realistisk migrasjon forsterke eller minske de ﬁnansieringsproblemene velferdsstaten vil møte fremover som følge av
en aldrende befolkning?
Det var først og fremst den høye arbeidsinnvandringen fra nye østeuropeiske EU-land etter 2005 som gjorde

 innvandring til et sentralt tema i norsk samfunnsdebatt. Figur 1 viser at en foreløpig topp ble passert i 2011-2012
da brutto- og nettoinnﬂyttingen kom opp i henholdsvis 79 000 og 47 000. Til sammenligning økte
bruttoinnﬂyttingen til Norge relativt jevnt fra vel 6000 i 1951 (det første år med tall for dette) til snaut 20 000 i 1984.
Deretter førte blant annet bølger av ﬂyktninger til en mer ujevn vekst i bruttoinnﬂyttingen opp til vel 40 000 i 2005,
mens nettoinnﬂyttingen da var vel 18 000.
Figur 1. Fødsler, dødsfall, innﬂytting og utﬂytting 1951-2015
Kilde: SSB

Bruttoinnﬂytting omfatter alle som ﬂytter fra utlandet til Norge i løpet av en gitt periode. Det er et videre begrep
enn bruttoinnvandringen som er deﬁnert som endringen i antall innvandrere før man tar hensyn til bruttoutﬂytting.
Innvandrere deﬁneres i befolkningsstatistikkens som personer som utenlandsfødte med utenlandsfødt far og mor
og ﬁre utenlandsfødte besteforeldre. Tall for innvandring utelater dermed innﬂytting av personer med ulike former
for «norsk bakgrunn», for eksempel norskfødte som vender hjem etter utenlandsopphold, barn født i utlandet av
norske foreldre og adopsjoner. De siste tiårene har denne typen innﬂyttinger variert relativt lite rundt 7 500 per år. I
samfunnsdebatten og i denne rapporten er det økningen i antall innvandrere og deres etterkommere som har
interesse.
Per 1. januar 2016 utgjorde innvandrere 13,3 prosent (698 550 personer) av Norges befolkning. Medregnet
norskfødte med to innvandrerforeldre var andelen 16,2 prosent. Over halvparten av disse hadde europeisk
bakgrunn. Polakker utgjorde den største enkeltgruppen med 95 724 personer, tilsvarende 1,8 prosent av samlet
folkemengde.
1.2. Tilnærming
Rapporten analyser disse problemstillingene ovennevnte problemstillinger ved å bruke modellsystemet DEMEC
til å simulere utviklingen i norsk økonomi under ulike forutsetninger om migrasjon (inn- og utvandring) frem til 2100.
Simuleringene gjøres ved hjelp av modellsystemet DEMEC. DEMEC kombinerer modeller for henholdsvis i)
demograﬁsk utvikling, ii) beskrivelser av forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper med hensyn til
inntektsopptjening, skattebetalinger og mottak av skatteﬁnansierte kontantytelser og tjenester over livsløpet, samt
iii) en helhetlig generell likevektsmodell for norsk økonomi som regner ut de aggregerte eﬀektene av individenes og
det oﬀentliges beslutninger beregner makroøkonomiske eﬀekter på en måte som er konsistent med
nasjonalregnskapet nasjonalregnskapets sammenhenger mellom makroøkonomiske størrelser. og deﬁnisjoner.
Vi konsentrerer oss om sammenligning av to scenarier som bygger på identiske forutsetninger med unntak av
de følgende om migrasjon:
1. I vårt innvandringsscenario er inn- og utvandringen lik det Statistisk sentralbyrå vurderer den samme som
mest realistisk i befolkningsfremskrivningene det såkalte Hovedalternativet i Statistisk sentralbyrås
befolkningsfremskrivninger fra 2016, omtalt 2016. Vi vil ofte referere til dette som M(iddel)alternativet. Her
M(iddel)alternativet fordi anslagene her for migrasjon, fruktbarhet og dødelighet ligger mellom de to andre
alternativene SSB har utarbeidet, henholdsvis Lav- og et Høyalternativet. I M-alternativet ligger den årlige
nettoinnvandringen nær 26 000 per år fra 2020. En økende andel av innvandrerne forventes å komme fra Afrika og
Asia, mens arbeidsinnvandringen fra østeuropeiske EU-land reduseres mye. I tillegg er utvandringen klart lavere

 blant innvandrerne fra Afrika og Asia enn blant andre innvandrere.
2. I vårt alternative 0-scenario skjer det ingen inn- og utvandringen utvandring fra og med 2016.
0-scenariet er selvsagt svært hypotetisk, men det er et slikt scenario som er det relevante utgangspunktet for et
fremadskuende simuleringseksperiment som tallfester den isolerte kausale eﬀekten av realistisk en gitt inn- og
utvandring. Et simuleringseksperiment er vesensforskjellig fra et kontrollert eksperiment der alle relevante variable
Når det gjelder innvandringsscenariet, kan observeres ved partielle endringer i migrasjonen.
Simuleringseksperimenter krever tallfestede modeller av økonomiens virkemåte. Noe reelt alternativ til
modellbaserte fremskrivninger og analyser ﬁnnes ikke når man ønsker å anslå eﬀekter av noe som ennå det ikke
har skjedd. Alle modeller bygger på forutsetninger som gjør dem til forenklinger av virkeligheten. Gode
modellanalyser kjennetegnes ved være tvil om at forutsetningene forenkler bort det som demograﬁske fagmiljøet i
SSB mener at dette er presumptivt relativt uvesentlig for problemstillingen, mens de presumptivt viktigste
sammenhengene beskrives relativt nøyaktig, fanger opp et realistisk scenario. For mange fremstår dette også som
det mest realistiske av de tallfestede alternativene som ﬁnnes foreligger. M-alternativet brukes klart oftere enn Høyog lavalternativet av relevant informasjon mange sentrale brukere av befolkningsfremskrivningene, herunder
Finansdepartementet i Perspektivmeldingen 2017, Brochmann2-utvalget (heretter B2) og teoretisk innsikt, Helseog følger beste analysepraksis. Spesielt vil omsorgsdepartementets anslag på brukere av helse- og
omsorgstjenester. En årsak til dette er SSBs utforming og navnsetting av de tre alternativene.
I simuleringsmodellen er de beregnede virkningene av realistisk inn- og utvandring kausale eﬀekter. Logikken i
modellens årsaksforklaring avhenge avhenger av modellens lukking, det vil si av hvilke variable som forklares av
modellen (endogene), modellens sammenhenger (endogene variable), og hvilke variable som forutsettes
uavhengige av modellens øvrige variable, og som da variable (eksogene variable). Sistnevnte variable må
bestemmes (eksogent) av modellbrukeren. modellbrukeren ut fra skjønn eller ved hjelp av andre modeller.
Eksempler på viktige eksogene variable er antall personer i ulike befolkningsgrupper, produktivitetsvekst og
oljepris. Innsikten i interessante årsakssammenhenger blir normalt mindre jo færre av de interessante
modellvariablene som er endogene. På den annen side vil også innslaget av spekulasjon, særlig om den empiriske
styrken av eﬀektene, øke jo ﬂere variable som er endogene.
Ingen
Et simuleringseksperiment er vesensforskjellig fra et kontrollert eksperiment der alle relevante variable kan
observeres ved partielle endringer i migrasjonen. Simuleringseksperimenter krever tallfestede modeller av våre
fremskrivninger, heller ikke de som baseres på den mest realistiske befolkningsutviklingen, skal tolkes som den
mest sannsynlige eller realistiske utviklingen for norsk økonomi. Denne uttrykksmåten man ofte møter når man
leser om økonomiens virkemåte, se Kydland og Prescott (1996). Noe reelt alternativ til modellbaserte
fremskrivninger og analyser. Den kan ofte fremstå som en litt rituell måte å forsikre seg mot kritikk dersom man tar
feil, som selvsagt er mest sannsynlig analyser ﬁnnes ikke når man uttaler seg om ting ønsker å anslå eﬀekter av
noe som ennå ikke har skjedd. Vi vil derfor presisere hva Alle modeller bygger på forutsetninger som gjør våre
fremskrivninger urealistiske. Det skyldes i all hovedsak at vi – med vilje – har betinget dem på dagens politikk. Det
betyr til forenklinger av virkeligheten. Gode modellanalyser kjennetegnes ved at størrelser forutsetningene forenkler
bort det som bestemmes direkte eller indirekte av politiske beslutninger, er videreført på «dagens nivå». Dette
gjelder blant annet skattesystem, trygderegler, bruken presumptivt relativt uvesentlig for problemstillingen, mens de
presumptivt viktigste sammenhengene beskrives relativt nøyaktig, fanger opp det som ﬁnnes av skatteﬁnansierte

 kontantytelser relevant informasjon og tjenester. Derimot teoretisk innsikt, og følger beste analysepraksis. I en
analyse av hvordan innvandring påvirker økonomisk vekst og oﬀentlige ﬁnanser på lang sikt, er forutsetningene om
utviklingen i andre eksogene størrelser ment det særlig viktig å være realistiske, selv om vi ikke kan veie fange opp
hvordan ulike eksogene anslag befolkningsgrupper bidrar til produksjon, skatteinntekter og bruk av skatteﬁnansiert
velferd. De følgende avsnittene 1.3 og 1.4 begrunner dette nærmere med sannsynligheter. Dette gjelder
makrostørrelser henvisninger til faglitteratur relatert til vår analyse.
Virkninger av endringer som produktivitetsvekst, rente, oljepris ennå ikke har skjedd, er nødvendigvis usikre.
Det skyldes for det første usikre anslag på eksogene variable, dvs. variable som a) i svært liten grad kan
kontrolleres av norske beslutningstakere (for eksempel verdensmarkedspriser og teknologiske fremskritt), og b) i
sterk grad bestemmes direkte av politikk (for eksempel skattesatser, alderspensjoner og ressursbruk per skoleelev).
For det andre verdensmarkedspriser. I tillegg gjelder er det livsløpsforløpet for adferden til gjennomsnittspersonene
usikkert i hver befolkningsgruppe. Scenariet hvilken grad anslagene på sammenhengene mellom modellens
variable, herunder mangel på sammenhenger, vil gjelde med mest realistisk inn- og utvandring god tilnærmelse
fremover. Dette er dermed ment å gi et realistisk bilde av konsekvensene spørsmål om grad av å videreføre dagens
politikk. Likevel vil det typisk være en urealistisk prognose, fordi politikken vil bli tilpasset for å unngå ugunstige
utviklingstrekk. Uten denne formen for urealistisk fremskrivning, kan man ekstern validitet som ikke
(sann)synliggjøre bare gjelder vår studie. Enhver studie av historiske fenomen som motiveres av behovet for at
politikk å underbygge og sannsynliggjøre virkninger av aktuelle og potensielle endringer, må endres tidsnok. Slik
synliggjøring er selve hovedpoenget med fremskrivninger, enten det dreier basere seg om ubalanserte oﬀentlige
ﬁnanser, klimaendringer, etterspørsel etter jernbanetransport eller andre størrelser.
Også slike politikkbetingede fremskrivninger på at de eﬀektene som er selvsagt usikre. funnet historisk, også vil
gjelde tilnærmet fremover.
Usikkerhet skyldes problemstillingen som krever at man mener noe om fremtiden fremtidige forhold. Usikkerhet
er imidlertid ikke noe argument mot å forsøke at man forsøker å avklare viktige utviklingstrekk fremover. Dagens
Slike avklaringer er spesielt viktige når man skal ta beslutninger som har ofte fremtidige konsekvenser for fremtiden
samtidig og som de er irreversible. Da vanskelige å reversere. I forsøket på å oppnå slike avklaringer ﬁnnes det ikke
noe rasjonelt alternativ til å systematisere og utnytte den informasjonen tilgjengelig og relevant teori og empiri i
form av modeller. Også i en usikker verden kan modellbruk gi et riktigere bilde av størrelsesordenen på virkningene
enn bruk av enklere metoder, som ﬁnnes til å vurdere fremtiden i praksis betyr tallfestede resonnementer som er
langt mindre kontrollerbare enn formaliserte modeller. Fremfor alt vil modellbruk gi bedre innsikt og forståelse av
hvorfor virkningene blir som de blir.
I tillegg kan modellen vise i hvilken grad de simulerte virkningene er sensitive overfor alternative anslag,
herunder de som er mest mulig realistisk. Og faren usikre. Slike sensitivitetsanalyser kaster imidlertid ikke lys over
usikkerheten i form av sannsynlighetsfordelingen for at beslutninger de aktuelle variablene. Det de belyser er feil
som følge modellens egenskaper, og dermed hvilken betydning ulike avsløringer av mangelfull informasjon, må
avveies mot usikkerhet (realisasjoner av stokastiske variable) har for virkningene.
En fare ved modellbruk er at resultatene kan skape et overdrevent inntrykk av presisjon siden de er både usikre
og basert på forenklende forutsetninger. Denne faren brukes ofte til å advare mot at resultatene brukes til å trekke
politikkimplikasjoner og andre former for konklusjoner. Allerede i 1960 pekte Leif Johansen i innledningsavsnittet i

 sin bok om MSG-modellen på at slike advarsler var blitt så vanlige at «…their marginal utility – when, as is usual,
they are stated in general terms – must surely tend to zero» (Johansen, 1960, s. 2). Den rivende utviklingen i
modellbaserte analyser etter 1960, gjør dette utsagnet enda mer gyldig nå enn da. I forlengelsen av dette sitatet
peker Johansen videre på at man tar feil fordi kan gå for langt i å redusere betydningen av modellberegninger når
man forkaster eller unnlater gjennom ofte ganske rituelle påpekninger av usikkerhet og svakheter søker å benytte
den informasjon ha ryggen fri dersom resultatene viser seg å være misvisende. Han minner om at konklusjoner kan
være gale på to måter. For det første kan de være basert på analyser som ﬁnnes. Johansen (1960, side 2-3) gir en
berømt formulering av dette dilemmaet viser seg å være misvisende. For det andre kan man forkaste analyser som
viser seg å gi riktig og relevant informasjon. Den siste feilen er ikke mindre kritikkverdig enn den første. Avveiningen
mellom disse to mulige feilene er av samme type som avveiningen mellom forkastningsfeil og
forkastningsunnlatelsesfeil i statistisk hypoteseprøving.
Det man må strebe etter Utgivelsen av denne rapporten er i) å unngå et uttrykk for at fremskrivningene er
systematisk skjeve i forhold til det som er mest realistisk, og ii) vi mener at man i størst mulig grad kan isolere de
største kildene til den – trass usikkerhet fra andre variable, slik at man får en produktiv diskusjon om hva som er de
mest realistiske forutsetninger og eksogene anslag. Vi har tilstrebet dette innenfor våre ressurs- svakheter – bidrar
med ny og tidsrammer. Vi innrømmer altså som en selvfølge at våre beregninger er usikre, men vi mener at de er
realistiske, gitt videreføring av dagens politikk. Påminnelser verdifull informasjon om at fremtiden er usikker viktige
spørsmål i norsk samfunnsdebatt og politikkutforming.
Det er trivielt uangripelig, selv om informasjonsverdien av dem tør være nær null. Ofte brukes også grunn til å
nevne at ordet «usikkert» ofte brukes retorisk til å så tvil om kvaliteten på noe man ikke liker. Vår respons En
påminnelse om at fremtiden er usikker, er uangripelig. Men den er også triviell og uten informasjonsverdi hvis den
ikke ledsages av forsøk på sannsynlighetsvekting av mulige utfall. Likevel har adjektivet «usikkert» negativ ladning i
denne konteksten, og en slik retorisk teknikk er å be kritikere om å begrunne hvorfor konkrete alternative
forutsetninger gjør karakterisering bidrar trolig til en viss stigmatisering av analysen mindre misvisende, gitt
forutsetningen om videreføring i deler av dagens politikk.
I analyser som involverer demograﬁ, oﬀentligheten. Usikkerhet er innvandringen imidlertid ingen svakhet ved en
analyse, når den variabelen som varierer mest og på er en upredikerbar måte. Variasjonene i forholdstall (rater)
konsekvens av selve problemstillingen som aldersspesiﬁkke dødelighets- og fruktbarhetsrater ikke påvirkes av
hvordan den analyseres. Det som derimot bør kritiseres, er klart mindre. Vår modelltilnærming har skjevhet, dvs. at
anslagene avviker fra det som er forventningsrett (sannsynlighetsveid gjennomsnitt av mulige utfall for en variabel),
fra det som er mest realistisk (det mest sannsynlige utfallet), eller fra det anslaget som kan begrunnes som
«nøytralt» på annen måte (for eksempel at politikkvariable ikke endres fra dagens situasjon). Vi mener at kritikk av
analysene og konklusjonene i denne rapporten (og andre modellbaserte analyser) bør baseres på begrunnelser av
at andre forutsetninger enn dem vi har valgt er mer realistiske og/eller mindre skjeve.
I denne forbindelse er det viktig å gjøre oppmerksom på at våre forutsetninger om en viktig gruppe av
eksogene variable er urealistiske, og at dette er gjort med hensikt. Dette gjelder forutsetningene om politikk. Våre
fremskrivninger er betinget på videreføring av dagens politikk; størrelser som bestemmes direkte eller indirekte av
politiske beslutninger, er holdt (reelt) konstante på «dagens nivå». Dette gjelder blant annet skattesystem,
trygderegler, bruken av skatteﬁnansierte kontantytelser og tjenester. Det mest realistiske er at politikken vil bli
tilpasset for å unngå ugunstige utviklingstrekk. Men politikkbetingede beregninger er nødvendig når formålet er å

 (sann)synliggjøre behovet for at politikkendringer. Slik synliggjøring er et av hovedpoengene med fremskrivninger,
enten det dreier seg om ubalanserte oﬀentlige ﬁnanser, klimaendringer eller andre størrelser.
Denne betingingen av at politikken videreføres innebærer at vi har eliminert politikkvariablene som kilde til
usikkerhet. Videre er vårt innvandringsscenario betinget på M-alternativet, fordi det ikke er usikkert at vi og mange
andre brukere av befolkningsfremskrivninger vurderer M-alternativets migrasjonsanslag som realistiske, endog de
mest realistiske av aktuelle alternativer. Selv om utviklingen fremover i innvandring og andre demograﬁske variable
er usikker, er det altså ikke usikkert hva vi i denne rapporten mener er et realistisk scenario.
Utviklingen i eksogene utenom politikkvariable og inn- og utvandring er usikre i våre virkningsberegninger.
Innenfor våre ressurs- og tidsrammer har intensjonen bak anslagene på disse og i modellutformingen vært i) å
unngå at fremskrivningene er systematisk skjeve i forhold til det som er mest realistisk i et langsiktig tidsperspektiv,
og ii) å isolere de største kildene til usikkerhet fra andre variable, slik at man får en produktiv diskusjon om hva som
er de mest realistiske forutsetninger og eksogene anslag. Vi er imidlertid ikke i stand til å veie de eksogene
anslagene med sannsynligheter. Vi kjenner ikke til at det er gjort i analyser av de problemstillingene vi adresserer.
Vår modelltilnærming har gått langt i å dekomponere utviklingen i individrelaterte variable i følgende
multiplikative komponenter: i) beløp av en gitt type (for eksempel skattebetaling, inntekt, uføretrygd) per person
som betaler eller får beløpe mottar et beløp av denne typen i en befolkningsgruppe deﬁnert ved kjønn, alder,
landgruppebakgrunn og botid; ii) andelen av personene i befolkningsgruppen som betaler eller mottar beløpet; iii)
antall personer i befolkningsgruppen. Vårt credo er at Når det gjelder punkt iii), vil som sagt inn- og utvandring ikke
være en kilde til usikkerhet så lenge vi holder oss til virkningsberegninger av den gitte økningen i disse variablene
fra 0 til M-anslagene. Når det gjelder forholdstallene (ratene) i punkt i) og ii) ii), er relativt autonome, det vil si stabile
over tid, vårt credo at disse med god tilnærmelse er autonome og er analoge med «dype parametere», etter
korreksjon for generell økonomisk vekst. Når det gjelder punkt iii) vil antall personer Det betyr spesielt at de antas
tilnærmet uavhengige av fremtidig inn- og utvandring og andre av endringer i hver befolkningsgruppe være særlig
usikkert vår beregningsperiode. Dette er et sentralt premiss for at vi kan basere oss på alderstrinnene disse
forholdstallene i fremtidige år hvor innvandringen normalt antall personer i de ulike befolkningsgruppene blir svært
forskjellig fra det som er stor. Troen på observert. Konkret antar vi at forholdstall ofte er mer stabile enn nivåtall går
igjen disse forholdstallene forblir som i økonomisk teori, for eksempel kryssløpsanalyse.
1.3. Hvilke eﬀekter er presumptivt viktige?
Migrasjon påvirker både befolkningens størrelse 2013, et år med en relativt normal konjunktursituasjon. Det
gjelder både dem som allerede bor i Norge og nye innvandrere.
1.3. Hvilke eﬀekter er presumptivt viktige?
Migrasjon påvirker både befolkningens størrelse og sammensetning. Økonomisk faglitteratur legger typisk liten
vekt på folkemengdens størrelse når man skal forklare langsiktig vekst i realinntekt per innbygger. Det sentrale her
har vært akkumulasjon av realkapital, realkapital per arbeidstime, kunnskaper og andre kilder til produktivitetsvekst.
Når det gjelder folketallets betydning, synes den dominerende oppfatningen å være at følgende stiliserte situasjon
fungerer som en (tilstrekkelig) tilstrekkelig god tilnærmelse til virkeligheten for mange land: i) alle økonomiske
størrelser kan knyttes til enkeltindivider, individer, slik man kan for produksjon, forbruk, skattebetalinger, bruk av
individrettede skatteﬁnansierte tjenester og mottak av oﬀentlige kontantytelser; ii) befolkningsvekst gir en
proporsjonal oppblåsing av alle typer individer. Da er alle per capita størrelser uavhengige av folketallet. Bucci og

 Raurich (2017) oppsummerer sin litteraturgjennomgang med at empiriske studier hittil ikke har funnet noe klart
fortegn på samvariasjonen mellom befolkningsvekst og økonomisk vekst per innbygger.
Denne oppfatningen er imidlertid ikke enerådende. Et mer pessimistisk syn føres gjerne tilbake til Malthus
(1798) som mente at en økning i levestandarden for det brede lag av folket utover eksistensminimum, ville føre til
økt befolkningsvekst som senker levestandarden tilbake til et eksistensminimum. Troen på at dette er en viktig
mekanisme ﬁkk fornyet tilslutning i 1950- og 1960-årenes diskusjon av den globale befolkningseksplosjonen. Også
i noen ferskere studier, for eksempel Herzer, Strulik og Vollmer (2012) og Li og Zhang (2007), ﬁnner man en negativ
korrelasjon mellom befolkningsvekst og økonomisk vekst per innbygger. På den annen side er Kuznets (1960) en
tidlig representant for dem som argumenterer for at befolkningsvekst gir høyere økonomisk vekst, et syn som ble
mer utbredt på 1970- og 1980-tallet. I de siste tiårene har imidlertid empiriske korrelasjoner vist en viss negativ
sammenheng. studie av 78 land i perioden 1965 til 1990 ﬁnner Williamson (2003) en positiv korrelasjon mellom
befolkningsvekst og økonomisk vekst per innbygger ved å benytte visse variabelspesiﬁkasjoner og kontrollvariabler.
Det er lett å ﬁnne eksempler på at endringer i befolkningens sammensetning vil påvirke per capita størrelser, og
at disse kan være så store og tidsutstrakte at de forandrer veksttrendene. Et godt og aktuelt eksempel for mange
land er økende levealder blant alderspensjonistene. Det øker folkemengden, men ikke sysselsetting, produksjon og
inntekter - når man ser bort fra etterspørselseﬀekter som påvirke påvirker kapasitetsutnyttingen. Uttrykket
demograﬁsk dividende (eller bonus) brukes om den motsatte endringen: Lavere fødselstall øker de endringene som
følger av lavere fødselstall, fordi dette i de første tiårene vil øke de yrkesaktives befolkningsandel og den nasjonale
sparingen, og det kan i sin tur forsterke den økonomiske veksten. Men eﬀekten avtar etter hvert som de små
fødselskullene blir eldre, og den forsvinner på lang sikt, alt annet gitt.
I de tilfellene der demograﬁske endringer påvirker makroøkonomiske per capita størrelser, bør det skilles
mellom to typer eﬀekter:
1. «Rene sammensetningseﬀekter». Disse oppstår når ingen enkeltindivider individer påvirker situasjonen for
andre enkeltindividers situasjon, individer med hensyn til det vi studerer (for eksempel inntekt), men der per capita
størrelser påvirkes likevel fordi innvandrere eller nyfødte er forskjellige fra gjennomsnittet for den befolkningen ex
ante befolkningsøkningen med hensyn til det vi studerer, slik at per capita størrelser endres. befolkningsøkningen.
2. Eﬀekter på enkeltindividers individers situasjon. Et eksempel på dette er at sysselsetting av innvandrere
reduserer eller øker sysselsettingen og/eller lønninger blant innbyggerne ex ante innvandringen. Et annet eksempel
er at innvandrere krever lavere lønninger, slik at konsumentprisene blir lavere enn de ville vært uten innvandring.
Hvor interessante er rene sammensetningseﬀekter på makrovariable per innbygger? Et eksempel som motiverer
dette spørsmålet: Anta at en gruppe innvandrere har lavere yrkesinntekt enn gjennomsnittsnivået for de «innfødte»,
det vil si innbyggerne i landet ex ante innvandringen. Når ingen av de innfødtes inntekter påvirkes av
innvandringen, er det tautologisk riktig at innvandringen reduserer yrkesinntekten per capita. Dette er imidlertid fullt
mulig uten at inntekten har falt for noen av innbyggerne som inngår i gjennomsnittet. Dette er ingen atypisk
situasjon. Tvert om - det er slike situasjoner som rasjonaliserer innvandring. I dette tilfellet er
gjennomsnittsendringen en ren sammensetningseﬀekt ved at gjennomsnittet beregnes for en videre gruppe med
større inntektsspredning. Den er ikke representativ for noen av dem som inngår i gjennomsnittet. En analogi er at
Norges innbyggere i gjennomsnitt får mørkere hudfarge som følge av innvandring fra Afrika.
Hvis man imidlertid er interessert i å forstå årsakene til vekten veksten i per capita tall for nasjonalinntekt og

 andre størrelser, er rene sammensetningseﬀekter like interessante som andre vekstbidrag. Formålet med våre
beregninger i kapittel 4 er nettopp å anslå det isolerte bidraget fra innvandring til inntektsveksten per innbygger
fremover mot 2100. I tillegg til rene sammensetningseﬀekter fanger vi opp betydningen av at Norges løpende
inntekter fra salg av olje og gass, samt avkastningen av Norges netto fordringer overfor utlandet er helt uavhengige
av demograﬁske forhold. Netto innvandring vil følgelig redusere per capita verdien av disse inntektene.
I den grad det sterke engasjementet i innvandringsdebatten kan knyttes til økonomiske eﬀekter, skyldes det
trolig uenighet om i) eﬀekten av innvandring på levestandarden for den enkelte «innfødte», og ii) hvorvidt
enkeltindivider individer opplever eventuell reduksjon i levestandarden som urettferdig. For innvandrerne antas
normalt at ﬂyttingen er fordelaktig, fordi de ﬂeste innvandrere selv velger å utvandre og hvilket land de ﬂytter til. For
dem som ﬂykter fra krig og forfølgelse ligger fordelene også på helt andre plan, og de kan være ekstremt store. Vi
forfølger ikke innvandrernes gevinst av migrasjon i denne rapporten. For de ﬂeste innbyggere bestemmes
levestandarden av reallønn etter skatt, det vil si av:
1. Prisene på det man kjøper for inntekten;
2. Timelønn før skatt og sannsynligheten for å få arbeid;
3. Skattebyrden og/eller endringer i tilbudet av skatteﬁnansierte kontantytelser og tjenester.
Kapittel 8 i Brochmann2-utvalgets utredning (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017) gir en relativt
kortfattet
Følgende summariske gjennomgang av disse eﬀektene eﬀektene, med henvisninger til relevant faglitteratur.
Hovedpunktene er at det faglitteratur, overlapper i noen grad med kapittel 8.4 i Brochmann2-utvalgets utredning
(Justis- og beredskapsdepartementet, 2017), heretter forkortet til B2.
Det er liten tvil om at innvandrernes produksjon har bidratt til lavere priser enn man ellers ville hatt. En årsak
Dette er først og fremst en konsekvens av at mange arbeidsinnvandrere arbeidsinnvandring har bidratt til lavere
krav lønnsvekst, dels gjennom lavlønnskonkurranse, dels ved at arbeidsinnvandring har ført til lønn at produksjonen
raskt har kunnet tilpasse seg den generelle etterspørselsveksten. Innenfor bygge- og arbeidsmiljø. Dette forsterkes
av skjerpet konkurranse i deler av arbeidsmarkedet anleggsnæringen viser Raaum og Bratsberg (2013) en klar
positiv samvariasjon mellom innvandrerandelen i ﬂere store tjenestemarkeder, blant annet renhold, hotell- og
restaurantdrift, transport, bygge- ulike bransjer og anleggsvirksomhet. relativ prisreduksjon. I rollen som forbruker
forbrukere har alle fordel av lavere priser. Denne
Den samlede fordelen svekkes, av lavere priser blir mer uklar og mer ujevnt fordelt når man tar hensyn til at
innvandringen også kan snus bidra til tap, for de innfødte som opplever at deres lønninger ikke-innvandrerne
opplever lavere timelønn og jobbsikkerhet faller som følge lavere sannsynlighet for å få arbeid. Jo lettere norske
arbeidstakere kan erstattes av konkurranse fra innvandrere. Det er lavt utdannede og tidligere arbeidsinnvandrere
som er mest innvandrere, desto mer utsatt er de for dette. press nedover på lønn og arbeidsmiljø. Derimot kan
eksisterende lønnstakere med kompetanse som er komplementær med innvandrernes, oppleve høyere lønnsvekst
ved sysselsetting av arbeidskraft med relativt lav produktivitet. Norge har i liten grad opplevd ledighetsproblemer
for norskfødte av at anslagsvis 2/3 Noen blant mange eksempler på internasjonale studier av sysselsettingsveksten
etter 2004 har kommet fra utlandet, særlig nye EU-land i Øst-Europa. Videre har lønnskostnadenes andel
arbeidsmarkedseﬀekter av samlet faktorinntekt innvandring er Borjas (2003), Card (2009), Ottaviano og Peri (2012)
og Peri (2016). Litteraturoversikter gis blant annet i Fastlands-Norge holdt seg tilnærmet uendret siden 1970.

 I våre beregninger antar vi at lønnsforskjeller mellom timeverk levert av ulike befolkningsgrupper reﬂekterer
produktivitetsforskjeller. Derfor får vi heller ikke priseﬀekter av innvandring, uavhengig av om de sysselsettes eller
ikke. Vi ser bort fra Blau og Mackie (2016) og Borjas (2014). Card og Peri (2016) mener at innvandring påvirker
lønnssatser Borjas (2014) gir et for innfødte. Det skyldes ensidig negativt bilde av eﬀektene for innfødt arbeidskraft.
Dustmann, Schönberg og Stuhler (2016) diskuterer hvorfor lønnseﬀektene i ulike studier varierer relativt mye.
Når det første at vi, innenfor dette prosjektets begrensede ressursramme, har prioritert modelleringen av andre
sammenhenger, spesielt heterogenitet med hensyn på økonomisk adferd mellom befolkningsgrupper. Prioriteringen
skyldes gjelder arbeidsmarkedseﬀekter i sin tur Norge, ﬁnner Bratsberg og Raaum (2012) at modellen primært
tidligere arbeidsinnvandrere, samt arbeidstakere med lav utdanning er utformet mest utsatt for nedgang i lønninger
og jobbsanssynlighet. Lønnspresset kan forsterkes av skjerpet konkurranse i deler av arbeidsmarkedet og i ﬂere
store tjenestemarkeder, blant annet renhold, hotell- og restaurantdrift, transport, bygge- og anleggsvirksomhet.
Bratsberg, Raaum, Røed og Schøne (2014) ﬁnner at norskfødte ungdommer ser ut til å studere virkningene ha
mistet en del jobber til svenske innvandrere. De ﬁnner at den aller kraftigste lønnseﬀekten kommer i bransjer preget
av høy innvandring fra øvrige nordiske land. Også Bjørnstad m.ﬂ. (2015) konkluderer med at arbeidsinnvandringen
har redusert lønnsveksten i deler av privat sektor, både gjennom at innvandrerne selv har lavere lønn enn den
øvrige befolkningen og gjennom økt lavlønnskonkurranse. Haraldsen, Hammersland og Sparrman (2015) ﬁnner
relativt marginale endringer sterke negative eﬀekter på den generelle lønnsveksten av arbeidsinnvandringen til
Norge etter 2004.
Selv om arbeidsinnvandringen kan ha endret maktbalansen noe i innvandringen. Virkningene via relative priser
favør av arbeidsgiverne, har imidlertid lønnsandelen av samlet faktorinntekt (= lønnskostnader pluss driftsresultat
inklusive kapitalslit) i Fastlands-Norge holdt seg om lag uendret siden 1970, se ﬁgur 8.1 i B2-utvalgets NOU
2017:2). I tillegg har Norge i liten grad opplevd ledighetsproblemer for norskfødte av at anslagsvis 2/3 av
sysselsettingsveksten etter 2004 har kommet fra utlandet. Høy organiseringsgrad, stort innslag av kollektive
forhandlinger og relativt skarp konkurranse i produktmarkedene kan ha bidratt til dette. Bjørnstad m.ﬂ. (2015)
konkluderer med at allmenngjøring av tariﬀavtaler har bidratt til å dempet, men ikke nøytralisert,
arbeidsinnvandringens lønnsreduserende eﬀekt. I sin studie av norsk byggebransje ﬁnner Bratsberg og Holden
(2015) at allmenngjøringsvedtakene isolert sett har ført til høyere timelønn, særlig for østeuropeiske
arbeidsinnvandrere, og til at ﬂere norske bygningsarbeidere fremdeles jobbet i bransjen tre år etter vedtakene. På
den annen side ﬁnner denne studien spor av en økning i trygdede arbeidsinnvandrere.
Når tidsperspektivet utvides kan kostnadene knyttet til at arbeidskraft må skifte jobb endre karakter til
overﬂyttingsgevinster, det vil si gevinster ved at arbeidskraft overføres til relativt bedre betalte jobber. Forskning fra
både USA (Peri og Sparber, 2009), Danmark (Foged og Peri, 2016) og ﬂere land i Europa (D'Amuri og Peri, 2014).
viser for eksempel hvordan arbeidstakere ﬂytter til andre typer stillinger, andre yrker eller andre næringer og dermed
oppnår høyere lønn som følge av innvandring. Dersom arbeidsinnvandring medfører varig redusert sysselsetting i
den innfødte befolkningen, vil det i seg selv representere et samfunnsøkonomisk tap.
I et langsiktig perspektiv legger imidlertid standard økonomisk teori stor vekt på en mekanisme som svekker
lønnseﬀektene av innvandring. Norge har allerede sysselsatt mange kvalitativt ulike typer arbeidskraft.
Sammenlignet med den historiske innvandringen, vil det i tiårene fremover være stor og økende sannsynlighet for
at arbeidsinnsatsen fra nye innvandrere er av kvalitativt samme type som en av de typene arbeidskraft som allerede
er sysselsatt, iallfall etter noen års botid. Ifølge standard teori for den langsiktige utviklingen i faktorpriser og

 næringsstruktur i en liten åpen økonomi som den norske, vil da økt arbeidstilbud, herunder det som kommer fra
arbeidsinnvandring, også påvirke innsatsen av realkapital og andre innsatsfaktorer. Tilpasninger av realkapital kan
ta lang tid, men når de tas hensyn til, de initiale endringene i arbeidstilbudet ikke påvirke lønnssatsene for de
enkelte typene arbeidskraft. Disse er i stedet bestemt av verdensmarkedspriser og produktivitetsforhold i de
enkelte næringene, mens de er uavhengig av bedriftenes produksjonsnivå. Likevekt i de ulike arbeidsmarkedene
etableres ved endringer i arbeidskraftens fordeling på næringer. Gitt visse forutsetninger, gjelder dette også ved
store endringer i tilbudet av ulike typer arbeidskraft. I tenkningen om lønnsdannelsen i Norge over relativt lange
tidsrom har dette resonnementet spilt en viktig rolle. I den såkalte «hovedkursmodellen» for lønnsveksten vil
trendveksten være neglisjerbare sammenlignet bestemt nettopp av verdensmarkedsprisene i norske kroner og
produktivtetsveksten i de konkurranseutsatte næringene (frontfagene). Variasjoner i arbeidsledigheten fører til at
den løpende lønnsveksten varierer rundt hovedkursen.
Siden vi i vår analyse har vektlagt langsiktige virkninger, er dette resonnementet en av grunnene til at vi ser bort
fra at innvandring påvirker relative priser, herunder lønnssatser for innfødte. Videre vil heller ikke lav timelønn for
grupper av innvandrere påvirke det generelle lønns- og prisnivået, fordi vi forutsetter at lønnsforskjeller mellom
timeverk levert av ulike befolkningsgrupper reﬂekterer produktivitetsforskjeller. Det er vår vurdering at
forutsetningene som innebærer at lønns- og prisnivået ikke påvirkes av innvandring, gir en stor gevinst i form av
forenkling uten store tap av nøyaktighet, gitt et langsiktig perspektiv. Slike vurderinger ligger bak all anvendt
modellanalyse. Vår vurdering støttes av Flood og Ruist (2015) i deres gjennomgang av kunnskapsstatus med
direkte eﬀekter knyttet til forskjeller mellom befolkningsgrupper. Vi har dessuten lagt størst vekt på å modellere
langsiktige sammenhenger. Da er det gode grunner hensyn til at innvandring har svake virkninger av innvandring i
Bilag 6 til den svenske Långtidsutredningen fra 2015. I tillegg til resonnementet over, legger de vekt på norskfødtes
sysselsetting og lønninger. Dette skyldes dels at endringene i befolkningens sammensetning som skapes av
innvandring, avtar over tid selv om den akkumulerte eﬀekten på folkemengden vokser. Flood og Ruist (2015)
skriver: vokser: «Det råder inom forskarsamhället stort sett konsensus om att invandring på lång sikt inte har någon
betydande påverkan på inrikes föddas sysselsättning och löner. Ekonomin anpassar sig över tid till befolkningens
storlek och att befolkningen ökar, genom invandring eller barnafödande, har inte bestående negativa eﬀekter.» De
påpeker for øvrig at også de kortsiktige fortrengningseﬀektene på innfødtes sysselsetting er relativt små, ifølge de
ﬂeste studier. Denne konklusjonen trekkes også i Blau og Mackie (2016) etter gjennomgang av studier av
virkningene på lønn og sysselsetting i USA.
I langsiktige fremskrivninger gir også standard økonomisk teori et argument for at innvandring ikke påvirker
lønningene til ulike typer arbeidskraft: Norge Innenfor dette prosjektets begrensede ressursramme, har allerede
sysselsatt mange kvalitativt ulike typer arbeidskraft. Sammenlignet med vi utnyttet den historiske innvandringen, vil
det i tiårene fremover være stor og økende sannsynlighet for at arbeidsinnsatsen fra nye innvandrere er av
kvalitativt samme type som en forenklede beskrivelsen av de typene arbeidskraft som allerede er sysselsatt, iallfall
etter noen års botid. Ifølge standard teori for den langsiktige utviklingen i faktorpriser lønns- og næringsstruktur i en
liten åpen økonomi som den norske, vil da økt arbeidstilbud, herunder det som kommer fra arbeidsinnvandring ikke
påvirke lønnssatsene for de enkelte typene arbeidskraft. Disse er prisdannelsen til i stedet bestemt av
verdensmarkedspriser og produktivitetsforhold. Likevekt i de ulike arbeidsmarkedene etableres ved endringer i
arbeidskraftens fordeling på næringer. Gitt visse forutsetninger, gjelder dette også ved store endringer i tilbudet å
prioritere beskrivelsen av ulike typer arbeidskraft. I dette langsiktige tidsperspektivet kan omstilling detaljert
heterogenitet med hensyn til annet arbeid for dem som i første omgang taper på innvandring, gi gevinster for både
den enkelte og samfunnet på samme måte som ved liberalisering av internasjonal handel. økonomisk adferd

 mellom ulike befolkningsgrupper.
Mens våre beregninger neglisjerer lønns- og priseﬀekter, har vi gitt førsteprioritet til mekanismer som påvirker
den samlede skattebyrden, gitt forutsetningen om at handlingsregelen for løpende bruk av petroleumsformuen
følges. Vi tar ikke stilling til hvordan endringer i samlet skattebyrde fordeles på individer. Samlet skattebyrde
påvirkes gjennom to mekanismer:
1. En del innvandrere, spesielt ﬂyktninger, har en klart lavere sysselsettingsandel og selvforsørgelsesgrad enn
resten av befolkningen. Sammenlignet med andre befolkningsgrupper, bidrar de da i gjennomsnitt mindre til
skattegrunnlagene og mottar høyere skatteﬁnansierte kontantytelser. Dette øker det oﬀentliges udekkede
ﬁnansieringsbehov, det vil si det skattebeløpet som mangler på at handlingsregelen er oppfylt.
2. Norges petroleumsformue består av kapitalen i Statens pensjonsfond – utland (oljefondet), og rettighetene til
det meste av de gjenværende inntektene fra løpende olje- og gassutvinning. Innbyggerne eier - via staten - det
meste av denne formuen. Handlingsregelen for bruk av formuen gir rom for at den ordinære skattebyrden kan
holdes klart lavere enn oﬀentlige utgifter. I 2016 ﬁnansierte uttaket av oljefondet tilnærmet 1/7 av oﬀentlige utgifter.
Siden petroleumsformuen er helt uavhengig av befolkningens størrelse, bidrar både fødselsoverskudd og
nettoinnvandring til å redusere per capita verdien av det uttaket fra oljefondet som handlingsregelen «tillater».
Befolkningsvekst fører dermed til vekst i oﬀentlige netto utgifter som må dekkes av høyere skattebyrde. Det er på
denne måten petroleumsformuen blir delt på ﬂere når innbyggertallet øker. Hvis innvandrerne i tillegg mottar mer
enn de betaler til det oﬀentlige enn norskfødte, kreves en ekstra skatteskjerpelse. Selv om den også treﬀer
innvandrerne, medfører den en inntektsoverføring fra den eksisterende befolkningen til nye innvandrere.
Inntektsoverføring til innvandrere via økt skattebyrde og/eller kutt i skatteﬁnansiert velferd er kanskje den
viktigste årsaken en viktig årsak til motstand i mange land mot høy innvandring av ﬂyktninger og asylsøkere.
Motstanden har ikke bare vært uttrykt på mer eller mindre voldelige måter av nasjonalistiske grupperinger. Det har
vært et mønster at land som i perioder har opplevd unormalt sterk tilstrømning av ﬂyktninger og asylsøkere, relativt
raskt har strammet til innvandringspolitikken. Dette gjelder også Norge (Rogne, 2016). Problemene knyttet til
økende skattebasert omfordeling fra yrkesaktive til dem som forsørges av skatteﬁnansiert velferd, må ses i lys av at
en slik utvikling allerede er i gang i de ﬂeste land, også Norge. Årsaken er at de eldre lever lengre lenger og øker sin
andel av befolkningen. Utviklingen vil forsterkes fremover. Et hovedspørsmål i den økonomiske politikken i Norge
og de ﬂeste andre land har lenge vært, og er fortsatt hvordan man skal møte det fallet i sysselsettingsandelen som
skapes av en aldrende befolkning.
Det er viktig å presisere at vår analyse ikke er noen samfunnsøkonomisk lønnsomhetsvurdering av innvandring.
Selv om virkningene på skattebyrden vil være et viktig element, må en slik vurdering også inkludere kort- og
langsiktige virkninger på realinntekter før skatt. Man må også ta stilling til hvordan økt skattebyrde skal fordeles. I
tillegg må man avgrense hva som menes med samfunnet. «samfunnet». Er det befolkningen ex ante innvandring,
eller skal også velferdsøkningen for innvandrerne telles med. Hvis ja, hvordan skal humanitære hensyn vektlegges?
Og skal «samfunnet» også omfatte innvandrernes opprinnelsesland som påvirkes av utvandring?
1.4. Noen relaterte analyser
Mye av forskningslitteraturen om virkninger av innvandring har handlet om makroøkonomiske virkninger på lønn
og sysselsetting for den innfødte arbeidskraften. Oversikter over litteraturen på dette området gis av blant annet
Blau og Mackie (2016) og Borjas (2014). Sistnevnte legger i sin bok mest vekt på kostnader som innvandrere
påfører mange innfødte i mottakerlandet via arbeidsmarkedseﬀekter. Card og Peri (2016) mener at Borjas gir et for

 ensidig negativt bilde av eﬀektene i lys av nyere forskning. Dustman, Schönberg og Stuhler (2016) diskuterer
årsaker til at ulike studier ﬁnner så forskjellige eﬀekter av innvandring på arbeidsmarkedsutfall.
Det ﬁnnes ﬂere studier av innvandringens betydning for oﬀentlige ﬁnanser basert på historiske tall. Dustmann
og Frattini (2014) studerer Storbritannia fra 1995 til 2011. De ﬁnner at innvandrere fra EØS-området har styrket
oﬀentlige ﬁnanser, mens det motsatte er tilfellet for innvandrere fra land utenfor EØS, og for britiskfødte.
Innvandring mellom 2000 og 2011 har generelt bidratt positivt til oﬀentlige nettoinntekter. Det gjelder særlig
arbeidsinnvandringen fra østeuropeiske land som ble EU-medlemmer i 2004. Hansen, Schultz-Nielsen og Tranæs
(2015) ﬁnner at ikke-vestlig innvandring ga et bidrag på 2,2 milliarder euro til oﬀentlige nettoutgifter i Danmark i
2014, mens vestlig innvandring ga derimot et nettoinntektsbidrag på 0,5 milliarder euro. En tilsvarende
tverrsnittsberegning for Sverige i 2013 viser at oﬀentlig forvaltning overførte 26 milliarder SEK (0,7 prosent av BNP)
fra innfødte til utenlandsfødte. utenlandsfødte (Flood og Ruist, 2015). Av dette gikk 21 milliarder SEK til innvandrere
fra land utenfor Europa. Hovedforklaringen er relativt lav sysselsetting og dermed relativt lave bidrag til
skattegrunnlagene fra denne gruppen.
Innvendingen mot beregninger av innvandrernes bidrag til sysselsetting, produksjon og oﬀentlige ﬁnanser i et
eller ﬂere av de årene de faktisk har bodd i landet, er at disse årene kan være til dels svært lite representative for
hvordan disse bidragene endres gjennom livet. For eksempel vil en arbeidsinnvandrer i de første årene som bosatt
ofte jobbe relativt mye, blant annet fordi vedkommende er enslig eller ha familien tilbake i opprinnelseslandet. En
slik innvandrer vil typisk bidra lengt mer til sysselsetting og skatteinntekter enn til oﬀentlige utgifter. Dette endrer
seg når innvandreren får familie med barn i Norge, og yrkesaktiviteten har vist seg å falle raskere for en del
innvandrere enn for norskfødte, se Bratsberg, Raaum og Røed (2010, 2011). I prinsippet gir beregninger basert på
hele livsløp per deﬁnisjon det riktigste bildet av hvor mye innvandrernes totalt bidrar til størrelser i norsk økonomi.
Imidlertid må slike livsløps beregninger baseres på forutsetninger om fremtidig adferd – ikke faktiske observasjoner.
I land med en tilstrekkelig lang innvandringshistorikk kan livsløpsbidrag kanskje tallfestes på grunnlag av statistikk,
men etter hvert som man nærmer seg innvandringsåret påvirkes bidragene selvsagt i økende grad av tidligere
tiders rammebetingelser som kan være lite representative for de betingelser innvandrerne møter i dag og fremover.
Våre beregninger er et eksempel på fremadskuende simuleringsanalyser (ofte omtalt som dynamiske analyser)
av virkningene av innvandring. Blau og Mackie (2016) gir en fyldig litteraturoversikt over denne typen analyser av
innvandringens betydning for oﬀentlige ﬁnanser i USA. De presenterer også en relativt bredt anlagt analyse av slike
virkninger på lang sikt. Beregningsopplegget sikt der beregningsopplegget og resultatene ligner mye på Smith
(1997). Gjennomgående er virkningene små målt ved nåverdien over 75 år av bidraget til oﬀentlige nettoutgifter per
ekstra innvandrer med gitt kjønn, alder og utdanning ved ankomst.
Forskjellene mellom Norge og USA med hensyn til blant annet innvandrernes adferd, arbeidsmarked, skatter og
velferdsordninger er så store at resultatene for USA ikke bør telle tungt for de virkningene vi forventer av
innvandring til Norge. Analyser av virkninger i Danmark og Sverige er i så måte mer interessante. Hansen, SchultzNielsen og Tranæs (2015) (2015, 2017) bruker den dynamiske CGE-modellen DREAM til å beregne bidragene til
oﬀentlige inntekter og utgifter i Danmark fra ulike befolkningsgrupper i enkelte år og over livsløpet for en kohort.
Hovedkonklusjonen overrasker ikke: Innvandrere fra rike land bidrar positivt til oﬀentlige nettoinntekter, mens
innvandring fra fattige land gir store negative bidrag som følge av svak yrkesdeltakelse og høy bruk av
skatteﬁnansierte velferdsordninger. Analysen er en videreføring av Schou (2006) som også ﬁnner negative ﬁskale
eﬀekter av innvandring til Danmark fra fattige land. Hinte og Zimmermann (2014) diskuterer årsaker til forskjeller i
beregnede virkninger av innvandring på oﬀentlige ﬁnanser i henholdsvis Danmark og Tyskland. Flood og Ruist

 (2016) bruker den dynamiske mikrosimuleringsmodellen SESIM til å studere virkninger av ulike
innvandringsscenarier på oﬀentlige ﬁnanser i Sverige. De ﬁnner at høyere (lavere) innvandring gir et noe større
(mindre) oﬀentlig underskudd på kort sikt, mens eﬀektene er motsatte på lang sikt (2060). Beregninger over
livsløpet frem til 2060 for dem som innvandret til Sverige i 2014, viser at innvandrere fra land utenfor Europa
genererer store oﬀentlige underskudd per person, mens innvandrere fra Europa (utenom Norden) genererer store
overskudd. Igjen kan det meste av forskjellene føres tilbake til forskjeller i sysselsetting.
1.5. Leserveiledning
Sammen med en relatert rapport (Holmøy, Romay, Sagelvmo og Strøm) gir denne rapporten en ganske
omfattende dokumentasjon av beregninger av økonomiske virkninger av innvandring. Rapportene gir en
oppdatering av innvandringsanalysene i Holmøy og Strøm (2012) hvorav noen også ble presentert i Brochmann1utvalgets utredning (Barne- og likestillingsdepartementet, 2011). Erfaringene fra debatten i kjølvannet av disse
innvandringsanalysene tilsier at det er behov for rapporter som gir et temmelig detaljert bilde av premissgrunnlaget
for beregningene og våre konklusjoner. Det gjør at ﬂertallet av de som er interessert i temaet trolig har nytte av
følgende leserveiledning:
1. Kapittel 2 viser først forutsetningene om innvandringens størrelse og sammensetning som har betydning for
de økonomiske virkningene vi studerer. Virkningene i kapittel 2.2 på samlet folkemengde og dens sammensetning
er viktige for å forstå de økonomiske virkningene. I tillegg tror vi at vår belysning av den store virkningen som
innvandringen etter hvert får på folkemengden er interessant i seg selv.
2. Kapittel 3.1 og 3.2 beskriver modellsystemet vi bruker. Her går trolig detaljeringen lenger enn det mange har
behov for hvis man primært er interessert i beregningsresultatene. Den innsikten som er helt avgjørende for å tolke
resultatene våre riktig, er at produksjon, inntekt og skattegrunnlag bestemmes av sysselsettingen, og at denne er
bestemt eksogent (det vil si av forhold som ikke inngår i modellen) for gjennomsnittspersonene i de ulike
befolkningsgruppene deﬁnert ved kjønn, alder, landbakgrunn og botid. Denne tilbudssidebestemmelsen av
produksjonen gjør at modellens sentrale egenskaper er de samme som i ﬂertallet av teoretiske og empiriske
modeller av økonomisk utvikling på lang sikt. Dette betyr at man ser bort fra forbigående eﬀekter på
arbeidsledighet og kapasitetsutnytting. Spesielt vil en eventuell innvandringsdrevet økning i skatteﬁnansiert
tjenesteproduksjon ikke påvirke samlet produksjon, men fortrenge markedsrettet produksjon uten å påvirke samlet
produksjon. Via Modellen fanger opp at en slik fortrengning reduserer grunnlagene for indirekte skatter får denne
mekanismen frem skatter, slik at svekkelsen av oﬀentlige ﬁnanser av oﬀentlig ressursbruk er blir betydelig større
enn de utgiftene knyttet til den direkte utgiftene. økningen i skatteﬁnansiert ressursbruk. Samtidig med at
«modellens logikk» gjør den mest egnet for langsiktige analyser, gir den likevel et realistisk bilde av
korttidsdynamikken i størrelsene som er viktigst for oﬀentlige ﬁnanser: innvandreres yrkesinntekter og mottak av
oﬀentlige overføringer. Det skyldes at botidsforløpet for disse størrelsene er eksogent og lik observert
botidsvariasjon.
3. Kapittel 3.3 viser hvordan henholdsvis gjennomsnittsmenn og -kvinner fra ulike landgrupper, herunder
norskfødte, bidrar til sysselsetting, produksjon og oﬀentlige inntekter og utgifter gjennom livsløpet. Suksessivt viser
vi også hvordan disse bidragene endres når vi ikke bare tar hensyn til dødelighet, men også til utvandring og
etterkommere. Kombinasjonen av befolkningsdynamikk og heterogeniteten i disse bidragene mellom
befolkningsgrupper er helt sentrale for våre hovedresultater som gjennomgås i kapittel 4 og 5. Disse kan imidlertid
forstås uten at man går gjennom alle detaljer i kapittel 3.3.
4. Kapittel 4 og 5 er rapportens nøkkelkapitler. I hvert år frem til 2100 kombineres adferden for
gjennomsnittspersonene i hver befolkningsgruppe med antall personer i disse gruppene i de aktuelle
befolkningsscenariene. Ved hjelp av DEMECs delmodell for makroøkonomi beregnes den makroøkonomiske

 utviklingen i samsvar med nasjonalregnskapets deﬁnisjoner. Kapittel 4 presenterer og diskuterer virkningene av
realistisk innvandring mot 2100 på gjennomsnittlig materiell levestandard for norske innbyggere deﬁnert ved
disponibel realinntekt for Norge per innbygger. Hvis man godtar denne presiseringen uten begrunnelse, og er
opptatt av kun virkninger av innvandring, kan må man gå direkte til de første underavsnittene i kapittel 4.4.
Tilsvarende er det kapittel 5.3 som svarer mest direkte på hvilket bidrag realistisk innvandring mot 2100 isolert sett
gir til utviklingen i oﬀentlige ﬁnanser målt ved udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov deﬁnert av handlingsregelen for
bruken av petroleumsformuen.
5. Kapittel 6 inneholder tilleggsberegninger av virkningene på befolkningens størrelse og sammensetning,
Norges disponible inntekt per innbygger og oﬀentlige ﬁnanser av at innvandringen, særlig fra Afrika og Asia, blir
høyere enn i den mest realistiske fremskrivningen, men fortsatt klart innenfor et realistisk variasjonsområde.
Beregningene gir ikke kvalitativt innsikt utover det man ﬁnner i kapittel 2, 4 og 5.
6. Kapittel 7 sammenligner våre DEMEC-baserte virkningsberegninger med sammenlignbare beregninger utført
på den makroøkonometriske modellen KVARTS (utviklet i Statistisk sentralbyrå) for kortsiktige konjunkturanalyser.
Modellegenskapene skiller seg fra DEMECs på viktige punkter. Likevel er forskjellene mellom de ﬂeste av
virkningene relativt små for innvandring fra Afrika og Asia. Forskjellene mellom virkningene av europeisk
arbeidsinnvandring er derimot store.
7. Kapittel 8 trekker konklusjoner og diskuterer disse.
2. Demograﬁsk utvikling
2.1. Forutsetninger
Som vårt innvandringsscenario sagt i avsnitt 1.2, bruker vi innvandringen i mellomalternativet M-alternativet
(Hovedalternativet) i Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivninger fra 2016 (SSB,2016a), heretter kalt Malternativet. SSB vurderer dette alternativet (SSB,2016a) som mest realistisk. vårt konkrete anslag på realistisk innog utvandring. Fremskrivningen dekker perioden 2016-2100 og gir anslag på antall personer i befolkningsgrupper
deﬁnert ved kjønn, alder, landgruppebakgrunn og botid for innvandrere. SSBs befolkningsfremskrivninger på
nasjonalt nivå lages ved hjelp av modellen BEFINN som kombinerer tall for befolkningens størrelse og
sammensetning ved inngangen til 2015 2016 med forutsetninger om årlig innvandring og rater for henholdsvis
fruktbarhet, dødelighet og utvandring. Fruktbarhetsratene måler antall levendefødte barn per kvinne i en hver
befolkningsgruppe deﬁnert ved alder, landgruppebakgrunn og botid i løpet av et år. Dødelighets- og
utvandringsratene er andelene som tilsvarende andeler for henholdsvis dør døde og utvandrer av befolkningen i en
gruppe deﬁnert ved de samme personkjennetegnene samt kjønn i løpet av et utvandrede per år. Vårt modellsystem
DEMEC har ligningene i BEFINN som en separat delmodell. Der det har vært relevant har vi forlenget
fremskrivningene til 2150 ved en mekanisk videreføring av 2100-nivåene for fruktbarhets- og dødelighetsrater,
innvandring og andelene som utvandrer fra ulike befolkningsgrupper.
Grupper av opprinnelsesland
Fremskrivningene fordeler innvandrere på tre
Modellen grupperer opprinnelsesland i ﬁre landgrupper:
• R1 (Vest-Europa, R0: Norge
• R1: Vest-Europa utenom Norge, USA, Canada, Australia og New Zealand) Zealand
• R2 (østeuropeiske EU-land) etter 2030 R2: Østeuropeiske EU-land
• R3 (Asia, R3: Asia, Afrika, Latin-Amerika og Latin-Amerika, Øst-Europa utenfor EU) EU, Oseania utenom
Australia og New Zealand
Norskfødte med minst en norskfødt forelder har R0 som opprinnelseslandgruppe. Innvandrere er plassert i R1,

 R2 eller R3 avhengig av hvor de har innvandret fra, hvilket ofte er den landgruppen hvor de er født. Norskfødte barn
av to utenlandsfødte innvandrere betegnes som etterkommere som skilles ut fra både andre norskfødte og fra
innvandrergruppene. I tillegg fordeles disse etterkommerne på landgruppene R1, R2 eller R3 avhengig av mors
opprinnelseslandgruppe. Eksempelvis har norskfødte R3 som landbakgrunn dersom far er utenlandsfødt innvandrer
og mor er utenlandsfødt innvandrer fra et R3-land. I DEMEC kan befolkningsgruppene som består av disse
etterkommerne, ha en distinkt adferd. Spesielt kan R3-etterkommerne ha en adferd som avviker fra både andre
norskfødte og fra R3-innvandrere, for gitt kjønn og alder. I alle beregningene i denne rapporten har vi imidlertid
forutsatt at alle norskfødte, uansett foreldrenes opprinnelsesland, har den samme adferden som
gjennomsnittspersonen i R0-gruppen, for gitt kjønn og alder.
For innvandrere har botid selvstendig eﬀekt på adferd, både på arbeidsmarkedet og mottak av ulike oﬀentlige
overføringer. Beregningene fanger opp at når man beveger seg fra et kalenderår til det neste, øker både alder og
botid. Botidsøkningen har imidlertid ikke eﬀekt i hvert år fordi botid er inndelt i kun 5 kategorier: 0 år; 1-2 år; 3-5 år;
6-10 år; 11 år eller mer. En mer detaljert botidsinndeling ville raskt økt dimensjonene av modellen utover det
håndterbare. I tillegg ville antall observasjoner i hver befolkningsgruppe fort blitt for lite til å gi robuste anslag på
gjennomsnittsbeløp. Vi har prioritert en botidsinndeling som fanger opp de første 10 årene som er årene. Når det
gjelder sysselsetting og mottak av oﬀentlige overføringer omfatter dette den mest kritiske integreringsfasen for
innvandrere.
Norskfødte som har minst en norskfødt forelder plasseres Det fremgår av de kombinerte alders- og
botidsproﬁlene vi presenterer i gruppen R0. Norskfødte med to innvandrerforeldre plasseres avsnitt 3.3, av
forløpsanalysene i en Bratsberg, Raaum og Røed (2014), og av tre kategorier for etterkommere, bestemt analysene
av om moren kommer overgangen fra landgruppe R1, R2 til arbeid eller R3. utdanning for tidligere deltakere i
introduksjonsprogrammet i Blom og Enes (2015), Enes og Wiggen (2016) og Djuve og Kavli (2015).
Tallfestingen av individuell økonomisk adferd fremover i DEMEC-modellen er basert på observert adferd i 2013.
Den økonomiske adferden for gjennomsnittspersonene i hver landgruppe vil være et veid gjennomsnitt av adferden
for individer fra de enkelte land i gruppen. Dette impliserer at vi kan være mer presise enn landgruppeinndelingen
tilsier om hvem våre innvandringsanalyser egentlig handler om. Innvandrere fra R1 bør i våre beregninger
assosieres med nordvesteuropeere, først og fremst svensker, tyskere, dansker og briter som utgjorde 64 prosent av
R1-innvandrerne i 2013. Andelen av R1-innvandrerne fra hvert av de andre enkeltlandene var 5,6 prosent eller
lavere, se tabell 1. 74 prosent av R2-innvandrerne kom fra Polen eller Litauen, og ingen andre land var representert
med mer enn 5,7 prosent av gruppen. R1- og R2-innvandrerne domineres av arbeidsinnvandrere og
familieinnvandrere. R3-personer er jevnere fordelt på mange opprinnelsesland. Størst representasjon i R3 i 2013
hadde Somalia, Irak, Pakistan og Filipinene Filippinene som de ﬁre største. Her bør vi assosiere R3-innvandrere
med personer fra relativt fattige land i Afrika og Asia, hvorav en betydelig andel vil være ﬂyktninger.
Tabell 1. De 10 landene med ﬂest innvandrere i landgruppene R1, R2 og R3 R3. Bosatte per 1. januar 2013.
Land og prosentandeler av alle innvandrere i hver landgruppe.
R1

R2

R3

Sverige 24,7 Polen 54,5 Somalia 7,8
Tyskland 16,8 Litauen 20,3 Irak 7,1
Danmark 12,9 Latvia 5,7 Pakistan 6,0
Storbritannia 9,5 Romania 5,6 Filippinene 5,3

 USA 5,6 Estland 3,1 Russland 5,1
Island 5,0 Bulgaria 2,8 Iran 5,0
Nederland 4,9 Slovakia 2,3 Thailand 4,9
Finland 4,3 Kroatia 2,1 Vietnam 4,4
Frankrike 3,3 Ungarn 2,0 Bosnia-Hercegovina 4,3
Spania 2,7 Tsjekkia 1,2 Afghanistan 4,0
Fruktbarhet
I M-alternativet forutsettes fruktbarheten blant norskfødte kvinner å holde seg på 2015-nivået med et samlet
fruktbarhetstall periodefruktbarhetstall på 1,7, se tabell 2. Kvinner fra landgruppe R1 antas å ha tilnærmet samme
fruktbarhetstall fruktbarhet som norskfødte. Det samme gjelder kvinner fra R2 etter 2030. R3-kvinner antas å
fortsette å ha noe høyere fruktbarhet enn de andre gruppene, og deres SFT samlede periodefruktbarhetstall ligger
på vel 2 etter 2030.
Tabell 2. Tabell 2. Samlet kohortfruktbarhetstall periodefruktbarhetstall for kvinner etter landbakgrunn i Malternativet. Anslag for 2015-kohorten Observert i 2015 og gjennomsnitt over anslag for kohortene født i årene
2030-2100.
2015 2030-2100
Hele befolkningen 1,73 1,74
Innvandrere fra R1 1,71 1,66 1,67
Innvandrere fra R2 1,88 1,65 1,63
Innvandrere fra R3 2,09 2,03 2,04
Norskfødte med 0, 1 eller 2 innvandrerforeldre 1,69 1,69
Dødelighet
I modellen som genererer SSBs befolkningsfremskrivninger varierer dødeligheten med kjønn og alder, men den
er uavhengig av landbakgrunn. Forutsetningen om at landbakgrunn ikke har selvstendig betydning for dødeligheten
er diskutabel, se f.eks. Syse, A., B. N. Kumar, Ø. Næss, O. A. Steingrimsdottir og B. H. Strand (2016) og Syse, A.
Syse og M.T. Dzamarija (2016). På den ene siden vil de personene som har det pågangsmotet og de ressursene
som ofte kreves for å migrere, uansett leve lenger enn gjennomsnittet. Denne seleksjonseﬀekten er trolig mest
gyldig for arbeidsinnvandrere. Den kan også gjelde for ﬂyktninger, men her kan fysiske og psykiske lidelser slå
motsatt ut. På den annen side kan man argumentere for at innvandrere i gjennomsnitt lever kortere enn norskfødte,
fordi de ender opp i de befolkningsgruppene som har relativt dårlige sosiale levekår og kort levealder. Blant
personer over 70 år, der dødeligheten etter hvert blir høy, er det fortsatt relativt få innvandrere og dermed et tynt
grunnlag for å estimere dødelighetsrater.
Figur 2 oppsummerer dødelighetsforutsetningene i M-alternativet i form av overlevelseskurven for nyfødte i
2015. Denne er basert på kohortdødelighet, det vil si antatte dødelighetsrater for dette kullet fra 2015 og fremover.
Vi har forutsatt at de kjønns- og aldersspesiﬁkke dødelighetsratene etter 2100 er lik tilsvarende rater i 2100.
Overlevelsesandelene faller svært lite før 55 års alder for både kvinner og menn. Fallet akselerer etter 75 års alder.
Av kvinnene født i 2015 vil 68 prosent oppleve å fylle 90 år, og 16,6 prosent vil overleve 100-årsdagen. Tilsvarende
tall for menn er henholdsvis 64,9 og 13 prosent. Basert på denne kohortdødeligheten er den forventede levealderen
for 2015-kohorten vel 91 år for menn og snaut 93 år for kvinner. Figur 2 viser også at overlevelseskurver basert på
den observerte aldersspesiﬁkke dødeligheten periodedødeligheten dødelighetsrater (periodedødelighet) i 2015, ville

 gitt en vesentlig undervurdering av store oﬀentlige utgiftsposter som alderspensjon, helsetjenester og eldreomsorg.
Figur 2. Overlevende per nyfødt i 2015 etter alder. Kohortdødelighet som i middelalternativet (MMMM) i SSBs
befolkningsfremskrivninger fra 2016. Periodedødelighet som i 2015
Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Utvandring
I våre beregninger betyr endringer i antall personer som er til stede i de ulike aldersgruppene mye for
resultatene. I mange sammenhenger er bidraget til uttynning av innvandrerkohorter over tid fra utvandring ofte vel
så viktig som bidraget fra dødelighet. Utvandringen fremskrives i SSBs befolkningsfremskrivninger for
befolkningsgrupper deﬁnert ved kjønn, alder, landgruppebakgrunn og botid. Fra hver av disse gruppene utvandrer
en eksogen andel. Utvandringen blir selvsagt mer følsom for anslaget på denne andelen desto høyere den
akkumulerte innvandringen har blitt. Ved utgangen av 2015 var det i alt nær 700 000 bosatte innvandrere i Norge. 4
prosent av dette tallet svarer tilnærmet til den samlede nettoinnvandringen fremover i M-alternativet. Fremover blir
prosentene enda drøyere. En utvandringsmodell basert på utvandringsrater for ulike befolkningsgrupper impliserer
at bruttoinnvandringen må øke fremover for at nettoinnvandringen skal forbli positiv. blitt. De gruppespesiﬁkke
utvandringsandelene kan i prinsippet variere over tid, men det skjer i liten grad i de fremskrivningene vi baserer oss
på, se Leknes, Syse og Tønnesen (2016).
Siden det er svært mange slike andeler, må de omregnes til mer summariske mål for å vise de viktigste
strukturene. Vi har omregnet dem til forventet gjenstående botid (i Norge) og tidsproﬁler for gjenværende bosatte (i
Norge) av et gitt initialt antall personer i en gitt befolkningsgruppe. Gjenstående botid i Norge beregnes på samme
måte fremover som gjenstående levealder på grunnlag av produktet av M-alternativets anslag på dødelighetsrater
og utvandringsrater fremover etter hvert som både kalendertid, alder og botid øker. Figur 3a og b viser tidsproﬁlen
for gjenværende bosatte av en gruppe på 10 000 innvandrere som alle er 25 år gamle ved ankomst i 2016. De er
altså født i 1991. Alder 25 år ved ankomst er valgt fordi denne aldersgruppen har en stor andel av et typisk
innvandrerkull, se ﬁgur 4. Kurven Overlevende viser hvor mange som ikke har dødd av de opprinnelige 10 000. De
andre kurvene viser hvor mange som hverken har dødd eller utvandret. I 0-alternativet er det kun dødelighet som
reduserer innvandrerkohortene fra og med 2016. I M-alternativet skjer all utvandring før innvandrerne passerer 70
år, altså i 2061.
For 25-årige R1-innvandrere fører kvinnelige (mannlige) R1-innvandrere, som innvandrer som 25-åringer, vil
primært utvandring til en halvering av redusere gruppens antall etter bare 4 år. fra 10 000 til 5 073 ((4 876) fra 2016
til 2020. I løpet av disse årene reduseres en tilsvarende gruppe av 10 000 25-årige kvinner (menn) fra R2 og til 8
243 (7 557). Når en slik gruppe kvinner (menn) kommer fra R3 med henholdsvis 18 og 30 prosent. i 2016, er den
redusert til 7000 (7089) i 2020. Halveringstiden for både R2- og R3-gruppen R3-kvinner er 20 år. 40 år, mot 23 år for
R2-menn og 29 år for R3-menn. (Utvandringen for R0-gruppen er så liten at andelen gjenværende er tilnærmet lik
andelen overlevende. Kurven for gjenværende R0-personer er derfor utelatt fra ﬁgur 3a og b.)
Figur 3a. Gjenværende bosatte og overlevende over tid av 10 000 kvinner som er 25 år gamle ved innvandring i
2016. Mellomalternativets dødelighets- og utvandringsrater.

 Figur 3b. Gjenværende bosatte og overlevende over tid av 10 000 menn som er 25 år gamle ved innvandring i
2016. Mellomalternativets dødelighets- og utvandringsrater.

Dødeligheten i M-alternativet impliserer at menn som er 25 år i 2016, har en forventet gjenstående levealder på
vel 64 år, uavhengig av hvor man er født. Den tilsvarende forventede gjenstående botiden er kun 19 år når for
mannlige R1-innvandrere. For menn fra R2 og R3 er den henholdsvis 33 og 35 år. For 25-årige innvandrerkvinner er
forventet gjenstående levealder 66 år, mens tilsvarende gjenstående botid er 22 år for R1-kvinner og rundt 39 år for
kvinner fra R2 og R3.
Tabell 3. Forventet gjenstående botid og levealder for personer som er henholdsvis 0 år og 25 år ved
innvandring i 2016.
Menn Kvinner
0 år
Levealder 91,8 93,2
Botid R1 17,5 18,1
Botid R2 34,6 35,4
Botid R3 56,5 56,9
25 år
Levealder 64,2 66,3
Botid R1 19,1 22,1
Botid R2 33,1 40,2
Botid R3 35,1 38,2

Innvandring
For
I SSBs befolkningsfremskrivninger fordeles innvandrerne fra en gitt landgruppe i hvert år på kjønn og
landgruppe er innvandrernes aldersfordeling ved ankomst uavhengig alder med faste (uavhengig av antall
innvandrere. innvandrere) andeler basert på ferske observasjoner. Figur 4a viser at majoriteten av innvandrerne er
mellom 20 og 35 år ved ankomst. Når menn og kvinner ses under ett ett, er 26 år typetallet i aldersfordelingen av
det ﬂest 26-åringer blant R2- og R3-innvandrerne ved ankomst 26, mot ankomst, mens den vanligste alderen R1innvandrerne er 24 år for R1-innvandrerne. år. Det antas at ingen innvandrere er eldre enn 70 år ved ankomst.
Vi viser i kapitlene 3-6 at kvinner i gjennomsnitt bidrar langt mer til oﬀentlige nettoutgifter enn menn, uansett
landgruppebakgrunn. Den viktigste av grunnene til dette er at kvinner bidrar mindre enn menn til skatteinntektene
som følge av lavere yrkesinntekt. Kjønnsfordelingen får dermed potensielt stor betydning for virkningene av
innvandring på økonomisk vekst og oﬀentlige ﬁnanser. Figur 4b viser at menn er i klart ﬂertall blant innvandrerne fra
R1 og R2 når vi ser på alderstrinnene mellom 25 og 60 år. Disse domineres av arbeidsinnvandrere fra Europa. For
R2-innvandrerne er mannsandelen særlig høy, opp mot 80 prosent for 50-åringer. Kjønnsandelene blant personer
over 60 år er usikre, fordi innvandringen her er meget lav i denne aldersgruppen. Samtidig betyr dette at denne
usikkerheten får svært liten betydning for den samlede kjønnsandelen blant innvandrerne. For R3-innvandrere
mellom 20 og vel 30 år er det et visst kvinneoverskudd. Blant R3-innvandrere under 60 år ﬁnner er den høyeste på

 62 prosent kvinneandelen anslått for 22-åringene. 22-åringene til 62 prosent. For barn under 15 år er kjønnsandelen
tilnærmet 50 prosent for alle innvandringsgruppene. Det reﬂekterer at de ﬂeste av disse barna tilhører familier som
innvandrer samlet, slik at kjønnsfordelingen dermed avspeiler den generelle kjønnsfordelingen blant nyfødte.
Figur 4a. Aldersfordeling av 10 000 innvandrere frå fra henholdsvis landgruppe R1, R2 og R3 i alle
fremskrivninger

Figur 4b. Andel menn i den årlige innvandringen etter alder frå fra henholdsvis landgruppe R1, R2 og R3 i alle
fremskrivninger

Figur 5. Innvandring frå fra landgruppene R1, R2, R3 og gjeninnvandring av norskfødte (R0) i
Mellomalternativet.

Figur 6. Årlig inn-, ut- og nettoinnvandring i innvandringsscenariet (M).

Den samlede bruttoinnvandringen i M-alternativet ligger mellom 60 000 og 70 000 i de ﬂeste av årene frem til
2100, se ﬁgur 6. Dette inkluderer gjeninnvandring av norskfødte som vokser jevnt fra 7600 i 2016 til 12 000 i 2100,
se ﬁgur 5. Nettoinnvandringen ligger mellom 25 000 og 28 000 fra 2020 til 2100 etter et fall i brutto innvandringen
fra 2016 til 2020. Antall R3-innvandrere ventes å falle markert i de nærmeste årene, fra 37 000 i 2016 til 28 000, når
vi avrunder til hele tusen. Deretter øker R3-innvandringen jevnt til vel 42 000 i 2070, et nivå som holder seg ut dette
århundret. Som nevnt, bør vi i våre beregninger assosiere dette med innvandring fra Afrika og Asia i våre
beregninger. Asia. Bidraget til økt innvandring fra R3-landene nøytraliseres langt på vei av fallende innvandring fra
Polen, Litauen og andre østeuropeiske land EU-land (R2), fra vel 15 000 i 2016 til 5 000 i 2100. Innvandringen fra
Sverige, Danmark, Tyskland, Storbritannia og andre R1-land forventes i M-alternativet å variere lite rundt 14 000 i
det meste av dette århundret. Disse endringene fører til at innvandrere fra R3-land vil øke sin andel av den samlede
bruttoinnvandringen fremover fra vel 50 prosent i dag til 60 prosent rundt 2060, hvoretter andelen endres lite.
2.2. Betydningen av innvandring for befolkningens størrelse og sammensetning mot 2100
Virkninger på samlet folkemengde og fordelingen på landbakgrunn
I det hypotetiske 0-scenariet, der inn- og utvandringen er null fra og med 2016, faller antall utenlandsfødte jevnt
og passerer 26 000 rett etter 2100, se ﬁgur 7. I 2100 vil dermed nesten alle innbyggerne være norskfødte.
utenlandsfødte innbyggere ha dødd ut. Gruppen av etterkommere (norskfødte med to innvandrerforeldre) fortsetter
å vokse frem til 2050. Fallet deretter skyldes at det blir gradvis færre potensielle foreldre til barn i denne gruppen.
Figur 8 viser at folkemengden i det hypotetiske 0-alternativet passerer en topp i 2035 på vel 5,4 millioner, vel 150
000 ﬂere enn ved inngangen til 2017. På veien nedover passeres dagens nivå folketall rundt 2055, og 4,3 millioner
passeres i 2100. I 2100 vil snaut 4,1 millioner ha minst en norskfødt forelder. Innvandringshistorien frem til 2016

 indikerer at majoriteten av disse vil ha to norskfødte foreldre.
Figur 7. Innvandrere og etterkommere i 0-scenariet. Millioner personer.

Den realistiske inn- og utvandringen i innvandringsscenariet fører til en langt sterkere befolkningsvekst, se ﬁgur
8. Folkemengden er fortsatt i vekst når 8,5 millioner passeres rett etter 2100, nær 3,3 millioner ﬂere personer enn i
dag, og nær dobbelt så mange som man ville hatt i 2100 uten videre inn – og utvandring. Noen få år etter 2100 vil
altså bidraget til befolkningsvekst fra netto innvandring ha vokst seg like stort som den folkemengden man da ville
hatt uten ytterligere inn- og utvandring. utvandring fra og med 2016.
Figur 8. Folkemengden mot 2100 i scenariene med henholdsvis ingen og realistisk inn- og utvandring frå fra og
med 2016. Millioner personer

Figur 9. Dekomponering av bidraget frå fra realistisk inn- og utvandring til vekst i folkemengden mot 2100.
Millioner personer.

Figur 9 dekomponerer det totale bidraget fra den realistiske inn- og utvandringen i innvandringsscenariet i
bidrag til vekst i enkelte befolkningsgrupper. Hver bidragskomponent er lik antall personer i vedkommende gruppe i
innvandringsscenariet minus antall personer i samme gruppe i 0-scenariet. Som påpekt over, kommer de ﬂeste av
de ekstra innvandrerne fra R3-land. I forhold til 0-scenariet fører realistisk inn- og utvandring til at det blir 1 million
ﬂere av disse i 2062 og 1,6 millioner ﬂere i 2100. Økningen i gruppen av innvandrere født i R1 eller R2 blir klart
mindre og stabiliserer seg på nær 400 000 fra rundt 2070. Befolkningsandelen av innvandrere og norskfødte med to
innvandrerforeldre øker fra 17 til 36 prosent i innvandringsscenariet. Dette er summen av andelene som vises i ﬁgur
10. Andelen R3-innvandrere øker fra 3 prosent i 2016 til vel 19 prosent i 2100. Norskfødte med to
innvandrerforeldre vil utgjøre vel 11 prosent av befolkningen i 2100, mot vel 2 prosent i 2016. Det store ﬂertallet av
etterkommerne vil etter hvert være født av kvinner født i et R3-land.
Det mest slående ved dekomponeringen er vekstbidraget fra gruppen R0. Dette er altså personer som i SSBs
fremskrivninger ikke medregnes i gruppen som har innvandrerbakgrunn. De personene som utgjør forskjellen
mellom innvandrings- og 0-scenariets R0-personer, må imidlertid være generert av innvandringen fra og med 2016.
Alle disse kan føre sin slekt tilbake til minst en person som innvandret etter 2015. Tilskuddet i denne gruppen
passerer 1/2 million i 2070 og nær 1,4 millioner i 2100, tilsvarende 16 pst. av samlet folkemengde i dette året. Disse
R0-tilskuddet består i liten grad av norskfødte som gjeninnvandrer etter utenlandsopphold, fordi disse innvandrerne
må ha ﬂyttet ut på et tidligere tidspunkt i innvandringsalternativet. Og i 0-alternativet er både inn- og utvandring
satt til null, også for norskfødte. Bidraget til veksten i R0-tilskuddet består for det første av barn som har en
utenlandsfødt og en norskfødt forelder. For det andre består de ekstra R0-personene av etterkommere i tredje eller
senere generasjoner av minst en som har innvandret etter 2015. Per forutsetning i innvandringsscenariet har
halvparten av norskfødte som har mor fra R1, norskfødt far. Tilsvarende andeler for norskfødte som har R2- og R3mor, er henholdsvis 20 og 25 prosent. SSBs fremskrivninger skiller ikke ut norskfødte som har norskfødt mor og
utenlandsfødt far. Siden innvandrere født i R3-land vil utgjøre betydelig mer enn det dobbelte av den samlede

 innvandringen fra og med 2016, vil majoriteten i det ekstra R0-tilskuddet ha en eller ﬂere i sitt slektstre som har
innvandret fra R3 etter 2016.
I det tilfellet der alle kvinner føder sin første jente når de er 25 år gamle, vil en kvinne som har innvandret og
føder som 25-åring i 2016, bli tippoldemor i 2091 til en 5.-generasjons etterkommer. Tilsvarende vil en norskfødt
25-årig kvinne som i 2016 får barn med en mannlig innvandrer, generere en slekt der han er tippoldebarn (født
barnet som fødes i 2091) 2091 vil ha en utenlandsfødt tippoldefar. I 2060 vil alle personer i det ekstra R0-tilskuddet
som undersøker sine aner, ﬁnne en utenlandsfødt som ikke har fjernere bakgrunn enn besteforelder. I 2100 vil de
senest ﬁnne en utenlandsfødt når de kommer til tippoldeforeldrene. Men personer i denne gruppen vil også kunne
ha en utenlandsfødt far (mor) dersom mor (far) er norskfødt. For eksempel vil den norskfødte personen X i 2100
kunne ha en mor som har innvandret fra sitt fødeland Pakistan, og en far som er norskfødt sønn av foreldre hvorav
minst en er født i Pakistan. X vil da være en R0-person med en norskfødt og en pakistanskfødt forelder, og 3 eller 4
pakistanskfødte besteforeldre.
Integreringsproblematikken gjelder
Per forutsetning i første rekke gjelder R3-innvandrere. Innslaget innvandringsscenariet har halvparten av
norskfødte som danner (barne)familie med disse bør derfor ha stor interesse som integreringsindikator.
Befolkningsstatistikk viser at dette innslaget hittil har vært meget beskjedent. Per 1. januar 2016 hadde 283 500
innbyggere - 5,4 prosent av befolkningen - en norskfødt og en utenlandsfødt forelder. 70 prosent av disse hadde 2
utenlandsfødte og 2 norskfødte besteforeldre. Innenfor denne klart største undergruppen var den utenlandske
forelderen mor fra Sverige R1, norskfødt far. Tilsvarende andeler for 14,5 prosent av de norskfødte barna, 12,6
prosent kom fra Danmark som har R2- og R3-mor, er henholdsvis 20 prosent kom fra Storbritannia, USA eller
Tyskland. Best representert blant R3-foreldre i denne gruppen var Filippinene (3,9 prosent) og Thailand (3,4
prosent). Tallene for andre undergrupper bekrefter følgende klare mønster: I den grad 25 prosent. SSBs
fremskrivninger skiller ikke ut norskfødte og utenlandsfødte har felles barn, kommer den utenlandske forelderen fra
land som ligger nær Norge, geograﬁsk har norskfødt mor og kulturelt. Veksten i antall fødedyktige R3-kvinner
utenlandsfødt far. Innvandrere født i SSBs M-alternativ impliserer at dette historiske mønsteret R3-land vil endres
markert mot 2100 når 25 prosent utgjøre betydelig mer enn halvparten av disse kvinnenes barn den samlede
innvandringen fra og med 2016, og R3-andelen av nettoinnvandringen er enda høyere. En majoritet av det ekstra
R0-tilskuddet vil derfor ha en eller ﬂere i sitt slektstre som har en norskfødt far. innvandret fra R3 etter 2016.
I 2100 vil altså innvandringen fra og med 2016 ha generert et befolkningstilskudd som utgjør 8,5 – 4,3 = 4,2
millioner. I tillegg vil 2100-befolkningen i 0-scenariet bestå av vel 0,2 millioner personer som enten innvandret før
2016 eller har foreldre som begge innvandret før 2016. Disse gruppene utgjør tilsammen 52 prosent av
folkemengden i 2100. I tillegg En del av disse består imidlertid av gjeninnvandrede R0-personer og deres
etterkommere. På den annen side vil man ﬁnne utenlandsk innﬂytelse blant de 4,1 millionene av 2100-befolkningen
i 0-scenariet som har en utenlandsk og en norskfødt forelder. På den annen side I det ekstra R0-tilskuddet som
genereres av innvandringen etter 2016, må man etter hvert måtte søke blant besteforeldre, oldeforeldre og
tippoldeforeldre for å ﬁnne utenlandsfødte opphav til personene i det ekstra R0-tilskuddet som genereres av
innvandringen etter 2016. opphavspersoner.
Figur 10. Andeler for innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre (etterkommere) av Norges
befolkning i M-alternativet 2016-2100.

 Virkninger på alderssammensetningen
Ved siden av landbakgrunn har endringer i alderssammensetningen særlig interesse i analyser av
makroøkonomisk utvikling, spesielt oﬀentlige ﬁnanser. Det meste av de oﬀentlige kontantoverføringene og de
skatteﬁnansierte tjenestene mottas av aldersgruppene 0-19 år og dem som er minst 67 år gamle. Den eldste
aldersgruppen vil vokse raskere enn yrkesbefolkningen og den samlede folkemengden. Figur 11 viser at antall
potensielt yrkesaktive, deﬁnert som aldersgruppen 20-66 år, per person i gruppen 67 år eller eldre, var tilnærmet 5 i
2016. Uten videre inn- og utvandring vil dette forholdstallet falle til 1,9 i 2060 og videre til 2 1,5 i 2100. Dette
skyldes kombinasjonen av økende levealder og relativt lave fødselstall. Realistisk inn- og utvandring bidrar isolert
sett til å bremse fallet i dette forholdstallet. I innvandringsscenariet passerer det 2,6 i 2060 og 2,2 i 2100. Det
nederste kurveparet i ﬁgur 11 viser forholdet mellom potensielt yrkesaktive og alle dem som i hovedsak reelt sett
forsørges av de yrkesaktive, det vil si aldersgruppene 0-19 år og 67 år eller eldre. Svakere vekst fremover i antall
barn og unge bidrar til å bremse fallet i forholdet mellom yrkesaktive og gruppen som forsørges av yrkesaktive.
Igjen bidrar dette forholdstallet. Og realistisk inn- og utvandring til å redusere de yrkesaktives totale demograﬁske
forsørgelsesbyrde. forsterker denne reduksjonen. Hvorvidt nettoinnvandring også reduserer de yrkesaktives
økonomiske forsørgelsesbyrde avhenger imidlertid av innvandrernes bidrag til oﬀentlige inntekter og utgifter. Dette
belyses i kapitlene 3, 4 og 5.
Figur 11. Forholdstallene yrkesaktive/eldre og yrkesaktive/(yngre + eldre) 2016-2100 i innvandrings- og 0scenario. Yrkesaktive = befolkning 20-66 år, yngre = befolkning 0-19 år, eldre = befolkning 67 år eller eldre.
Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Aldringsprosessen som vises i ﬁgur 11 er slett ikke av ny dato. Figur 12 og tabell 4 viser at et fall i forholdet
mellom aldersgruppen 20-66 år og gruppen av eldre har dominert i perioden fra 1846 da det sto 11 potensielt
yrkesaktive bak hver person som var minst 67 år gammel. Spesielt falt dette forholdstallet fra 1939 til 1989 fra 8,3
til 4. I etterkrigstiden passer betegnelsen «bølge» kun for årene 1990-2010 da store fødselskull på 1960-tallet og
arbeidsinnvandring skapte en «yngrebølge». En mer langvarig yngrebølge opplevde man også i årene 1900-1945.
Selv om aldring av befolkningen altså ikke er noe nytt, vil denne prosessen bringe forholdet mellom potensielt
yrkesaktive og eldre bringes ned til nivåer man aldri har hatt erfaring med. I tillegg vil aldringen fremover i større
grad enn i tidligere tider få økonomiske konsekvenser for ﬂere enn den enkelte som eldes og dennes nærmeste
pårørende. Dette er en konsekvens av at utbyggingen av velferdsstaten har økt omfanget av skatteﬁnansierte
alderspensjoner, helsetjenester og eldreomsorg.
Figur 12. Forholdstallene yrkesaktive/eldre og yrkesaktive/(yngre + eldre) 1846-2015 og 2016-2100 i
innvandringsscenariet. Yrkesaktive = befolkning 20-66 år, yngre = befolkning 0-19 år, eldre = befolkning 67 år eller
eldre.
Kilde: Statistisk sentralbyrå.

 Tabell 4. Forhold mellom yrkesaktive og eldre og yrkesaktive og summen av yngre og eldre historisk og i
innvandrings- og 0-scenario. Yrkesaktive = befolkning 20-66 år, yngre = befolkning 0-19 år, eldre = befolkning 67 år
eller eldre
1846 1900 1990 2016 2060 2100
Innvandringsscenario
Yrkesaktive/eldre 11,0 7,3 4,1 4,5 2,6 2,2
Yrkesaktive/(yngre og eldre) 1,1 0,9 1,5 1,6 1,3 1,2
0-scenario
Yrkesaktive/eldre 11,0 7,3 4,1 4,5 1,9 1,5
Yrkesaktive/(yngre og eldre) 1,1 0,9 1,5 1,6 1,1 1,0
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
3. Forutsetninger i de økonomiske beregningene
3.1. Hva mener vi med et langsiktig tidsperspektiv?
De ﬂeste beregningene i denne rapporten går til 2100. Noen går enda lenger frem for å fange opp økonomiske
virkninger av minst ett helt livsløp. Med dødelighet som i M-alternativet, har nyfødte i 2016 en forventet levealder
på 93 år, og man må regne til og med 2129 før kohorten er utdødd. Scenarier med lavere dødelighet krever enda
lenger horisont. Lengden på beregningsperioden må økes desto ytterligere jo mer man ønsker å fange opp av
virkningene som skapes av innvandrernes barn, barnebarn osv. I seg selv har imidlertid ikke det siste år i
beregningsperioden større krav på interesse enn de som ligger nærmere i tid.
Hvilket nivå et sett med variable (her demograﬁske og økonomiske) beﬁnner seg på «mange» år frem i tid, ofte
kalt «lang sikt», påvirkes nærmest per deﬁnisjon lite av kortsiktige variasjoner, men av de trendene den faktiske
utviklingen varierer rundt. Dette perspektivet er det mest relevante når man for eksempel vil studere faktorer som
har bidratt til at nasjonalregnskapets mål på realinntekten per innbygger i 2015 var dobbelt så høy som i 1983, og
2,8 ganger nivået i 1970, se SSB (2016b). Veksten over slike lange tidsrom bestemmes i hovedsak av tilbudet av
arbeidskraft og andre ressurser, samt veksten i disse ressursenes produktivitet. Arbeidsinnsatsen vil i hovedsak
være bestemt fra tilbudssiden, av folkemengden i arbeidsfør alder, yrkesfrekvenser og arbeidstider. Hva som
bestemmer den langsiktige trenden for produktivitetsveksten vet man lite konkret om. Det er likevel vanlig å anta at
den i stor grad er et resultat av forbedringer av teknologi, organisering og kunnskaper. Normalt spiller altså
variasjoner i utnyttelsen av ressursene liten rolle for inntekts- og produktivitetsnivå mange år frem i tid. Bruken av
ordet normalt i denne sammenheng åpner imidlertid for at lange perioder med lav kapasitetsutnytting kan prege det
langsiktige vekstbildet både direkte og via usikkerhet som svekker insentivene til realinvesteringer og innovasjon.
Når vi ser bort fra slike forhold i våre beregninger, forutsetter vi implisitt at for eksempel omstillingene etter
oljeprisfallet i 2014 skjer relativt raskt.
Tilbudssidebestemmelse av produksjon, inntekt og forbruksmuligheter dominerer økonomisk vekstteori. En slik
bestemmelse forutsetter ikke bare balanse mellom tilbud og etterspørsel i alle produkt- og faktormarkeder, men
også at det er etterspørselen som justerer seg etter tilbudet – ikke motsatt slik det er i resonnementer om
makroøkonomiske endringer innenfor relativt korte tidsrom. I langsiktige analyser gjelder logikken bak den såkalte
Says lov: «Tilbudet skaper sin egen etterspørsel». Det betyr at sysselsettingen skaper produksjon, inntekt og
etterspørsel som er stor nok til å absorbere arbeidstilbudet.
Det er et visst rom for at etterspørselsendringer modiﬁserer samlet produksjon og nasjonalinntekt selv om

 denne er tilbudssidebestemt. Siden næringene generelt har ulikt produktivitetsnivå og/eller ulik produktivitetsvekst,
vil samlet produksjon påvirkes av variasjoner i etterspørselen som endrer den næringsvise allokeringen av
arbeidskraft og andre ressurser. Når man ser utviklingen over relativt mange år, er betydningen av slike
veksteﬀekter normalt små sammenlignet med dem som skyldes vekst i ressurstilgang og produktivitet. I DEMEC vil
slike eﬀekter først og fremst komme som følge av at arbeidskraft og andre innsatsfaktorer ﬂyttes mellom
markedsrettet produksjon og produksjon av skatteﬁnansierte tjenester i oﬀentlig regi. Modellens næringsinndeling
av markedsrettet produksjon er så grov at det er svært lite potensialet for at aggregert produktivitet kan påvirkes av
endringer i næringsstrukturen.. næringsstrukturen, er svært lite.
Våre analyser bygger på forutsetningene som impliserer tilbudssidebestemt produksjon. En avgjørende
konsekvens av dette er at arbeidstilbudet fra nye innvandrere blir sysselsatt, umiddelbart og uten å fortrenge
norske og/eller utenlandske sysselsatte. Beregningene fanger likevel opp realistiske sammenhenger mellom
innvandrernes yrkesinntekter og deres landbakgrunn og botid. Spesielt bidrar botidsavhengigheten til realisme
også i de første årene etter innvandring. Denne korttidsdynamikken er imidlertid helt eksogen; vi har rett og slett
forutsatt realistiske forløp for gjennomsnittspersoners arbeidsinnsats og yrkesinntekt (og andre økonomiske
variable) over deres livsløp. Vi har ikke forsøkt å forklare disse forløpene ved å modellere hvilke tilpasninger av blant
annet lønninger som kreves på kort og mellomlang sikt for å realisere disse forløpene. Vi gir heller ingen forklaring
på hvorfor innvandrere fra Afrika og Asia har lavere yrkesinntekt for gitt kjønn, alder og botid enn norskfødte og
andre innvandrergrupper. Og vi skiller heller ikke mellom innvandrernes ønskede arbeidstilbud og det arbeidet de
faktisk utfører.
En annen viktig konsekvens av tilbudssidebestemmelsen av produksjon, er at økt oﬀentlig bruk av ressurser til
blant annet asylmottak, opplæring av og stønader til asylsøkere og andre innvandrere, ikke vil øke samlet
sysselsetting og produksjon. I stedet vil denne ressursbruken fortrenge annen produksjon. Dette er årsaken til en
meget viktig eﬀekt i DEMEC-beregningene: Fortrengning av markedsrettet produksjon som følge av økt oﬀentlig
ressursbruk, reduserer grunnlagene for indirekte skatter og skatt på selskaps- og bedriftsoverskudd. I tillegg er det
kun lønnssummen i private bedrifter som betyr noe for nettoprovenyet fra arbeidsgiveravgiften. Det motsatte vil
skje i de ﬂeste modeller som analyserer tilpasninger på kort og mellomlang sikt, særlig når det eksisterer
arbeidsledighet og andre ledige ressurser. Eika (2016) er et eksempel på en analyse av makroøkonomiske
virkninger av økt innvandring som avgrenser seg til virkninger på kort og mellomlang sikt (10 år). I kapittel 7
forklarer vi forskjeller i nøkkelresultater mellom denne beregningen og en DEMEC-beregning av tilnærmet identiske
endringer i innvandringen.
3.2. Modellsystemet DEMEC
Samvirket mellom 4 beregningsmodeller
Modellsystemet DEMEC består av 4 delmodeller som kan løses rekursivt. Figur 13 viser dette skjematisk, der
pilene viser gangen i beregningene:
1. Delmodellen for befolkningsutviklingen kan løses uavhengig av økonomiske variable.
2. På grunnlag av befolkningsutviklingen beregner delmodellen for skatteﬁnansiert produksjon bruken av
arbeidskraft og andre innsatsfaktorer, oﬀentlig kjøp av produkter til innsats i produksjonen eller på vegne av de
egentlige brukerne (medisiner, undervisningsmateriell, barnehageplasser), brukerbetalinger og oﬀentlige utgifter i en
separat delmodell. Dette kan gjøres uavhengig av andre størrelser i økonomien.
3. I delmodellen for individuelle inntekter beregnes yrkesinntekter, mottak av oﬀentlige kontantoverføringer og
betaling av personskatter for gjennomsnittspersoner i hver av de spesiﬁserte befolkningsgruppene.

 4. Resultatene i disse tre delmodellene settes så inn i delmodellen for makroøkonomi som bestemmer alle
makroøkonomiske hovedstørrelser og et uttømmende regnskap for oﬀentlige inntekter og utgifter.
Til sammen setter dette systemet relevant befolkningsdynamikk, detaljerte beskrivelser av oﬀentlige inntekter
og utgifter til overføringer og skatteﬁnansierte tjenester inn i en helhetlig beskrivelse av makroøkonomiske
sammenhenger som følger nasjonalregnskapets deﬁnisjoner. Nasjonalregnskapet er det eneste aktuelle
datagrunnlaget for helhetlige makromodeller.
Året 2013 er basisåret for modellberegningene i denne rapporten. Vi mener det er et «godt basisår» i den
forstand at det er et godt kompromiss mellom aktualitet og normalitet. Data fra ferskere år var i praksis ikke
tilgjengelig i arbeidet med dette prosjektet. Selv om ferskere tall hadde vært tilgjengelige, ville disse vært preget av
etterspørselssvikten og ledighetsøkningen i kjølvannet av oljeprisfallet i 2014. Vi mener det ville vært misvisende å
la disse forholdene prege blant annet sysselsettingsandeler og stønadsmottak i alle år fremover. I 2013 må man
også kunne si at norsk økonomi var kommet ut av den spesielle lavkonjunkturen som fulgte av ﬁnanskrisen, men
året var heller ikke preget av noen spesiell høykonjunktur. Arbeidsledigheten, målt ved SSBs
Arbeidskraftundersøkelse (AKU), var 3,5 prosent, som er svært nær det normale målt ved gjennomsnittstall for
AKU-ledigheten. Tall fra før ﬁnanskrisen preges av at antall innvandrere var langt lavere enn i 2013, og anslagene på
innvandrergruppenes gjennomsnittsadferd er sikrere jo ﬂere personer det er i gruppene. I forhold til dagens
situasjon var oljeprisen og kroneverdien meget høy i 2013. For disse og andre viktige makroøkonomiske variable
fanger imidlertid DEMEC-simuleringene opp den faktiske utviklingen til og med 2015.
Figur 13. Oversikt over modellsystemet DEMEC

Nærmere om struktur og forutsetninger i den makroøkonomiske modellen
Delmodellen for makroøkonomi (DEMEC-MACRO) har innarbeidet de ovennevnte implikasjonene av et
langsiktig analyseperspektiv som forutsetninger. Vedlegg 1 gir en analytisk beskrivelse av en noe forenklet versjon
av makromodellen. Velfungerende markedsmekanismer sørger for balanse mellom tilbud og etterspørsel i alle
markeder. Spesielt er arbeidskraft en knapp ressurs, da arbeidsledighetsprosenten forutsettes konstant på det som
har vært et normalt nivå i Norge, dvs. tilnærmet 3,5 prosent.
I tråd med standard teori beskrives Norge som en åpen økonomi som på lang sikt er for liten til å påvirke priser
og kapitalavkastning i andre land. I alle våre beregninger vokser alle verdensmarkedsprisene med 2 prosent per år.
Tabell 5 og 6 oppsummerer de viktigste forutsetningene bak den makroøkonomiske utviklingen i beregningene som
studeres i denne rapporten. Som følge av sterk konkurranse i markedene er prisene på norskproduserte varer og
tjenester lik de marginale produksjonskostnadene som er konstante med hensyn på produksjonsnivå. Den
nominelle lønnsveksten blir da lik summen av veksten i arbeidsproduktivitet (AP) i konkurranseutsatte næringer,
som er felles for alle markedsrettede næringer, og den internasjonale prisveksten. Dette tilsvarer en streng versjon
av den såkalte hovedkursen. Prisene vil avhenge av kun verdensmarkedspriser, AP og indirekte skattesatser som
alle er eksogene variable. Indirekte skattesatser er konstante.
Arbeidstilbudet er per forutsetning eksogent for alle individer, og påvirkes dermed hverken av vekst i
konsumreallønn etter skatt eller noen andre variable i modellen. Grunnen er for det første at vi er mer opptatt av
hvordan syssel¬settingen avhenger av befolkningens størrelse og sammensetning med hensyn på alder og

 landbakgrunn, gitt observert adferd, enn av adferdsendringer. For det andre ønsker vi å studere eksogene endringer
i individuelt arbeidstilbud blant innvandrergrupper som følge av for eksempel endringer i integrering og holdninger
til arbeid. For det tredje viser den empiriske forskningen små eﬀekter på arbeidstilbudet av skatteøkninger, se
Holmøy og Thoresen (2013). I den grad den nødvendige skattebyrden blir langt tyngre enn man har observert, gir
empiriske studier få holdepunkter for å si noe kvantitativt om atferdseﬀekter.
Tidligere langsiktige fremskrivninger har typisk forutsatt en AP-vekst på 2 prosent per år i markedsrettede
fastlandsnæringer. Det ligger under den observerte gjennomsnittlige AP-veksten i perioden 1971-2005, og under
halvparten av gjennomsnittsveksten i perioden 1947-1970, se SSB (2016b). I årene 2006-2013 har imidlertid APveksten vært kun 0,8 prosent, målt som årlig gjennomsnitt. Det er grunn til å anta at denne svake veksten i stor
grad har andre årsaker enn ﬁnanskrisen, se blant annet kapittel 4 i Produktivitetskommisjonen (2015). I våre
scenarier forutsettes den årlige AP-veksten i markedsrettede næringer å forbli lav, kun 1 prosent. Dette ble også
gjort i DEMEC-beregninger benyttet i Produktivitetskommisjonen (2016). Videre forutsettes nullvekst i
produktiviteten av realkapital og produktinnsats i disse næringene. Veksten i den totale faktorproduktiviteten (TFP)
vil derfor være lavere enn AP-veksten i markedsrettet produksjon. Med disse forutsetningene blir den nominelle
lønnsveksten og reallønnsveksten for konsumenter henholdsvis 3 og 1 prosent. Priskomponenten Avhengig av den
direkte og indirekte lønnsandelen vil priskomponenten i oﬀentlige utgifter vil vokse med mellom 2 og 3 2,5 prosent.
Vi har forutsatt 0,5 prosent avhengig av den direkte produktivitetsvekst i skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon, og
indirekte lønnsandelen. at dette skjer i form av økt mengde og/eller kvalitet, uten mindre bruk av innsatsfaktorer.
Tabell 5. Forutsetninger i fremskrivningene som ikke er bestemt av politikk
Variabel Forutsetning
Demograﬁ SSB-fremskrivningene fra 2016
• Ingen inn- og utvandring i 0-alternativet (MM00)
• Hovedalternativet (MMMM) i innvandringsalternativet
Sysselsettingsandeler og arbeidstid, gitt alder, kjønn og utdanning Proporsjonale med gjennomsnittlig
lønnsdeﬂatert yrkesinntekt per person i befolkningsgrupper deﬁnert ved kjønn, ettårig alder, landgruppebakgrunn
og botid
Årlig vekst i verdensmarkedspriser 2 prosent
Oljeprisnivå 400 2016-kr =50 2016-USD x 8 USD/NOK
Verdensmarkedsrente, nominell 5,5 prosent
Uttak fra Statens pensjonsfond – utland 3,5 prosent
Årlig produktivitetsvekst i markedsrettet produksjon 1 prosent for arbeidskraft, ingen vekst for andre faktorer
Årlig produktivitetsvekst i skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon og annen oﬀentlig forvaltning 0,5 prosent årlig
TFP- prosent, dvs. 0,5 prosent økt mengde og/eller kvalitet, som ikke måles direkte, for gitt innsats av alle faktorer
Tabell 6. Forutsetninger i fremskrivningene knyttet til politikk
Variabel Forutsetning
Ressursbruk i forsvar 2013-nivået videreføres i faste priser
Brukerfrekvenser for individrettede skatteﬁnansierte tjenester Videreføring av alders- og kjønnsspesiﬁkke
forhold mellom brukere per person i 2013- eller 2014. Disse er felles for landgrupper
Standard på individrettede skatteﬁnansierte tjenester Videreføring av kjønns- og aldersspesiﬁkke rater for
ressurbruk per bruker i 2013- eller 2014. Disse er felles for landgrupper
Mottakere av og ytelser til alderspensjon, uførepensjon, arbeidsavklaring, etterlatte Utnytting av informasjon

 fra simuleringer på modellen MOSART basert på nytt pensjonssystem og egne anslag
Mottakere av og ytelser til andre oﬀentlige kontantoverføringer

1. Lønnsjustering av alle overføringer, unntatt

alderspensjonsytelser fra Folketrygden som underreguleres med ¾ prosent etter pensjonsreformen
2. Syketrygd, fødselspenger og dagpenger følger utbetalt lønn
3. Øvrige stønader (Statens pensjonskasse mv., Barnetrygd, Kontantstøtte, Utdanningsstøtte følger vekst i
relevante aldersgrupper
4. Øvrige overføringer følger total befolkning
Skatter 1. Direkte og indirekte gjennomsnittlige skattesatser som i 2010 2013
2. Beregner et rundsum skatte- eller overføringsbeløp som innebærer at handlingsregelen følges med 3,5
prosent uttak
I løpet av så lange beregningsperioder som vi opererer med, fører ulik veksttakt for ulike typer etterspørsel til
relativt ekstrem spesialisering av produksjon som man i dag ikke kan kjenne innholdet av. Dette er en av grunnene
til at modellen gir en svært aggregert beskrivelse av markedsrettet produksjon. En disaggregering av markedsrettet
produksjon har dessuten beskjeden relevans for oﬀentlige ﬁnanser på lang sikt. Derimot er detaljering av
skatteﬁnansiert produksjon svært relevant i analyser av oﬀentlige ﬁnanser, og modellen spesiﬁserer 18 tjenester
(aktiviteter) hvor oﬀentlig forvaltning spiller en dominerende rolle som produsent og/eller som ﬁnansieringskilde.
Markedsrettet produksjon bestemmes ved at bedriftene sysselsetter den delen av det samlede arbeidstilbudet
som ikke produserer skatteﬁnansierte tjenester. Det samlede arbeidstilbudet er gitt som summen av
enkeltindividenes individenes eksogene arbeidstilbud, uansett hvor arbeidstilbyderne kommer fra. Den prinsipielle
logikken i modellens bestemmelse av makroøkonomiske størrelser kan forklares innenfor følgende forenklede
analytiske «modell av modellen». La L være timeverk totalt. totalt, bestemt fra tilbudssiden. Når LO er timeverk i
skatteﬁnansiert produksjon, er timeverkene i markedsrettet produksjon L – LO. Produksjonen her er e(L – LO) der e
er arbeidsproduktiviteten i markedsrettet produksjon. Produksjon pluss importen, I, er samlet tilgang på varer og
tjenester. I likevekt er denne tilgangen lik samlet anvendelse som består av privat konsum (C), produktinnsats (V),
eksport A, og investeringer som er lik veksten i kapitalbeholdningen K når vi ser bort fra kapitalslit.
Handlingsregelen for bruk av petroleumsformuen gir rom for importoverskudd (O) som er uavhengig av de norske
forhold som er beskrevet med endogene variable i DEMEC-MACRO. For enkelthets skyld ser vi bort fra
investeringer og produktinnsats i skatteﬁnansiert produksjon. Når relative priser er konstante vil kapitalbeholdning
per timeverk (k) og produktinnsats per timeverk (a) i privat sektor være eksogene og konstante. Likevekt i
produktmarkedet bestemmer da følgende nivå på privat konsum
e(L – LO) + I = C + K – K-1 + V + A

⇔

e(L – LO) = C + kL k(L – LO) – K-1 + aL a(L – LO) + A - I

⇔

1) C = e(L (e – LO)(1-k-a) k - a)(L - LO) + K-1 + O
Dette uttrykket sier at privat forbruk bestemmes av arbeidsproduktivitet i markedsrettet produksjon, samlet
sysselsetting fratrukket sysselsettingen i skatteﬁnansiert produksjon, forskjellen mellom ønsket og eksisterende
kapitalbeholdning, og importoverskuddet. Avveiningen mellom konsum og sparing ligger i den valgte
realinvesteringen og den valgte ﬁnansielle sparingen i utlandet via importoverskuddet. Den løpende
realinvesteringen følger i modellen av den produktivitetsjusterte sysselsettingsutviklingen i markedsrettet

 produksjon siden kapital per eﬀektivt timeverk ikke endres.
Realprisen per fat Nordsjøolje er forutsatt å ligge konstant på 50 USD x 8 NOK/USD = 400 2016-kroner i hele
fremskrivningsperioden. Produksjonen av olje og gass antas å falle med ca. 10 prosent årlig frem til 2030. Deretter
reduseres produksjonen gradvis til ¼ av 20130-nivået, 2030-nivået frem til 2080, for så å være konstant i resten av
beregningsperioden.
Når det gjelder ﬁnansiell sparing sparing, er følgende forutsetninger lagt til grunn: Husholdningenes nettogjeld
holder seg uendret i hele beregningsperioden. Det samme gjelder selskapene og kommunene. Endringer i Norges
netto fordringer på utlandet er dermed lik endringene i statens netto fordringer. Disse forutsetningene samsvarer
relativt godt med den faktiske utviklingen i Norges ﬁnansinvesteringer i utlandet i de senere år. Vi forutsetter at det
ikke bygges opp statlig ﬁnansformue utover sparingen i SPU. Handlingsregelen for ﬁnanspolitikken følges strengt:
Alle statlige petroleumsinntekter settes inn i Statens pensjonsfond Utland (SPU), og vi har antatt at oﬀentlig
forvaltning bruker 3,5 prosent av den løpende fondskapitalen som bidrag til ﬁnansieringen av oﬀentlige utgifter. 3,5
prosent forutsettes å svare til realavkastningen på sikre ﬁnansielle plasseringer. Praktiseringen av handlingsregelen
følger altså en «3,5 prosentbane» i stedet for en «4 prosentbane», og dette skjer i streng forstand. En lavere
uttaksprosent enn 4 er i tråd med den historiske uttaksprosenten og med anbefalingene i Finansdepartementet
(2015b). Våre beregninger ble laget før regjeringen satte handlingsregelens uttaksprosent ned til 3 prosent.
Utviklingen i fondskapitalen er gitt uavhengig av de sammenhengene som modellen inkluderer.
Bestemmelsen av personskatter beskrives, sammen med yrkesinntekter og oﬀentlige kontantoverføringer til
personer, nærmere i eget avsnitt nedenfor. Indirekte skatter, avgifter og subsidier bestemmes i DEMEC DEMECs
makromodul av hvor mye som produseres av de varer og tjenester som er grunnlaget for disse skattene. Her inngår
det aller meste av markedsrettet produksjon, mens oﬀentlig og skatteﬁnansiert produksjon ikke beskattes på denne
måten. Den samme forskjellen mellom markedsrettet og oﬀentlig produksjon gjelder skatter på bedrifts- og
selskapsoverskudd. Avgifter på innsatsfaktorer i oﬀentlig produksjon gir heller ikke noen provenyeﬀekt når alle deler
av oﬀentlig forvaltning ses under ett. Spesielt er arbeidsgiveravgiften på lønn til oﬀentlig ansatte en like stor utgift
som inntekt for oﬀentlig forvaltning. En viktig implikasjon av tilbudssidebestemt produksjon er at man ikke trenger
informasjon om etterspørselen i produktmarkedene for å bestemme hvor mye de individuelle bidragene til indirekte
og bedriftsbetalte netto skatter. Det som teller er personens bidrag til markedsrettet produksjon og personens bruk
av skatteﬁnansierte tjenester som isolert sett fortrenger grunnlagene for indirekte og bedriftsbetalte skatter. Dette er
viktige eﬀekter. For å fange dem opp kreves en konsistent og helhetlig modell for sammenhengene mellom
markedene i norsk økonomi, se Holmøy og Strøm (2017). Som forklart over, beregner vi i tillegg til provenyene fra
dagens eksisterende skattearter, også en endogen rundsum skatt/overføring fra eller til husholdningene som sørger
for at staten oppfyller handlingsregelen.
DEMECs bestemmelse av indirekte skatteinntekter innebærer at de vil være proporsjonale med timelønnsnivået
som er lik produktet av arbeidsproduktiviteten i markedsrettet produksjon og produktprisene. Den nominelle
verdien av den innenlandske produksjonen av indirekte beskattede varer og tjenester vil vokse med nettopp dette
produktet av produktivitets- og prisvekst som er lik den nominelle lønnsveksten. Det samme vil også gjelde verdien
av importen som følge av forutsetningen om balanse i utenriksøkonomien: Med felles prisvekst på eksport og
import, vil produktivitetsvekst i eksportproduksjonen ﬁnansiere en like stor volumvekst i importen.
Likevektsperspektivet gjør at DEMEC kan betegnes som en Computable General Equilibrium (CGE) modell.

 Forutsetningene om eksogene variable og likevektssammenhengene for blant annet lønns- og prisdannelsen fører
imidlertid til at modellen fremstår som vesentlig enklere enn ﬂertallet av CGE modeller. Det skyldes spesielt
imidlertid ikke naiv eller inkonsistent modellering at DEMEC ikke inneholder endogene adferdsresponser på
endringer i f.eks. relative faktorpriser, målt per produktivitetsjusterte enheter, vil være konstant, slik priser i
tilpasningen av faktorforhold, sammensetning av privat konsum, importandeler og eksportvolum. Poenget er at
substitusjonseﬀekter vi har brukt DEMEC til å studere eksogene endringer som i faktorsammensetningen faller bort.
Det samme gjelder liten grad påvirker relative konsumpriser priser. Modellegenskapene følger av forutsetningene
(spesielt perfekt konkurranse i alle relevante markeder, konstant skalautbytte og forbrukssammensetningen.
arbeidsutvidende teknisk fremgang som norske bedrifter deler med andre land) og generell likevektsteori (spesielt
ikke-substitusjonsteoremet). Flere av de samme forutsetningene lå til grunn for den første versjonen av MSGmodellen (Johansen, 1960). Det er lenge siden, men logikk ruster ikke. Dette handler om å velge forutsetninger som
er tilpasset valget av problemstillinger.
Generelle likevektseﬀekter spiller likevel en viktig rolle i bestemmelsen av makroøkonomiske hovedstørrelser og
oﬀentlige ﬁnanser. Dette kan illustreres med noen såkalte skiftberegninger der vi ser på virkninger på utvalgte
variable ved å sammenligne to scenarier, en referansebane med en virkningsbane. Når forutsetningene i disse to
banene er identiske for alle eksogene variable unntatt X, vil forskjellen mellom banenes verdier for variabelen Y
måle virkningen av endringen i X på Y. Figur 14 måler virkningene på noen viktige makrostørrelser av en endring i
samlet sysselsetting. Konkret er summen av alle timeverk økt med 5 prosent i forhold til referansebanen i alle år fra
og med 2016 til 2100. Vi normaliserer virkningene til gjennomsnittselastisiteter ved å dele dem på 5, slik at de
måles per prosentpoeng økning i sysselsettingen. Hele sysselsettingsøkningen absorberes av markedsrettet
produksjon. Figur 14 viser at gjennomsnittselastisiteten av BNP-FN med hensyn på samlet sysselsetting er 1 etter
ett år. Det svarer til eksakt proporsjonalitet mellom BNP-FN og sysselsettingen. Deretter forsterkes virkningen på
BNP-FN svakt over tid. Det skyldes at produktivitetsveksten er raskere i markedsrettet enn i skatteﬁnansiert
produksjon i begge baner, og det er her hele sysselsettingsveksten kommer. Betydningen av dette øker over tid
fordi det oﬀentlig sektors sysselsettingsandel er økende over tid i begge baner.
BNP totalt øker relativt mindre enn BNP-FN, fordi bruttoproduktet i olje- og gassutvinning og utenriks sjøfart
ikke påvirkes av sysselsettingsøkningen. Også i den disponible realinntekten for Norge er det komponenter som er
upåvirket av samlet sysselsetting. De viktigste er nettoproduktet i olje- og gassutvinning og formuesinntektene fra
utlandet.
Figur 14. Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser per prosent økning i total sysselsetting. Prosent
(gjennomsnittselastisitet)

Forløpet for elastisiteten av privat konsum preges av at investeringene må økes for at den ekstra
sysselsettingen i markedsrettet produksjon skal utstyres med den ønskede beholdningen av realkapital per
timeverk. Investeringene i markedsrettede næringer skjer momentant og fortrenger umiddelbart mer av rommet for
privat konsum enn det som skapes av økningen i markedsrettet sysselsetting. I det neste året er det rom for økt
privat konsum, men vridningen av produksjon fra kapitalvarer til konsumgoder øker i seg selv etterspørselen etter
realkapital. Hovedårsaken er at produksjonen av boligtjenester er langt mer kapitalintensiv enn alle annen
produksjon. Denne eﬀekten fører til at rommet for økt privat konsum øker gradvis. Det tar rundt 10 år før

 elastisiteten av privat konsum når den svake veksttrenden som bestemmes av den voksende trenden for
elastisiteten av BNP-FN. Samtidig er ligger elastisiteten for privat konsum klart over høyere enn elastisiteten for
BNP-FN. Det skyldes at privat konsum absorberer nesten hele veksten i produksjon og inntekt, fordi oﬀentlig
konsum er likt i begge baner. Det samme gjelder oﬀentlige investeringer. Spareforutsetningene innebærer art at
også eksportoverskuddet er likt i begge baner. Investeringene i markedsrettet produksjon øker kun med det som
skal til for å dekke slitasjen av en høyere kapitalbeholdning i markedsrettet produksjon.
Figur 15 viser virkningene av en 5 prosent prosents økning i timeverkene i oﬀentlige oﬀentlig forvaltning målt
ved gjennomsnittselastisiteter som over. Økt oﬀentlig sysselsetting fortrenger markedsrettet sysselsetting en-til-en.
Det reduserer BNP-FN, fordi produktivitetsveksten, og dermed etter hvert også produktivitetsnivået, er høyere i
markedsrettet produksjon enn i skatteﬁnansiert produksjon. Flyttingen av arbeidskraft reduserer dermed
gjennomsnittsproduktiviteten i fastlandsøkonomien. Denne eﬀekten forsterkes over tid, fordi den oﬀentlige
sysselsettingsandelen vokser over tid i begge baner. Det betyr at en gitt prosentvis økning i oﬀentlig sysselsetting
representerer stadig ﬂere timeverk og dermed en stadig større andel av den samlede sysselsettingen. Elastisitetene
for BNP og disponibel realinntekt for Norge er mindre enn for BNP-FN av samme grunner som ble påpekt over i
forklaringen av virkningene av økt samlet sysselsetting. Virkningene på privat konsum er klart størst i ﬁgur 15, fordi
det er privat konsum som først og fremst fortrenges når skatteﬁnansiert produksjon øker.
Figur 15. Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser per prosent økning i oﬀentlig sysselsetting.
Prosent (gjennomsnittselastisitet)

Figur 16 og 17 viser virkninger på oﬀentlige ﬁnanser av økningen i henholdsvis total og oﬀentlig sysselsetting. Vi
har utelatt komponenter som per forutsetning ikke påvirkes. Det gjelder overføringer til husholdninger og direkte
personskatter. For variablene i disse ﬁgurene er elastisiteter vanskeligere å tolke. I stedet er virkningene målt ved
kroner per absolutt økning i timeverk. Kronebeløpene er deﬂatert med lønnsveksten til 2013-kroner. Elastisitetene
for de oﬀentlige inntektene og utgiftene blir tilnærmet stasjonære etter få år når de beregnes på denne måten, så vi
viser dem bare på kort sikt (det vil si umiddelbart i 2016) og på lang sikt representert ved 2060. Poenget i ﬁgur 16 er
først og fremst å vise økningen på lang sikt i provenyet fra indirekte skatter, arbeidsgiveravgiften og direkte skatt på
selskapsoverskudd. Per ekstra timeverk i forhold til referansebanen gir dette en økning i primære inntekter på 180
2013-kroner på lang sikt. Nedgangen i det udekkede ﬁnansieringsbehovet er tilnærmet like stort, fordi utgiftene på
lang sikt er tilnærmet upåvirket av økningen i total sysselsetting. På kort sikt er inntektsvirkningen mye svakere,
fordi de indirekte skatteinntektene faller med 47 2013-kroner per ekstra timeverk. Årsaken Som forklart over, er
årsaken at fortrengningen av privat konsum som følge av investeringsøkningen forklart over. fortrenger privat
konsum.

Figur 16. Virkninger på oﬀentlige ﬁnanser av økt total sysselsetting på kort sikt (umiddelbart) og stasjonære på
lang sikt (45 år). 2013-lønnskroner per ekstra i timeverk

I ﬁgur 17 er hovedpoenget å vise at økningen i det udekkede ﬁnansieringsbehovet er betydelig større enn

 økningen i utgiftene til skatteﬁnansiert produksjon når oﬀentlig sysselsetting øker. På kort sikt trekkes den totale
økningen i udekket ﬁnansieringsbehov opp av økningen i oﬀentlige investeringer. På lang sikt er det nedgangen i
provenyet fra indirekte skatter og selskapsbeskatningen som forsterker denne økningen. Denne provenynedgangen
skyldes fortrengningen av markedsrettet produksjon og dermed grunnlaget for indirekte skatter og direkte skatt på
selskapsoverskudd. På lang sikt er økningen i udekket ﬁnansieringsbehov 772 2013-kroner per ekstra oﬀentlig
timeverk, mens den tilsvarende økningen i driftsutgiftene til skatteﬁnansiert produksjon er 613 2013-kroner, nesten
like stor som den totale økningen i brutto utgifter.
Figur 17. Virkninger på oﬀentlige ﬁnanser av økt oﬀentlig sysselsetting. Virkninger på kort sikt (umiddelbart) og
stasjonære på lang sikt (45 år). 2013-lønnskroner per ekstra i timeverk

Tilpasninger av rundsum overføringer er ingen realistisk budsjettnøytraliserende politikk. Vi kunne i stedet
endogenisert en skattesats, en oﬀentlig utgiftskompo¬nent, eller kombinasjoner av skatte- og utgiftsendringer. Vårt
valg har to begrunnelser. For det første: Selv om eﬀekter av realistisk provenynøytraliserende politikk hører med i en
totalvurdering av virkninger på oﬀentlige ﬁnanser, ville de gjort det vanskelig å identiﬁsere det vi primært ønsker å
anslå i denne rapporten: de direkte budsjettvirkningene av endringer i migrasjon og integrering. Et eksempel: Hvis
vi lot arbeidsgiveravgiften tilpasse seg provenybehovet, ville det påvirket utbetalt timelønn. Det ville i sin tur
påvirket oﬀentlige lønnskostnader, alle lønnsindekserte oﬀentlige trygder og andre overføringer, og de ﬂeste
skattegrunnlagene. Andre former for provenynøytralisering, f.eks. direkte personskatt på lønnsinntekt og
overføringer, eller standarden i oﬀentlig eldreomsorg, ville påvirket andre budsjettvariable. Spørsmålet blir da: Hvor
mye av endringen i en oﬀentlig budsjettvariabel skyldes endringer i innvandring og integrering, og hvor mye skyldes
de eﬀektene som skyldes at arbeidsgiveravgiften var det provenynøytraliserende virkemiddelet? For å svare på det
måtte man gjort nettopp det vi gjør, det vil si å beregne virkningene på oﬀentlige inntekter og utgifter der en
rundsum overføring nøytraliserer provenyvirkningen. Deretter kan man beregne isolerte tilleggsvirkninger av ulike
former for mer realistisk provenynøytralisering. Sistnevnte beregninger leder imidlertid lett til en diskusjon av
skattepolitikk og hva skatteinntektene brukes til. Det ville vært en avsporing fra temaet i denne rapporten.
Den andre grunnen til å forutsette videreføring av dagens skattesatser og velferdsordninger i hele
beregningsperioden er at beregningene da bygger på kjente og kontrollerbare premisser. Innvendingen er at dette
er urealistisk når de ﬂeste realistiske langsiktige fremskrivninger viser et voksende udekket oﬀentlig
ﬁnansieringsbehov på lang sikt, se f.eks. Holmøy og Strøm (2016, 2017a), Perspektivmeldingen 2013
(Finansdepartementet, 2013), kapittel 4 i Produktivitetskommisjonens siste rapport (Finansdepartementet, 2016). Et
alternativ ville vært å simulere de statsﬁnansielle virkningene av økt innvandring med utgangspunkt i en bane for
skattesatser og oﬀentlige utgifter som oppfyller handlingsregelen. I så fall blir enhver ekstra person mer «lønnsom»
for staten. Imidlertid møter man da igjen behovet for å skille mellom partielle virkninger av endringer i innvandringen
og partielle virkninger av gjetninger om tidspunkt og innretning på en strammere ﬁnanspolitikk. Kutt i
introduksjonsordningen versus økt toppskatt eller økt skatt på bolig og eiendom vil åpenbart påvirke hvilke
virkningene virkninger man får på oﬀentlige ﬁnanser man får av økt R3-innvandring. Valget mellom konstant eller
strammere ﬁnanspolitikk som utgangspunkt, er ikke et valg mellom rett eller galt, men følger av hvilket spørsmål
man vil besvare.
Nærmere om skatteﬁnansiert produksjon

 Utgiftene til skatteﬁnansiert produksjon består av både lønnskostnader og andre kostnader knyttet til
produksjon i stats- og kommuneforvaltningen, overføringer som dekker kostnader i ideelle organisasjoner som
produserer visse tjenester etter avtaler med eller kriterier bestemt av oﬀentlige myndigheter, samt kjøp av varer og
tjenester fra markedsrettede bedrifter (såkalte direkte oﬀentlige produktkjøp).
Vi gjentar fra forrige avsnitt at veksten i total faktorproduktivitet er 0,5 prosent per år i produksjonen av
skatteﬁnansierte tjenester, uansett av om den utføres av stat, kommuner, markedsrettede bedrifter eller ideelle
organisasjoner. Produktivitetsveksten er rent produksjonsutvidende. Bruken av realkapital og produktinnsats er
proporsjonal med timeverk for hver tjeneste. Realinvesteringene som trengs for å nå den løpende ønskede
kapitalbeholdningen, spres over ﬂere år. Dette er vel så realistisk i oﬀentlige som i private bedrifter, fordi oﬀentlige
bedrifter ikke kan gå med overskudd. Finansiering av investeringer med tilbakeholdte overskudd eller lån er derfor
lite aktuelt.
Vi har fordelt de skatteﬁnansierte kostnadene knyttet til ulike typer tjenesteproduksjon på
gjennomsnittsindividene i befolkningsgruppene. Tabell 7 gir en oversikt over tjenestegruppene, den
skatteﬁnansierte kostnaden i 2013 per tjenestegruppe, og hvorvidt disse er fordelt likt eller ulikt på innbyggerne. De
totale reelle forsvarsutgiftene er forutsatt å holde seg på samme nivå som i 2013 da de utgjorde 5,6 prosent av de
totale skatteﬁnansierte utgiftene til tjenesteproduksjon. Forutsetningen reﬂekterer en antakelse om politikken
fremover – ikke at vi mener at en gitt forsvarsevne er uavhengig av folkemengden. Implikasjonen er at
forsvarsutgiftene er uavhengige av demograﬁske forhold i våre fremskrivninger.
Tabell 7. Skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon 2013. Oﬀentlig konsum og overføringer til ideelle organisasjoner
fordelt på utgiftsområder. DEMECs aktivitetskoder i parentes. Millioner kroner og andeler av totale utgifter i prosent
Millioner kroner Prosent av total
Skatteﬁnansierte tjenester totalt 688 553 100,0
Befolkningsuavhengig 38 674 5,6
Forsvar (842) 38 674 5,6
Likt fordelt på alle innbyggere 199 848 29,0
Oﬀentlig administrasjon mv. 105 180 15,3
Politi, rettsvesen, brannvesen mv. 25 496 3,7
Samferdsel, inkl. drift av infrastruktur 33 688 4,9
Næringsøkonomiske formål 6 939 1,0
Miljøvern 5 116 0,7
Religion, sport , politikk og kultur mv. 23 429 3,4
Ulikt fordelt på alle innbyggere 450 031 65,4
Undervisning 135 672 19,7
Grunnskoler (851) 66 083 9,6
Videregående skoler (852) 29 554 4,3
Høyskoler og universiteter (853) 30 994 4,5
Annen undervisning (854) 9 041 1,3
Helsepleie og omsorgstjenester 314 359 45,7
Sykehustjenester somatikk (861) 101 614 14,8
Sykehustjenester psykiatri (862) 17 481 2,5
Allmenhelsetjenester (863) 29 248 4,2
Tannhelsetjenester voksne (864) 1 512 0,2

 Tannhelsetjenester barn (865) 2 224 0,3
Forebyggende helsetjenester (866) 3 761 0,5
Hjemmebasert omsorgstjenester (871) 47 414 6,9
Institusjonsbaserte omsorgstjenester (872) 49 695 7,2
Barnevernstjenester mv (873) 10 965 1,6
Sosiale omsorgstjenester ellers (874) 8 936 1,3
Barnehagetjenester (883) 37 810 5,5
Skolefritidsordningen (884) 3 699 0,5

I 2013 gikk 29 prosent av de skatteﬁnansierte tjenesteutgiftene til administrasjon, politi, rettsvesen, brannvesen,
samferdsel, miljøvern, religion, sport, politikk og kultur mv. Vi antar at alle innbyggere har den samme nytten av
disse. Den skatteﬁnansierte ressursbruken og kostnadene fordeles derfor likt på alle innbyggere, uavhengig av
personkjennetegn, og ressursinnsatsen og produksjonen av disse tjenestene øker proporsjonalt med
innbyggertallet. Dette har vært vanlig praksis i Finansdepartementets langsiktige fremskrivninger, se for eksempel
Perspektivmeldingen 2013 (Finansdepartementet, 2013).
I analyser av fremtidige endringer i befolkningens sammensetning ligger den interessante dynamikken i
ressursbruken som trengs for å produsere skatteﬁnansierte tjenester rettet mot enkeltindivider. individer. Dette
omfatter tjenester innenfor områdene utdanning, helse og omsorg for barn, eldre og pleietrengende som i 2013 la
beslag på 65,4 prosent av de totale utgiftene til skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon. Her er særlig
aldersavhengigheten viktig, men det er også kjønnsforskjeller. DEMEC beregner en gitt befolkningsgruppes bruk av
arbeidsinnsats innenfor en gitt type tjenesteproduksjon som følger:
Arbeidsinnsats = standard * brukerfrekvens * personer i gruppen.
Brukerfrekvenser måles som antall personer i en befolkningsgruppe som har brukt tjenesten en eller ﬂere
ganger i løpet av et år. Standarden måles som timeverk per bruker. Modellen tar hensyn til alders- og
kjønnsforskjeller i både brukerfrekvenser og standarden på hver av de spesiﬁserte tjenestene, og begge variable
kan endres over tid av modellbrukeren. Rammene for prosjektet bak denne rapporten har ikke gitt rom for å
fremskaﬀe nok informasjon til å anslå systematiske forskjeller i hverken brukerfrekvenser eller standard mellom
personer fra ulike landgrupper (for gitt alder og kjønn) for noen av tjenestekategoriene. Timeverk brukt til
skatteﬁnansiert individrettet produksjon bestemmes ved å summere produktene av alders- og kjønnsspesiﬁkke
brukerfrekvenser, tjenestestandarder, produktivitetsfaktorer og befolkningstall. Disse aggregerte timeverkstallene
for hver tjenestesektor ganges med observerte sektorspesiﬁkke tall for bruk av realkapital og produktinnsats per
timeverk for å beregne den samlede ressursbruken. Brukerbetalinger/egenandeler utgjør faste andeler av
kostnadene.
Holmøy, Romay, Sagelvmo og Strøm (2017) gjør rede for tallfestingen av aldersproﬁler for brukerfrekvenser og
standarder for tjenestene knyttet til barnehager, skolefritidsordning og grunnskole, videregående utdanning og
høyere utdanning. Selv om det ganske ofte foreslås økte minstekrav til bemanning per bruker av ﬂere av disse
tjenestene, er vår forutsetning om nullvekst i standarden på alle disse tjenestene likevel relativt ukontroversiell. For
videregående og høyere utdanning vil eventuell raskere gjennomstrømning redusere tjenestebruken, men dette er
altså ikke forskuttert i fremskrivningene.

 I lys av den sterke veksten i antall eldre i kommende tiår er brukerfrekvensene og tjenestestandardene for
helse- og omsorgstjenester særlig viktige for utviklingen i oﬀentlige ﬁnanser. Vi har derfor lagt relativt mye arbeid i
tallfestingen av disse størrelsene. For helsetjenester er våre anslag hentet fra og dokumentert i Bråthen, Hjemås,
Holmøy og Ottersen (2015) som i sin tur bygger på 2013-tall fra Norsk pasientregister for 2013. Holmøy, Haugstveit
og Otnes (2016) gir tilsvarende tall for eldreomsorg avledet fra 2013-tall i Individbasert pleie- og omsorgsstatistikk.
Beregningene i denne rapporten forutsetter at 2013-nivåene for brukerfrekvensene og tjenestestandardene
ligger konstant i hele beregningsperioden for alle helse- og omsorgstjenestene. Holmøy (2015) gir en oversikt over
faglitteratur som diskuterer faktorer som påvirker etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester generelt,
herunder forutsetningen om konstante brukerfrekvenser og tjenestestandarder spesielt. Denne forutsetningen er
mest diskutabel når det gjelder bruken av helse- og omsorgstjenester blant eldre. Økningen i levealder som er lagt
til grunn i fremskrivningene skyldes nesten utelukkende en fortsatt gradvis nedgang i dødeligheten blant personer
over 70 år. Det er en utbredt, men ikke enerådende, oppfatning at en slik nedgang vil gå hånd i hånd med bedring
av de eldres helsetilstand. I den grad dette skyldes en sunnere livsstil og andre forebyggende tiltak, burde dette
isolert sett bety en viss nedgang i de aldersspesiﬁkke brukerfrekvensene. Betydningen av en slik eﬀekt er analysert
i Bråthen, Hjemås, Holmøy og Ottersen (2015). Det kan imidlertid argumenteres for at fallende dødelighet og bedre
helse for gitt alder også er et resultat av økt bruk av helsetjenester. For eksempel skyldes ikke fallet i dødelighet
som følge av hjerte- og karsykdommer bare sunnere livsstil (mindre røyking og sunnere kosthold), men også
forbedret diagnostikk og utvikling av bedre behandlingsmetoder og medisiner. Det samme gjelder kreftsykdommer.
I tillegg vil personer som overlever disse sykdommene ofte være relativt tunge brukere av helsetjenester.
Det er dessuten godt empirisk grunnlag for å anta at fortsatt vekst i den enkeltes realinntekt vil bidra til økt bruk
av helsetjenester, og at dette også vil slå ut i økte brukerfrekvenser. Denne inntektseﬀekten er trolig viktigst for
etterspørselen etter bedre tjenestestandard, men den er også relevant når det gjelder bruken av eldreomsorg. Men
Man må også huske at den registrerte bruken av skatteﬁnansiert eldreomsorg reﬂekterer en rasjoneringssituasjon
der brukerbetalingen er lavere enn betalingsvilligheten. Da er etterspørselen større enn den faktiske bruken. I en slik
situasjon vil det være et politisk press for å utvide det skatteﬁnansierte tilbudet. Presset vil trolig øke med vekst i
antall eldre med høyt omsorgsbehov.
Når det gjelder eldreomsorg eldreomsorg, er det et viktig moment at det hittil ikke har skjedd noen medisinske
gjennombrudd som tilsier nedgang i den høye forekomsten av demens blant personer eldre enn 80 år. Tendensen
innenfor eldreomsorg er overgang fra institusjonsbasert til hjemmebasert omsorg. Det er grunn til å anta at denne
overgangen reduserer ressursbruken per bruker, men billigere omsorgstjenester kan i seg selv øke brukerfrekvenser
for eldreomsorg, fordi kommunene kan gi tilbud til ﬂere innenfor en gitt kostnadsramme. Fortsatt dekker omsorg
utført av nær familie en betydelig del av etterspørselen etter eldreomsorg som ikke dekkes av det oﬀentlige
tilbudet. Slik familieomsorg utgjør i dag rundt 90 000 årsverk, se Holmøy, Haugstveit og Otnes (2016). Konstante
kjønns- og aldersspesiﬁkke brukerfrekvenser for eldreomsorg impliserer en like sterk relativ vekst i familieomsorgen
når antall eldre øker fremover. Det kan være urealistisk, blant annet fordi ﬂere eldre kvinner med pleietrengende
foreldre vil være yrkesaktive fremover enn i tidligere år. I samme retning trekker trolig økende gjennomsnittlig
inntektsnivå og økningen i antall samlivsbrudd. Lavere familieomsorg per bruker vil henge sammen med ønsker om
økt bruk av skatteﬁnansiert omsorg.
Etter en samlet vurdering av de ovennevnte momentene har vi lagt til grunn konstante kjønns- og

 aldersspesiﬁkke brukerfrekvenser for helse- og omsorgstjenester også for eldre i fremskrivningene.
Historisk har det skjedd en sterk økning i ressursbruken og reelle utgiftsbeløp per innbygger, i Norge som i
mange andre land. I Norge gjelder dette også etter at man kontrollerer for endringer i alderssammensetningen av
befolkningen. Mye av denne veksten skyldes standardforbedringer. Det er godt teoretisk og empirisk belegg for at
forbruk av helse- og omsorgstjenester ikke er noe unntak fra hovedregelen om at forbruket øker med inntekten per
innbygger, iallfall når man ser på relativt vidt avgrensede vare- og tjenestekategorier, se litteraturoversikten i
Holmøy (2015). I tillegg vil en stadig høyere andel eldre i velgermassen bidra til at standardforbedringer av disse
tjenestene vil prioriteres sterkere enn i dag. Fremskrivningene i Finansdepartementet (2016) (2016a) og Holmøy og
Strøm (2016) legger til grunn at standardforbedringer er mest realistisk i tiårene fremover.
Når vi i denne rapporten likevel har videreført dagens kjønns- og aldersspesiﬁkke standard for de ulike
skatteﬁnansierte tjenestene, skyldes det at formålet med beregningene er å vise hvordan innvandring påvirker
økonomisk vekst og oﬀentlige ﬁnanser, gitt dagens velferdsordninger. Vi betrakter standardforbedringer som en
form for forbedring av velferdsordningene.
Produktivitetsvekst vil motvirke eﬀekten av standardvekst på ressursbruk per tjenestebruker. Helsesektoren kan
vise til spektakulære innovasjoner med hensyn til medisiner, behandlingsformer og diagnostikk. Lite tyder på at
dette vil gå saktere fremover. Eldreomsorg har historisk ofte vært fremhevet som et eksempel på Baumols
kostnadssyke. Det betyr at mulighetene for eﬀektivisering er mindre enn i denne sektoren enn i de ﬂeste andre
næringer, slik at prisen/enhetskostnaden på eldreomsorg øker i forhold til prisene på de ﬂeste andre varer og
tjenester. I de senere år har imidlertid utviklingen av velferdsteknologi gjort økt mulighetene for produktivitetsvekst
også i omsorgssektoren. Man skal imidlertid huske at både en del typer innovasjon og samfunnsmessige endringer
har gjort det lettere for de eldre å opprettholde en gitt velferd med lavere ressursinnsats. Noe av det viktigste i så
måte er trolig sentraliseringen som har redusert avstanden fra den omsorgstrengende til omsorgspersoner i både
den oﬀentlige eldreomsorgen og familiemedlemmer. Videre har innlegging av vann og kloakk, kloakk og heiser gjort
de eldres liv langt enklere enn det var for en del tiår siden. Det samme gjelder ny teknologi for husholdningsarbeid.
Samlokalisering av eldre i lettstelte leiligheter nær butikk, helsetjeneste, apotek og kollektivtransport bør ikke
undervurderes sammenlignet med de muligheter som fremtidig robotisering og digitale løsninger gir.
Produktivitetsvekst kan imidlertid høstes gjennom en kombinasjon av lavere faktorinnsats og økt produksjon.
Den teknologiske fremgangen man har sett historisk innenfor både helse- og omsorgstjenester har skjedd samtidig
som ressursbruken har økt betydelig, også når man korrigerer for demograﬁske endringer, se for eksempel de la
Maisonneuve og Olivieira Martins (2014). Når det gjelder årsverk i spesialisthelsetjenesten etter 1990 viser Bråthen,
Holmøy, Hjemås og Ottersen (2015) viser at veksten i årsverk i spesialisthelsetjenesten etter 1990 utover det som
kan forklares av demograﬁske endringer, i hovedsak begrenser seg til perioden 1994 – 2004. Denne rapporten
peker Der pekes det på at økningen i den relativt friskeste delen av befolkningen gjennom den høye
arbeidsinnvandringen etter 2004, bare er en av ﬂere mulige årsaker til dette. en slik mervekst utover det
demograﬁen tilsier. Alt i alt tyder mye på at produktivtetsveksten i hovedsak har blitt høstet gjennom økt
produksjon, også av varer og tjenester som tidligere var ukjente eller umulig å produsere i stor skala. Det er en slik
utvikling vi har lagt til grunn i våre beregninger.
Figur 18 viser oﬀentlige utgifter til skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon mottatt over livet per person i et kull som
fødes i eller innvandrer som 0-åring til Norge i 2016, og som bor i Norge hele livet. Kurvene betegnes ofte som

 aldersproﬁler siden alder og kalendertid er synkronisert. Under våre forutsetninger er disse aldersproﬁlene felles for
alle personer uavhengig av landgruppebakgrunn (og dermed også av innvandrernes botid). Beløpene er omregnet
til 2013-kroner ved neddiskontering med lønnsveksten på 3 prosent. Dette svarer også til den nominelle
lønnsveksten i alle våre beregninger. Man kan dermed også si at alle nominelle tall er deﬂatert med lønnsveksten,
slik at alle beløp uansett år er proporsjonale med antall timeverk i 2013. Målt ved totaltall for yrkesinntekt per
timeverk var gjennomsnittlig timelønn 317 kroner i 2013. 100 000 2013-kroner svarer altså til vel 315 timeverk eller
nær 1/5 av et årsverk a 1600 timer. Merk at lønnsveksten er rundt 0,7 prosentenheter sterkere enn prisindeksen på
oﬀentlig konsum.
Figur 18. DEMEC-simulert oﬀentlige utgifter til skatteﬁnansierte tjenester mottatt over livet per person i et kull
som fødes i eller innvandrer som 0-åring i 2016. Dødelighet som i M-alternativet. Ingen utvandring. Neddiskontering
med lønnsvekst til 1000 2013-kroner per person født i 2016.

Ikke overraskende har de kjønnsspesiﬁkke aldersproﬁlene for samlede utgifter til skatteﬁnansiert produksjon to
pukler, fordi det er barn/ungdom og de eldre som først og fremst er storforbrukere av skatteﬁnansierte tjenester.
Fødsel utløser en oﬀentlig netto utgift på tilnærmet 130 000 2013-kroner, først og fremst til helseformål. Etter hvert
kommer bruken av barnehager og skolefritidsordning der en stor del av kostnadene ﬁnansieres av skatt. Dette
gjelder i enda sterkere grad grunnskole og videregående utdanning. Når personene går fra 17 til 19 års alder
avslutter majoriteten videregående skole. For gjennomsnittet av kvinner og menn faller da utgiftene raskt fra rundt
200 000 til rundt 107 000 2013-kroner per person. I den yrkesaktive perioden frem til slutten av 50-årsalderen er
gjennomsnittspersonens bruk av skatteﬁnansierte tjenester lavest, varierende rundt 80 000 2013-kroner. Fra
begynnelsen av 70-årene akselerer veksten i helseutgifter, og bruken av eldreomsorg øker kraftig når man kommer i
80-årene, selv om dødeligheten da begynner å tynne ut denne kohorten. Fra 90-års alder overtar dødelighet som
den dominerende eﬀekten på utgiften som forsvinner i takt med at kohorten dør ut.
Kvinner har noe høyere bruk av skatteﬁnansierte helsetjenester enn menn i de ﬂeste årene som voksen. Det
toppunktet for tjenestebruk som 2016-kohorten runder ved 90 års alder i 2106 ligger lavere for menn enn for
kvinner som følge av høyere dødelighet for menn. Flere enker enn enkemenn i høy alder innebærer at kvinner
bruker mer institusjonsbasert eldreomsorg enn menn.
Merk at aldersproﬁlene i ﬁgur 14 18 vil ligge konstant over tid selv om de viser utgifter summert over mange
typer tjenester. Det er ikke slik at pukkelen for utgifter til de eldre alderstrinnene vil vokse etter hvert som det blir
ﬂere eldre i befolkningen. Dette fordi kurvene følger en gjennomsnittsmann/-kvinne fra en gitt kohort over livet.
Kohortens størrelse påvirker ikke dette forløpet. Det er heller ikke slik at pukkelen for de eldre vil øke etter hvert
som dødeligheten blant de eldre avtar, fordi eﬀekten av dødelighet som endres over tid allerede er tatt hensyn til i
aldersproﬁlene i ﬁgur 14. 18.
Som beskrevet i kapittel 2 er utvandringen langt høyere blant innvandrere, særlig europeere, enn blant
norskfødte. Dette senker utgiftskurvene markert for innvandrere sammenlignet med kurvene i ﬁgur 14 18 som er
betinget på at man bor hele livet i Norge. Dette tas hensyn til i beregningene av innvandringens virkning på
oﬀentlige ﬁnanser i kapittel 5. Der tar vi også hensyn til at et typisk innvandrerkull domineres av voksne (jf. ﬁgur 4)
som bruker lite eller ingen av skatteﬁnansierte tjenestene som retter seg mot barn og ungdom, utover

 introduksjonsprogrammets opplæring av ﬂyktninger.
Nærmere om oﬀentlige overføringer til personer og direkte personskatter
Oﬀentlige overføringer (trygder og stønader), direkte skatter på personers inntekt og formue og individuelle
yrkesinntekter og bestemmes i en separat delmodell i DEMEC. Nedenfor gjengis hovedpunktene i den detaljerte
beskrivelsen i Holmøy, Romay, Sagelvmo og Strøm (2017) av bestemmelsen av overføringene og personskattene.
Bestemmelsen av yrkesinntekt og sysselsetting gjennomgås i neste avsnitt.
Tallgrunnlaget er Statistisk sentralbyrås inntektsstatistikk for kun 2013. Dette gir tverrsnittstall for yrkesinntekt,
kapitalinntekt og alle oﬀentlige kontantoverføringer fordelt på kjønn, alder, landgruppebakgrunn, botid og
hovedinntekt. Modellen spesiﬁserer 16 typer kontantoverføringer. I oversikten over de samlede overføringsbeløpene
i 2013 i tabell 8 er noen av disse slått sammen. Av de spesiﬁserte er alderspensjon beløpsmessig klart størst.
Deretter kommer uførepensjon, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Utbetalingene av tjenestepensjoner fra
Statens pensjonskasse er med i tabellen fordi disse – i motsetning til utbetalingene fra Kommunal
landspensjonskasse (KLP) - ikke ﬁnansieres fullﬁnansieres av løpende premieinnbetalinger, men også over
statsbudsjettet. I vårt tallgrunnlag er summen av individuelle mottak av de ulike overføringene i 2013 18 milliarder
kroner mindre enn nasjonalregnskapets relevante totaltall for samlede overføringer til husholdningene i Norge.
Avviket skyldes blant annet at våre individdata ikke fanger opp pensjoner overføringer betalt i kalenderåret til de
personer som dør ikke lenger beﬁnner seg i løpet befolkningen ved utgangen av året og støtte til
energieﬀektiviseringstiltak osv. året, som følge av død eller utvandring. Det beste eksempelet på dette er kanskje
gravferdsstønad. Avviksbeløpet holdes utenfor de beløpene som er fordelt på befolkningsgruppene i våre
beregninger, men inngår i totale oﬀentlige overføringer som et additivt «restledd».

Tabell 8. Oﬀentlige overføringer til husholdninger i 2013. Milliarder
Sum i nasjonalregnskapet 404
Stønader til utlandet 7
Sum i nasjonalregnskapet eksklusive stønader til utlandet 397
Fordelt på personer i DEMEC 379
1. Alderspensjon, supplerende stønad, etterlattepensjon, ektefelletillegg 160
2. Uførepensjon 59
3. Dagpenger 10
4. Sykepenger 36
5. Foreldrepenger 16
6. Arbeidsavklaringspenger, kvaliﬁseringsstønad, andre arbeidsrelaterte stønader 37
7. Sosialhjelp, bostøtte, overgangsstønad, barnetilsyn, grunn- og hjelpestønad 14
8. Studiestønader 8
9. Introduksjonsstønad 1
10. Barnetrygd 15
11. Barnepensjon, fødsels- og adkomststønad, kontantstøtte 2
12. Utbetalinger fra Statens pensjonskasse 20
Forskjell nasjonalregnskap og DEMEC 18

 I hver befolkningsgruppe bestemmes totalbeløpet for hver overføring som produktet av gjennomsnittsbeløpet
per person og antall personer. Der det er relevant dekomponeres gjennomsnittsbeløpet per person i produktet av
andelen av personene som mottar overføringen (for eksempel andelen som mottar uførepensjon), og
gjennomsnittsbeløpet per mottaker av overføringen innenfor gruppen (for eksempel gjennomsnittlig uførepensjon
per uførepensjonist).
DEMEC spesiﬁserer 6 typer direkte personskatt på inntekt og formue. I oversikten i tabell 9 over
skatteprovenyene i 2013 er formuesskatt til kommuner og stat slått sammen. Også for personskattene er det et
avvik mellom summen av individuelle skattebetalinger i vårt tallgrunnlag og den korresponderende summen i
nasjonalregnskapet. Også dette avviket er holdt utenfor det beløpet som fordeles på befolkningsgruppene i våre
beregninger, men inngår i totale provenyet fra personskatter som et additivt restledd.
Provenyet fra hver personskatteart fra hver befolkningsgruppe er lik den relevante gjennomsnittlige
skattesatsen * gjennomsnittlig skattegrunnlag per person * personer. Skattegrunnlag per person er lik
skattegrunnlaget per skattebetaler * skattebetalere per person. Også den gjennomsnittlige skattesatsen for en gitt
skatteart varierer mellom grupper fordi progressiviteten, fradragsmulighetene og terskelverdier i skattesystemet slår
ulikt ut for befolkningsgrupper som er heterogene med hensyn til skattegrunnlag. Den gjennomsnittlige
skattesatsen er lik en beregnet sats i basisåret som ganges med en eksogen satsendring. Dermed kan
modellbrukeren eksogent gi innvandrere og deres etterkommere en skattesats som er mer eller mindre lik den som
ikke-innvandrerne får. Dette er aktuelt i fremskrivninger hvor innvandrernes og etterkommernes inntekter blir mer lik
tilsvarende inntekter for ikke-innvandrere.
Tabell 9. Direkte skatter betalt av husholdningene i 2013. Milliarder
Sum i nasjonalregnskapet 442
Fordelt på personer i DEMEC 439
1. Trygdepremier 113
2. Toppskatt 24
3. Inntektsskatt 147
4. Fellesskatt 142
5. Formuesskatter 14
Forskjell nasjonalregnskap og DEMEC 3

Figurparene 19 og 20 viser DEMEC-simulerte forløp for mottak av henholdsvis uførepensjon og oﬀentlige
overføringer utenom alders- og uførepensjon for gjennomsnittspersoner fra de ﬁre spesiﬁserte landgruppene.
Poenget med disse ﬁgurene er å vise adferdsforskjeller mellom personer med ulik landbakgrunn. Personene er 25
år i 2016. Innvandrerne ankommer og bosettes i dette året. 25 års alder ved innvandring er valgt fordi det er en av
de vanligste ankomstaldre for innvandrere, se kapittel 2. Som i ﬁgur 14 18 tar forløpene hensyn til botid og
dødelighet. Når man beveger seg fra et kalenderår til det neste, øker både alder og botid. Botidsøkningen skjer
imidlertid sjeldnere og i større sprang enn den ettårige økningen i alder fordi botid er inndelt i kun 5 kategorier: 0 år;
1-2 år; 3-5 år; 6-10 år; 11 år eller mer. Botidsinndelingen fanger imidlertid opp utviklingen i den kritiske
integreringsfasen for innvandrere. Dødeligheten fremover er som i SSBs hovedalternativ for denne 1991-kohorten.
Sammenlignet med 2016-kohorten, vil 1991-kohorten oppleve 25 færre år med avtakende dødelighet i løpet av sin
gjenstående levetid, gitt at man har overlevd i 25 år i 2016. Eﬀekten av utvandring er imidlertid utelatt i ﬁgurparene

 15 19 og 16 20 fordi poenget her er å vise «mottaksadferd», gitt at man bor i Norge. Beregningene i kapittel 4, 5 og
6 tar hensyn til at beløpene over livet reduseres av realistisk utvandring.
Figur 19a. Menns mottak av uføretrygd over gjenværende livsløp i Norge frå fra 25 års alder i 2016. DEMECsimulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet som i M-alternativet for 1991-kohorten. Botid øker i takt med kalenderår
etter ankomst. Ingen utvandring. Neddiskontering med lønnsvekst til 1000 2013-kroner.
Merknad: Kommer det tydelig nok frem at dette er 2013-kroner per person som er 25 år i startåret, dvs. 25åringer i 2016??? 2016.

Figur 19b. Kvinners mottak av uføretrygd over gjenværende livsløp i Norge frå fra 25 års alder i 2016. DEMECsimulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet som i M-alternativet for 1991-kohorten. Botid øker i takt med kalenderår
etter ankomst. Ingen utvandring. Neddiskontering med lønnsvekst til 1000 2013-kroner.
Merknad: Kommer det tydelig nok frem at dette er 2013-kroner per person som er 25 år i startåret, dvs. 25åringer i 2016??? 2016.

Figur 19a viser veksten i menns gjennomsnittsmottak av uførepensjon over tid (og dermed alder og botid) fra 25
års alder i 2016 frem til og med 66 års alder i 2057, hvoretter uførepensjonister blir alderspensjonister. Det tar tid før
innvandrere får uførepensjon. De som ikke lever av egen yrkesinntekt i de første 10 årene i Norge forsørges av
andre oﬀentlige kontantytelser, kontantytelser og eventuelt familiemedlemmer, se ﬁgur 16a. 20a. Norskfødte mottar
naturlig nok noe uførepensjon før innvandrerne begynner å motta det. Gjennomsnittsmenn fra R3-land mottar mest
uførepensjon etter rundt 15 års botid. Som 66-åringer mottar hver R3-mann i snitt gjennomsnitt rundt 85 000 2013kroner de ﬁre siste årene før alderspensjonering ved 67 år. Tilsvarende beløp for norskfødte er 66 000 2013-kroner.
Menn fra R1-landene mottar minst uførepensjon. Aldersproﬁlen for R2-menn ﬂuktuerer langt mer enn de andre
proﬁlene fordi det fortsatt er få personer i de eldre alderstrinnene blant R2-innvandrerne. R2-innvandrerne i våre
grunnlagsdata. Tilfeldigheter får dermed mer å si. Likevel er trenden som R2-proﬁlen svinger rundt lik de andre
proﬁlene. Når man summerer neddiskonterte beløp fra ulike år år, vil svingningene i stor grad nøytralisere
hverandre. Fra ca. 60 års alder er R2-mennenes mottak av uførepensjon omtrent det samme som for norskfødte.
Før 60 års alder er det noe mindre.
For kvinner viser ﬁgur 19b at norskfødte kvinner er blant dem som mottar mest uførepensjon. Uføreandelen er i
gjennomsnitt høyere blant kvinner enn blant menn, mens det motsatte gjelder ytelsen som står i forhold til tapt
arbeidsinntekt. På alderstrinnene fra 50 til 60 år mottar R3-kvinner like mye som norskfødte kvinner.
Gjennomsnittskvinnen fra R1-land mottar klart minst uførepensjon.
Figur 20a viser at menn fra R3-land i gjennomsnitt mottar klart mer inntekt fra staten via andre kontantytelser
enn uførepensjon frem til alderspensjonering. Det er relativt liten forskjell mellom proﬁlene for de tre øvrige

 landgruppene. Introduksjonsstønaden til bosatte ﬂyktninger er hovedårsaken til at det gjennomsnittlige
overføringsbeløpet er så vidt høyt som nær 60 000 2013-kroner allerede i 2017. Etter alderspensjonering bortfaller
det meste, men ikke alt mottak av sosiale stønader. Spesielt gis supplerende tilskudd primært til innvandrere
utenom ﬂyktninger som har lav pensjonsopptjening som følge av kort botid. Nedgangen i gjennomsnittlig
overføringsmottak fra rundt 2046, det vil si ved 55 års alder, skyldes i stor grad at uførepensjon erstatter andre
oﬀentlige kontantytelser. Når det gjelder kvinner (ﬁgur 20b), er norskfødte blant dem som mottar mest overføringer
de første 10 årene etter 2016. Dette skyldes rettighetene knyttet til fødsler og barn. Formelt mottas de
barnerelaterte ytelsene i større grad av kvinner enn menn. Ellers er de viktige mønstrene de samme som for menn.
Figur 20a. Menns mottak av oﬀentlige kontantoverføringer utenom uføretrygd og alderspensjon over
gjenværende livsløp i Norge frå fra 25 års alder i 2016. DEMEC-simulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet som i Malternativet for 1991-kohorten. Botid øker i takt med kalenderår etter ankomst. Ingen utvandring. Neddiskontering
med lønnsvekst til 1000 2013-kroner.
Merknad: Kommer det tydelig nok frem at dette er per person i startåret, dvs. 25-åringer i 2016???

Figur 20b. Kvinners mottak av oﬀentlige kontantoverføringer utenom uføretrygd og alderspensjon over
gjenværende livsløp i Norge frå fra 25 års alder i 2016. DEMEC-simulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet som i Malternativet for 1991-kohorten. Botid øker i takt med kalenderår etter ankomst. Ingen utvandring. Neddiskontering
med lønnsvekst til 1000 2013-kroner.
Merknad: Kommer det tydelig nok frem at dette er per person i startåret, dvs. 25-åringer i 2016???

Nærmere om yrkesinntekt og sysselsetting
Yrkesinntekt omfatter utbetalt lønn til lønnstakere og inntektene til selvstendig næringsdrivende. Som påpekt i
kapittel 3, er yrkesinntekt helt avgjørende for veksten i realinntekt per innbygger og dermed også
skattegrunnlagene på lang sikt. Yrkesinntekt omfatter utbetalt lønn til lønnstakere og inntektene til selvstendig
næringsdrivende. I tillegg påvirker yrkesinntekten oﬀentlige kontantytelser. kontantytelser på to måter. For det
første er det en positiv sammenheng mellom den enkeltes arbeidsinntekt og hva man har rett til å motta av
alderspensjon, uførepensjon og arbeidsrelaterte ytelser som sykepenger, dagpenger og lønn ved barselpermisjon.
fødselspenger. For det andre representerer de ﬂeste oﬀentlige kontantytelsene en inntektssikring som utløses når
yrkesinntekten faller bort eller blir så lav at man ikke kan forsørge seg selv og eventuelt sin familie.
Gjennomsnittlig yrkesinntekt per person i en gruppe er lik produktet av sysselsettingsandelen og
gjennomsnittlig yrkesinntekt per sysselsatt. Vi deﬁnerer da sysselsatte som en person som har mottatt positiv
yrkesinntekt i løpet av det året vi betrakter. Dette er et svært lavt Siden vi dermed ikke har noe minstekrav til det å
være sysselsatt, og yrkesinntekt omfatter siden vi inkluderer både lønn lønnstakere og arbeidsinntekt til selvstendig
næringsdrivende. Begge deler innebærer at vi opererer med høyere næringsdrivende, vil våre sysselsettingsandeler
være høyere enn det man ser i SSBs sysselsettingsstatistikk. Videre blir gjennomsnittlig yrkesinntekt per sysselsatt
lavere enn det ville blitt med et høyere minstekrav til sysselsetting. I våre beregninger spiller ikke dette noen rolle,
siden det alt i alt er gjennomsnittlig yrkesinntekt per person som er bestemmende for de størrelsene vi er
interessert i. Vår dekomponering av en gitt gjennomsnittlig yrkesinntekt per person betyr bare at snittet for
yrkesinntekt per sysselsatt blir lavere enn det ville blitt med et høyere minstekrav til sysselsetting.

 Figurparene 21 og 22 viser kjønnsspesiﬁkke aldersproﬁler over aldersspennet 25-75 år betingede DEMECsimulerte forløp for henholdsvis sysselsettingsandeler og gjennomsnittlig yrkesinntekt per sysselsatt. Proﬁlene
skiller seg fra dem som er vist for uføretrygd og andre overføringer Forløpene starter ved alder 25 år i ﬁgurparene
19 2016, og 20 slutter ved at de ikke bare alder 75 år i 2066. I tillegg til alder i 2016, er forløpene betinget på
landbakgrunn og kjønn. I tillegg ser de bort fra utvandring, men også at dødelighet reduserer både antall personer
utvandring og yrkesaktive vekst i hver befolkningsgruppe når alderen øker. De alders- og botidsspesiﬁkke
yrkesinntekter fra 2013-nivåene. Forløpene tar imidlertid hensyn til at botiden innvandreres botid øker med alder, og
det ses bort fra utvandring. For innvandrerne alder: I 2016 er tallene for 25-åringene disse tatt fra gruppene som
har botid 0 år ved 25 års alder i vårt datagrunnlag fra 2013. Tilsvarende tas tallene for 26-åringene fra gruppene
som har 1 års botid ved 26 års alder. Slik fortsetter vi for begge kjønn alder, og alle landgrupper helt frem til 2066
da personen er 75 år. så videre. Som nevnt er botiden inndelt i kun fem kategorier, slik at denne ikke øker like jevnt
som alder og kalenderår. Spesielt spiller ikke botid lenger noen rolle når den har passert 11 år.
Figur 21a viser at sysselsettingsandelene for mannlige R1-innvandrere og norskfødte (R0) utvikler seg svært likt
når alder og botid øker. Andelen med positiv yrkesinntekt ligger over 90 prosent helt frem til rundt 50-års alder.
Menn fra R2-landene har noe lavere sysselsettingsandel enn for R0- og R1-menn fra rundt 40-årsalderen frem til 67
års alder. Det tar tre år før andelen R3-menn med positiv yrkesinntekt når 90 prosent. Imidlertid starter et markert
og jevnt fall i denne andelen allerede fra 31-32-årsalderen. Ved 65-års alder er andelen tilbake på utgangsnivået for
nyankomne 25-åringer. Fallende sysselsettingsandeler etter 6-7 års botid preger også de reelle forløpene for ikkeeuropeiske mannlige ﬂyktninger som er mellom 18 og 47 år gamle ved ankomst påpekt i ankomst, se Bratsberg,
Raaum og Røed (2016). Også for arbeidsinnvandrere fra land i R3-gruppen har forløpstall vist at
sysselsettingsandelene begynner å avta tidligere enn de gjør for andre sammenlignbare personer, se Bratsberg,
Raaum og Røed (2010, 2011). Også for kvinner ligger sysselsettingsandelen blant R3-innvandrerne Figur 21b viser
at også R3-kvinner har klart lavere sysselsettingsandeler enn for de andre gruppene, se ﬁgur 21b. gruppene. R3kvinnenes sysselsettingsandel passerer et toppunkt på 76 prosent som 33-åringer. Generelt ligger andelen av
kvinner med yrkesinntekt lavere enn andelen blant menn, og nedgangen i vårt datamateriale starter nedgangen noe
tidligere enn for menn i vårt datamateriale. menn.
Figur 21a. DEMEC-simulert forløp for gjennomsnittlig andel av menn som har positiv yrkesinntekt frå fra 25 års
alder i 2016 til 75 års alder i 2066, etter landgruppe. Botid og kalderår øker i takt med alder. Prosent

Figur 21b. DEMEC-simulert forløp for gjennomsnittlig andel av kvinner som har positiv yrkesinntekt frå fra 25
års alder i 2016 til 75 års alder i 2066, etter landgruppe. Botid og kalderår øker i takt med alder. Prosent

Kurvene i ﬁgur 22a og b viser klokkeformede forløp for gjennomsnittlig yrkesinntekt per sysselsatt i våre 2013data når botid øker med og alder synkront øker som forklart over. Sysselsatte norskfødte menn (R0) passerer en
inntektstopp på tilnærmet 675 000 2013-kroner rundt 50 års alder. Toppen for mannlige R1-innvandrere ligger noe
høyere, men passeres ved omtrent samme alder. For R2-menn gir færre observasjoner en mer ﬂuktuerende kurve
kurve, men ﬂuktuasjonene skjer rundt klokkeformen. Toppunktet for en klokkeformet trend. Hvis vi hadde tegnet inn
denne trenden som en glattet kurve kurve, ville den hatt et toppunkt som ligger noe lavere enn det gjør for R0- og

 R1-menn. Menn fra R3-landene skiller seg ut med klart lavest yrkesinntekt per sysselsatt. Likevel har sysselsatte i
denne gruppen en gjennomsnittlig yrkesinntekt som ikke er lavere enn mellom 450 000 og 490 000 2013-kroner når
de er mellom 40 og 50 år gamle, selv om alle med positiv yrkesinntekt er med i dette gjennomsnittet. Hovedbildet
av forløpet for gjennomsnittlig yrkesinntekt for sysselsatte kvinner er langt på vei de samme som for menn, men
inntektsnivået er gjennomgående lavere, og R2-kvinnene har tilnærmet samme inntekt som norskfødte kvinner, gitt
positiv yrkesinntekt.
Figur 22a. DEMEC-simulert forløp for gjennomsnittlig yrkesinntekt for menn som har positiv yrkesinntekt frå fra
25 år i 2016 til 75 års alder i 2066, etter landgruppe. Botid og kalderår øker i takt med alder. 1000 2013-kroner

Figur 22b. DEMEC-simulert forløp for gjennomsnittlig yrkesinntekt for kvinner som har positiv yrkesinntekt frå
25 år i 2016 til 75 års kvinner som har positiv yrkesinntekt fra 25 år i 2016 til 75 års alder i 2066, etter landgruppe.
Botid og kalderår øker i takt med alder. 1000 2013-kroner

Figurparene 23 og 24 viser DEMEC-simulerte kjønns- og landgruppespesiﬁkke forløp for timeverk per person
som er 25 år gammel i 2016. Til forskjell fra ﬁgurparene 21 og 22 tas det dermed hensyn til at dødelighet over tid
reduserer både antall personer og antall med yrkesinntekt i gruppen. Dødelighet betyr imidlertid lite i den
yrkesaktive livsfasen. I ﬁgur 23a og 24a har vi også lagt inn tall for denne variabelen for henholdsvis menn og
kvinner som fødes i Norge i 2016 («nyfødte R0»). Som i ﬁgurparene 21 og 22 øker både alder og botid når tiden går,
og det skjer ingen inntektsvekst over tid, for gitt alder i 2066, etter landgruppe. Botid og kalderår øker i takt med
alder. 1000 2013-kroner botid. I ﬁgurparene 23 ﬁgur 23a og 24 har vi regnet om yrkesinntekt per person til timeverk
24a ses det bort fra utvandring. Timeverk per person er beregnet ved å dividere yrkesinntekten med den
gjennomsnittlige timelønnssatsen for alle timeverk i norsk økonomi i 2013 som var 317 kroner. Jo lavere den
faktiske timelønnssatsen var i 2013 For gitt yrkesinntekt for en befolkningsgruppe, desto lavere befolkningsgruppe
blir anslaget på antall timeverk høyere jo lavere i forhold til den faktiske timeverk, for gitt yrkesinntekt.
timelønnssatsen var i 2013. Gitt forutsetningen om at timelønnsforskjeller avspeiler produktivitetsforskjeller, kan de
beregnede timeverkene tolkes som produktivitetsjusterte; timeverkene i ﬁgurparene 23 og 24 skal tolkes som
timeverk med gjennomsnittsproduktiviteten beregnet over alle sysselsatte. Vi kan med andre ord si at
kvalitetsforskjeller ved arbeidsinnsatsen «oversettes» til mengdeforskjeller. De fanger dermed både opp endringer i
sysselsettingsandel, arbeidstid og timelønn/produktivitet når alder og botid øker. Videre skiller ﬁgurparene 23 og 24
seg fra parene 21 og 22 ved at de måler timeverk over gjenværende leveår per person i en gruppe som er 25 år
gammel i 2016. Det tas dermed hensyn til at dødelighet over tid reduserer både antall personer og antall med
yrkesinntekt i gruppen. Dødelighet betyr imidlertid lite i den yrkesaktive livsfasen.
For mannlige norskfødte og innvandrere fra R1- og R2-landene øker produktivitetsjusterte timeverk frem til 4045 års alder. R0- og R1-menn jobber da mer enn 1900 produktivitetsjusterte timeverk per person som var i den
korresponderende gruppen av 25-åringer i 2016. Timeverkene faller klart før alderspensjonering som følge av særlig
uførepensjonering. Forløpet er tilnærmet det samme for R2-menn, men den produktivitetsjusterte arbeidsinnsatsen
ligger klart lavere enn for R0- og R1-menn, for gitt alder og botid. R3-menn jobber klart minst av de ﬁre gruppene.
De når en topp på 1064 produktivitetsjusterte timeverk i 2024, altså etter 8 års botid. Deretter uthules
arbeidsinnsatsen av overgang til uføretrygd via perioder med ledighet og arbeidsavklaringspenger.

 Figur 23a. Menns produktivitetsjusterte Produktivitetsjusterte timeverk over gjenværende livsløp i Norge frå per
mann fra ulike landgrupper som er 25 års alder år i 2016. 2016, og per mann født i Norge i 2016 (nyfødt R0).
DEMEC-simulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet Alders- og tidsavhengig dødelighet som i M-alternativet for 1991kohorten. M-alternativet. Botid øker i takt med kalenderår etter ankomst. Ingen utvandring.
Merknad: Kommer det tydelig nok frem at dette er per person i startåret, dvs. 25-åringer i 2016???

I ﬁgur 23b (24b) er forløpene i ﬁgur 23a (23b) justert for realistisk utvandring. Dette påvirker ikke proﬁlen for
norskfødte, men proﬁlene for R1- og R2-menn faller raskt og raskere enn fallet i R3. Merk at dette skyldes at det for
hver gruppe er timeverkene som ytes av dem som fortsatt lever i Norge i et gitt fremtidig år, som deles på antall 25årige personer i 2016. Justert for utvandring ligger de produktivitetsjusterte timeverkene for R1-menn omtrent likt
med forløpet for R3-menn, med unntak av de første årene, der R1-menn kommer i jobb nærmest umiddelbart.
Husk at utvandringen også påvirker antall som mottar skatteﬁnansiert velferd.
Figur 23b. Menns produktivitetsjusterte Produktivitetsjusterte timeverk over gjenværende livsløp i Norge frå per
mann fra ulike landgrupper som er 25 års alder år i 2016. DEMEC-simulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet som i
M-alternativet for 1991-kohorten. Botid øker i takt med kalenderår etter ankomst og realistisk utvandring.
Merknad: Kommer det tydelig nok frem at dette er per person i startåret, dvs. 25-åringer i 2016???

Kvinnenes arbeidsinnsats ligger klart lavere enn mennenes, gitt landgruppe, alder og botid. Ellers er
hovedmønsteret i forløpet ganske likt det vi har for menn. En forskjell er at R1-kvinner jobber noe mer enn R0kvinner for gitt alder, når vi lar botiden løpe med alder. Også for kvinner blir R1- og R3-proﬁlene tilnærmet like etter
rundt 12 års botid når vi tar hensyn til utvandring. Arbeidsinnsatsen fra innvandrerkvinner er da høyest blant R2kvinnene.
Figur 24a. Kvinners produktivitetsjusterte Produktivitetsjusterte timeverk over gjenværende livsløp i Norge frå
per kvinne fra ulike landgrupper som er 25 års alder år i 2016. 2016, og per kvinne født i Norge i 2016 (nyfødt R0).
DEMEC-simulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet Alders- og tidsavhengig dødelighet som i M-alternativet for 1991kohorten. M-alternativet. Botid øker i takt med kalenderår etter ankomst. Ingen utvandring.
Merknad: Kommer det tydelig nok frem at dette er per person i startåret, dvs. 25-åringer i 2016???

Figur 24b. Kvinners produktivitetsjusterte Produktivitetsjusterte timeverk over gjenværende livsløp i Norge frå
per kvinne fra ulike landgrupper som er 25 års alder år i 2016. DEMEC-simulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet
som i M-alternativet for 1991-kohorten. Botid øker i takt med kalenderår etter ankomst og realistisk utvandring.
Merknad: Kommer det tydelig nok frem at dette er per person i startåret, dvs. 25-åringer i 2016???

Bruk av tverrsnitts- versus forløpsdata

 Vi bygger på tverrsnittstall fra 2013 når vi har anslått forløpene fremover for de aller ﬂeste forholdstall knyttet til
bidrag til oﬀentlige inntekter og utgifter per person i hver befolkningsgruppe. Forholdstallene per person kan
dekomponeres i beløp per mottaker mottaker/skattebetaler * mottaker mottaker/skattebetaler per person. Gjennom
inndelingen i befolkningsgruppene fjerner vi innad i hver gruppe den variasjonen som kan tilskrives kjønn, alder,
landgruppebakgrunn og botid. Disse kjennetegnene er viktige kilder til variasjon i ovennevnte forholdstall. Alt annet
likt øker den relativt detaljerte gruppering av befolkningen realismen i modellens forutsetning om at disse
forholdstallenene er konstante innenfor hver befolkningsgruppe, etter korreksjon for betydningen av økonomisk
vekst for beløpene per mottaker/betaler. Det er lang tradisjon i økonomisk teori og modellbruk for å tro at slike
forholdstall i de ﬂeste tilfeller er mer autonome enn totalbeløp for hver gruppe. Det gjelder også andre forholdstall
som totalbeløp, jf. for eksempel forutsetningen om faste kryssløpskoeﬃsienter i næringenes som ofte gjøres
modellering av næringers produksjonsstruktur.
Selv om man godtar forutsetninger som innebærer at fortiden gjentar seg, kan man kritisere bruk av
tverrsnittsdata for ikke å gi et riktig bilde av historien. Vi simulerer gjennomsnittspersoners økonomiske livsløp
(yrkesdeltakelse og yrkesinntekt, skattebetalinger, mottak av oﬀentlige kontantytelser og skatteﬁnansierte
tjenester), men vi har ikke brukt forløpsdata til å estimere disse forløpene. Tverrsnittsdata kan gi misvisende forløp
når man bruker informasjon fra ett år om personer på ulike alderstrinn til å si noe om endringer i personers adferd
fra et år til det neste. Siden tverrsnittsdata fra ett år viser tall for ulike personer, kan 30-åringenes adferd i dette året
være et dårlig anslag på hva 29-åringer vil gjøre året etter. Gitt at man kan skille innvandrere fra personer som har
overlevd og ikke utvandret, viser forløpsdata utviklingen for personene som tilhører samme årskull. Dermed unngår
man at kohorteﬀekter skaper uklarhet om de tre typene eﬀekter som følger av at det går et år: 1) endringer i
produktivitet, priser, skatteregler, oﬀentlige overføringer og andre rammebetingelser; 2) personene blir et år eldre og
det kan endre arbeidstilbud, produktivitet, timelønn og annen adferd; 3) innvandrernes botid øker med et år, og alle
studier vi har konsultert tyder på at botid har en sterk selvstendig betydning for adferden.
Det er neppe mulig å ﬁnne forløpstall for alle relevante variable i våre beregninger, men det er mulig for mange
nøkkelvariable som blant annet yrkesinntekt og ulike kontantytelser. En viktig grunn til at vi tror at også våre
tverrsnittsdata gir realistiske anslag på relevante forløp er at de inneholder botidsforskjeller for hvert ettårig
alderstrinn for hvert kjønn og for hver landgruppebakgrunn. Selv om botid er grovere inndelt enn alder, fjerner dette
det som trolig er den viktigste årsaken til at tverrsnittsbaserte aldersproﬁler kan gi et misvisende forløp for
innvandrere. Hvis vi ikke hadde inndelt befolkningen etter både alder og botid, kunne vi i prinsippet stått overfor
følgende helt hypotetiske situasjon i 2013: 30-årige innvandrere i gjennomsnitt har mer enn 10 års botid, mens 31åringenes gjennomsnittlige botid er 2 år, og de har langt lavere yrkesinntekt per person enn 30-åringene. En
aldersproﬁl basert på et slikt tverrsnitt ville da vist en klar nedgang i yrkesinntekt når personer overlever fra 30 til 31
år - hvis man ikke tok hensyn til botid. Vi unngår denne misvisende sammensetningseﬀekten. For viktige størrelser
som yrkesinntekt og trygdemottak før alderspensjonering, ligner våre forløp mye på tilsvarende forløp for
henholdsvis sysselsettingsandeler og mottak av helserelaterte trygdeytelser i Bratsberg, Raaum og Røed (2011,
2016).
Viktige kohorteﬀekter synes mest sannsynlig for alderspensjon og kvinners yrkesinntekter (og dermed
arbeidsrelaterte kontantoverføringer). Siden likestillingsprosessen har pågått siden 1970-tallet, er problemet med
kohorteﬀekter trolig størst i de eldste aldersgruppene. Det er fortsatt grunn til å tro at dagens 30-årige kvinner vil ha
høyere yrkesdeltakelse og yrkesinntekt om 30 år enn 60-årige kvinner har i dag. Men vi tror at det største problemet
med 2013-tverrsnittet er undervurdering av kvinners alderspensjon fremover etter hvert som en økende andel

 kvinner vil ha lange yrkeskarrierer bak seg ved alderspensjonering.
I tillegg til kohorteﬀekter, vil alderspensjon fra Folketrygden fremover endres av de tidseﬀektene som skyldes
innfasing av nytt regelverk. Som følge av disse kohort- og tidseﬀektene bygger våre beregninger av utviklingen i
folketrygdens utgifter til alderspensjon ikke på 2013-tverrsnittet. For alle grupper er de i stedet anslått ved å
kombinere regelverk med aldersproﬁlene for yrkesinntekt og annen pensjonsgivende inntekt. Anslagene bygger
dels på hvordan det konkrete regelverket slår ut for ulike persontypologier, dels på fremskrivninger utført ved hjelp
av modellen MOSART som simulerer sammenhengene mellom inntektshistorier, regelverk og pensjonsytelser for
meget store utvalg av ulike enkeltindivider, individer, se Fredriksen (1998). MOSART-sammenhengene er estimert
på grunnlag av forløpsdata. Det er ﬂere grunner til at slike konkrete beregninger av slike sammenhenger for
enkeltpersoner ikke vil gjelde for gjennomsnittspersonene i våre befolkningsgrupper. Blant annet kompliserer
garantipensjonen (tidligere minstepensjon) og den øvre grensen for alderspensjonsytelsen sammenhengen mellom
gjennomsnittlig pensjonsopptjening og gjennomsnittlig alderspensjonsytelse i en gruppe. I praksis må man gjøre en
mengde forutsetninger om individuelle livsløp og fordelingen av disse innenfor hver gruppe for å kunne beregne
alderspensjon fra regelverket. Vår ambisjon har vært begrenset til å unngå at alderspensjonen er systematisk
under- eller overvurdert. Holmøy, Romay, Sagelvmo og Strøm (2017) gir en grundigere beskrivelse av beregningene
av alderspensjon i DEMEC.
Uansett hvilke data man bruker vil det være et problem at det er få observasjoner for eldre innvandrere. Dette
problemet er klart mindre i 2013-tallene enn i de 2006-tallene som ble brukt i Holmøy og Strøm (2012). Vår
praktiske løsning har vært å bruke de relative aldersproﬁlene for grupper der det er tilstrekkelig mange
observasjoner for eldre aldersgrupper. Relative aldersproﬁler viser det relative (prosentvise) forholdet mellom et
beløp på alle alderstrinn og det tilsvarende beløpet på et bestemt alderstrinn a. a vil være det siste alderstrinnet
hvor aldersproﬁlen for innvandrergruppen har tall vi anser som pålitelige. Fra alderstrinn a forlenges innvandrernes
aldersproﬁl med tall basert på den relative aldersproﬁlen, tilsvarende en standard indeksutvikling. Problemet med få
observasjoner for de eldste en er naturlig nok størst for alderspensjoner. Dette problemet løses i stor grad av at vi
anslår alderspensjon på grunnlag av inntektsopptjening. Problemet med få observasjoner er naturlig nok enda
større for etterkommere. I beregningene i denne rapporten har vi forutsatt at norskfødte med to innvandrerforeldre
har samme adferd som andre norskfødte for gitt kjønn og alder.
3.3. Individers bidrag til oﬀentlige inntekter og utgifter
Livsløpsberegninger versus slektsberegninger
Med delmodellene i DEMEC-systemet, gjennomgått i forrige avsnitt, kan vi beregne bidraget fra en ekstra
gjennomsnittsperson i en gitt befolkningsgruppe (deﬁnert ved kjønn, alder, landgruppebakgrunn og botid) på
oﬀentlige inntekter og utgifter i et eller ﬂere år, blant annet et livsløp. Slike individuelle gjennomsnittsbidrag utgjør
byggesteinene i beregningene i kapittel 4 og 5 av virkningene av realistisk innvandring fremover på økonomisk
vekst og oﬀentlige ﬁnanser. Vi viser og tolker derfor noen slike bidragsberegninger i dette avsnittet. Holmøy,
Romay, Sagelvmo og Strøm (2017) gir en fyldigere dokumentasjon og presentasjon av slike beregninger.
For å beregne bidraget fra en gjennomsnittsperson til oﬀentlige inntekter og utgifter i løpet av et gitt antall år,
kreves presiseringer. For det første skiller vi mellom såkalte livsløpsberegninger og slektsberegninger. Den viktigste
forskjellen mellom disse er at livsløpsberegningene avgrenser virkningene på oﬀentlige ﬁnanser til bidragene fra ett
og bare ett livsløp. De utelater dermed de selvstendige bidragene til oﬀentlige inntekter og utgifter fra
etterkommerne som genereres av den ekstra gjennomsnittspersonen vi betrakter. Slektsberegningene utvider

 livsløpsberegningen ved også å inkludere bidragene til oﬀentlige inntekter og utgifter fra barn, barnebarn og
eventuelt senere generasjoner av etterkommerne som genereres av den ekstra personen vi betrakter.
Slektsberegninger er de som er relevante, når man skal anslå virkningen av en ekstra innbygger på oﬀentlige
ﬁnanser, det vil si for skattebetalerne, siden nye innbyggere danner familie/slekt. Det er slektsberegninger som
dokumenteres i Holmøy og Strøm (2012) og omtales i Barne- og likestillingsdepartementet (2011). Imidlertid har
livsløpsberegningene klar interesse. Det gjelder særlig når de gjøres for innvandrere, fordi man ønsker å skille
bidraget fra den enkelte gjennomsnittsinnvandrer fra virkningene som genereres av dennes etterkommere. Her er
det ofte mer snakk om å tallfeste den statsﬁnansielle betydningen av ulike typer «innvandreradferd» med
norskfødtes adferd over livsløpet. Livsløpsberegninger er de som er relevante, hvis man vil anslå hvor mye
innvandreradferd sammenlignet norskfødtes adferd påvirker oﬀentlige ﬁnanser i løpet av en persons liv i Norge.
Livsløpsberegningene har en horisont lik antall år det tar før en kohort dør ut. Slektsberegningene har derimot
uendelig horisont. Når de gjøres for innvandrere, vil betydningen av innvandreradferd dø ut med
innvandrerkohorten, mens etterkommernes adferd får økende og etter hvert enerådende betydning.
I det følgende presenterer vi to typer livsløpsberegninger og en slektsberegning. Man kan si at disse
beregningene suksessivt tar hensyn til ﬂere realistiske faktorer når man skal beregne hvordan ankomsten av en
ekstra innbygger i 2016 påvirker oﬀentlige ﬁnanser over en periode fremover som dekker minst personenes
gjenværende livsløp i Norge.
1. Livsløpsberegning av at en gruppe på 10 000 25 år gamle personer med felles kjønn og landbakgrunn blir
norske innbyggere i 2016. Vi begrunnet valget av 25 års alder i forrige avsnitt. For norskfødte har vi beregnet
bidragene fra både 25 års alder og for nyfødte i 2016. Beregningene gjøres separat for hvert kjønn og for hver av de
ﬁre landgruppene, altså 8 livsløpsberegninger. Botid varierer med alder. Beregningene tar hverken hensyn til
utvandring eller etterkommere. Kjønns- og aldersspesiﬁkk dødelighet er som i M-alternativet og dermed felles for
alle landgruppene. Dette medfører at i et gitt år er både antall gjenlevende av de 10 000 som ankom i 2016, deres
alder og deres botid, identiske i alle de 4 beregningene som gjøres for hvert kjønn. Forskjellige virkningene
virkninger på oﬀentlige ﬁnanser mellom disse vil dermed kun skyldes at adferden avhenger av kjønn og
landbakgrunn. Virkningene måles per ekstra innbygger som ankom i 2016, det vil si at eﬀektene deles på 10 000.
Denne måten å regne ut bidraget fra en enkelt gjennomsnittsperson på er robust overfor avrundingsfeil når tallene
blir svært små. Den gir ingen misvisning siden virkningene er lineære i antall innbyggere i hver befolkningsgruppe.
2. Livsløpsberegning som i pkt. 1, men her tas det hensyn til realistisk utvandring.
3. Slektsberegning av en gruppe (10 000) personer som blir norske innbyggere i 2016. Personene i gruppen
kommer fra kun en av de ﬁre landgruppene. De er fordelt på alder og kjønn på samme måte som man har observert
i de senere årene. Når de 10 000 ekstra er norskfødte, er alle 0 år i 2016. Det tas hensyn til kjønns- og
aldersspesiﬁkke botidseﬀekter. Dødelighet og utvandring dødelighet er som i M-alternativet. Det samme gjelder
kvinners fruktbarhet. Befolkningstilskuddet kan altså øke eller avta i forhold til de 10 000 som ankommer i 2016
hvis antall fødsler overstiger dødsfall og utvandring innen gruppen. I hvert beregningsår deles virkningene på
oﬀentlige inntekter og utgifter på antall som ankommer i 2016, dvs. 10 000. De måler dermed virkningene per
ekstra innbygger i 2016, og har en dimensjon som gjør at de kan sammenlignes med livsløpsberegningene.
Livsløpsberegninger uten (gjen)utvandring
Dette avsnittet viser livsløpsberegninger uten utvandring, beskrevet i punkt 1 i listen over, av bidragene til
oﬀentlige inntekter og utgifter. Livsløpsbidragene fra 25-årige innvandrere fra R1-, R2- og R3-landene fra ankomst i
Norge i 2016, sammenlignes med tilsvarende bidrag fra norskfødte, fra både fødsel og fra 25 års alder. I tillegg til

 vekting med overlevelsesandeler, er beløpene for alle år diskontert ned til 2013-kroner med en nominell rentesats lik
3 prosent som er lik den nominelle lønnsveksten i alle beregningene. Virkningene på oﬀentlig forvaltnings nettoutgift
kan måles på ﬂere måter. I gjennomgangen nedenfor nøyer vi oss med å vise eﬀektene på det som ofte kalles
oﬀentlig forvaltnings udekkede ﬁnansieringsbehov. Dette beløpet er det som staten mangler for å oppfylle
handlingsregelen for bruk av petroleumsformuen, gitt at det i kommuneforvaltningen er balanse mellom inntekter og
utgifter. Det svarer til det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet fratrukket uttaket fra SPU som vi har satt
lik 3,5 prosent av den løpende SPU-fondskapitalen. Kapittel 5.1 deﬁnerer dette underskuddsbegrepet presist og
viser sammenhengen mellom dette og alternative underskuddsbegreper.
Hovedmønsteret i ﬁgurene 25a og b er felles og velkjent: Fra 25 års alder går personen inn i arbeidslivet, der
produksjonen genererer skattegrunnlagene i fastlandsøkonomien. Forskjellen mellom de timeverkene en person
utfører og de timeverkene som trengs for å dekke personens bruk av skatteﬁnansierte tjenester settes inn i
markedsrettet produksjon. Denne produksjonen medfører økt proveny fra de aller ﬂeste skatter, herunder
merverdiavgift og andre indirekte skatter og selskapsbeskatningen. Videre er det kun arbeidsgiveravgiften på lønn i
markedsrettet produksjon som gir nettoproveny. Fra rundt 50 års alder begynner arbeidsinnsatsen å falle gjennom
overgang til uføretrygd. Det reduserer skatteinntektene samtidig som utgiftene til uføretrygd og andre overføringer
øker. Alderspensjonering starter fra 62 års alder som denne 1991-kohorten runder i 2053. Den massive
alderspensjoneringen kommer 5 år senere. Skattegrunnlagene faller da svært raskt, samtidig som utgiftene til
alderspensjon kommer for fullt. I tillegg kommer økende helseutgiftene, mens bruken av skatteﬁnansiert
eldreomsorg øker markert når folk passerer 80 års alder. Når man ser fremover, spiller dødelighet en beskjeden rolle
før 75 års alder, se ﬁgur 2 i kapittel 2. Fra 85 års alder fører dødeligheten til at utgiftene per person som ankom som
25-åring i 2016, faller mot 0.
Figur 25a. Årlig bidrag til udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov frå fra menn frå fra ulike landgrupper over
gjenværende livsløp i Norge frå fra 25 års alder i 2016, og frå fra fødsel for norskfødte. DEMEC-simulert
gjennomsnittsforløp. Dødelighet som i M-alternativet for 1991-kohorten. Ingen utvandring. Botid øker i takt med
kalenderår etter ankomst. Beløp per ekstra person i 2016 neddiskontert til 1000 2013-kroner.

Figur 25b. Årlig bidrag til udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov frå fra kvinner frå fra ulike landgrupper over
gjenværende livsløp i Norge frå fra 25 års alder i 2016, og frå fra fødsel for norskfødte. DEMEC-simulert
gjennomsnittsforløp. Dødelighet som i M-alternativet for 1991-kohorten. Ingen utvandring. Botid øker i takt med
kalenderår etter ankomst. Beløp per ekstra person i 2016 neddiskontert til 1000 2013-kroner.

Bidragskurvene for R0- og R1-menn fra 25 følger hverandre meget tett. Det samme gjelder kurvene for R0- og
R2-kvinner. Det er likevel viktige forskjeller mellom livsløpsbidragene til det udekkede ﬁnansieringsbehovet når vi
sammenligner landgruppebakgrunn. Vi har summert de neddiskonterte bidragene over livsløpene i Norge til en
nåverdi. Det kan lede til misforståelser dersom summer over mange år plasseres i en kontekst der man ellers bruker
årlige beløp (eksempelvis BNP eller overskuddet på statsbudsjettet). Vi har nedskalert summen over leveår til tall
som meningsfullt kan tolkes som et årlig beløp. Vi har gjort dette ved å dele alle summene over gjenstående leveår
på forventet gjenstående leveår for menn. I 2016 er dette – avrundet - 64 år for 25-åringer (gutter født i 1991) og 91

 år for gutter født i 2016, jf kapittel 2. Merk at det tar ﬂere år enn dette før alle i disse kohortene er utdødd. Likevel vil
det være naturlig å tenke på dette tallet som et årsgjennomsnitt for menn. Vi har imidlertid også omregnet
summene over leveår for kvinner til årlige beløp ved å dele på menns gjenstående levealder. Dette skyldes nettopp
at kvinner forventningsmessig lever lenger enn menn. Det er dødeligheten blant eldre som er lavere for kvinner enn
for menn, og det bidrar isolert sett til at oﬀentlige nettoutgifter over livet er høyere for kvinner enn for menn. Dette
er en potensielt viktig eﬀekt. Den blir imidlertid eﬀekt som ville blitt borte dersom man deler hadde delt summen av
kjønnsspesiﬁkke nettoutgifter over livet på tilhørende kjønnsspesiﬁkke tall for forventet gjenstående levealder. Vi vil
kalle våre nedskalerte summer for årsomregnede livsløpsbidrag. For beregningene i dette avsnittet vil de for kvinner
ligge noe høyere enn et årsgjennomsnitt basert på kvinners forventede gjenstående levealder.
Figur 26a og b viser slike årsomregnede livløpsbidrag. Negative bidrag betyr at personen genererer høyere
nettoinntekter for oﬀentlig forvaltning i løpet av livet i Norge enn det som trengs for å oppfylle handlingsregelen. Når
vi ser bort fra utvandring, er det mannlige R1-innvandrere som er 25 år gamle ved ankomst, som genererer høyest
årsomregnede netto inntekter, nærmere bestemt 94 000 2013-kroner. Dette er 30 000 2013-kroner mer enn det
tilsvarende bidraget fra norskfødte menn fra 25 års alder. R3-menn bidrar klart mindre til inntekter og mer til
overføringsutgifter i den yrkesaktive livsfasen. Uten innvandring øker det årsomregnede livsløpsbidraget til udekket
ﬁnansieringsbehov med 89 000 2013-kroner per ekstra R3-mann som ankommer 25 år gammel i 2016. Det
tilsvarende bidraget fra R2-menn ligger nær null, altså nær midt mellom bidragene fra R1- og R3-menn.
Figurparene 25 og 26 viser at bidraget til det udekkede ﬁnansieringsbehovet er langt større for kvinner enn for
menn. Dette gjelder på tvers av landgrupper. Uten utvandring er dette årsomregnede bidraget 42 000 2013-kroner
per R1-kvinne som ankommer i 2016 som 25-åring. Det tilsvarende bidraget er vel det dobbelte for R0- og R2kvinner, mens det er 168 000 2013-kroner for R3-kvinner. Den viktigste kilden til kjønnsforskjellen er at kvinner har
lavere yrkesinntekter enn menn for gitt landgruppe, alder og botid. Dermed genererer de lavere skatteinntekter enn
menn. Noe, men langt fra hele denne forskjellen skyldes at kvinner i større grad enn menn har permisjon i
forbindelse med graviditet og fødsel. I tillegg er mor lang langt oftere enn far adressat for en del av de
barnerelaterte oﬀentlige kontantytelsene. Endelig lever, som sagt, kvinner i gjennomsnitt lenger enn menn. Enker i
de eldste alderstrinnene er de tyngste brukerne av institusjonsbasert eldreomsorg som er klart dyrere enn den
hjemmebaserte omsorgen som i gjennomsnitt tilbys de eldre. Denne eﬀekten betyr imidlertid relativt lite for
kjønnsforskjellen mellom livsløpsbidragene. Med ett unntak ligger våre årsomregnede livsløpsbidrag 3 000 2013kroner høyere enn de ville blitt ved divisjon på kvinners i stedet for menns forventede gjenstående levealder.
Unntaket er R3-kvinner der denne forskjellen er 6 000 2013-kroner.
Figur 26a. Årsomregnet livsløpsbidrag til udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per mannlig innvandrer som
ankommer 25 år gammel i 2016, og per norskfødt fra henholdsvis 0 og 25 års alder i 2016. Nåverdier per 64
forventede gjenværende leveår for menn i Norge. Botid varierer med alder. Overlevelse som i M-alternativet fra
2016. 1000 2013-kroner

Figur 26b. Årsomregnet livsløpsbidrag til udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per kvinnelig innvandrer som
ankommer 25 år gammel i 2016, og per norskfødt fra henholdsvis 0 og 25 års alder i 2016. Nåverdier per 64
forventede gjenværende leveår for menn i Norge. Botid varierer med alder. Overlevelse som i M-alternativet fra
2016. 1000 2013-kroner

 Livsløpsberegningene viser at både norskfødte menn og kvinner mottar mer fra oﬀentlig forvaltning enn de
genererer av skatteinntekter. Fra vugge til grav genererer en ekstra norskfødt mann en årsomregnet nåverdi av
udekkede ﬁnansieringsbehov lik 17 000 2013-kroner. Det tilsvarende bidraget fra en ekstra norskfødt kvinne er
langt sterkere: 133 000 2013-kroner.
Figur 25a og b viser at R0-kurven for nyfødte etter 25 år er nesten identisk med R0-kurven for dem som er 25 år
i startåret 2016. Grunnen til at kurvene etter 25 års alder ikke er helt identiske er at 2016-kohorten har lavere
dødelighet enn 1991-kohorten siden den fallende trenden for dødelighetsratene har fått virke i 25 ﬂere år. Siden det
først er etter 75 års alder at dødeligheten begynner å spille en viktig rolle, er det bare blant de eldste at fallende
dødelighet har nevneverdig eﬀekt. Dette ser vi ved at bunnpunktet for de to R0-kurvene for udekket
ﬁnansieringsbehov i ﬁgur 25a for menn ligger på tilnærmet samme nivå. Derimot ligger toppunktet for 2016kohorten (i 2104) høyere enn toppunktet for 1991-kohorten (i 2077), fordi det er ﬂere som overlever til de eldste og
mest utgiftskrevende alderstrinnene i 2016-kohorten. Det samme gjelder ﬁgur 25b for kvinner, men her er bunn- og
toppunktet skjøvet 2-3 år ut i tid.
Ankomståret 2016 skiller seg ut som et «utgiftsår» på tvers av kjønn og landbakgrunn. Dette gjelder også R0R1-menn som raskest får godt betalt arbeid. Økningen i det udekkede ﬁnansieringsbehovet dette året er 98 000 per
ekstra 25-årig R1-mann og 108 000 per ekstra 25-årig norskfødt mann. Denne sterke økningen skyldes først og
fremst at det tar noe tid for innvandrere som vil i arbeid å få jobb. Men blant 25-åringer er fortsatt mange under
utdanning, og de ønsker selv å jobbe relativt lite. I tillegg er timelønnssatsen relativt lav så tidlig i yrkeskarrieren. På
utgiftssiden fører det økte behovet for mer kapasitet i skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon til investeringer som er
høyere i ankomståret enn i årene etter. Denne eﬀekten er imidlertid ikke veldig sterk, fordi modellen sprer den
ønskede økningen i kapitalbeholdning over ﬂere år.
I tillegg til disse substansielle årsakene gjør en beregningsteknisk «halvårseﬀekt» seg gjeldende for
innvandrerne i ankomståret. Siden ankomstene er spredd over hele ankomståret, har ikke innvandringen full
helårseﬀekt på oﬀentlige inntekter og utgifter, slik tilfellet er i de etterfølgende årene. (Husk at dødeligheten er nær
null i denne livsfasen, og vi ser bort fra utvandring.) Hvis ankomstene var likt fordelt på alle 365 døgn, vil de nye
innvandrerne ved utgangen av ankomståret i gjennomsnitt ha bodd halve året i Norge. I prinsippet burde dette gitt
tilnærmet den samme reduksjonen i alle størrelser som er knyttet til botiden. I vårt tallgrunnlag gjelder dette alle
relevante beløp unntatt bruken av skatteﬁnansierte tjenester. Totalutgiftene til disse tjenestene er fordelt på
befolkningsgruppene under forutsetning av tjenestene brukes like mange dager i året i ankomståret som i andre år.
(Halvårseﬀekten knyttet til grunnskolestart er ikke relevant for dem som ankommer som 25-åringer.) Dermed fører
halvårseﬀekten til en overvurdering av oﬀentlige utgifter i ankomståret. Halvårseﬀekten på yrkesinntekt,
skatteinntekter og oﬀentlige overføringer er ikke aktuell for de ekstra 25-årige norskfødte. Likevel skjer det et stort
hopp i oﬀentlige inntekter fra 2016 til 2017 også når det kommer en ekstra person i denne gruppen. Dette har trolig
sammenheng med at mange norskfødte går fra utdanning og lav yrkesinntekt til heltidsjobb når alderen øker fra 25
til 26 år. Denne overgangen gjelder trolig svært få innvandrere når de går fra 0 til 1 års botid.
Livsløpsberegninger med utvandring
Vi viste i kapittel 2 at (gjen)utvandring raskt reduserer innvandrerkohortene. Dette gjelder særlig R1- og R2innvandrere. De livsløpsberegningene vi har presentert over ser bort fra utvandring for å rendyrke

 adferdsforskjellene i Norge mellom personer med ulik landbakgrunn. Når vi er interessert i belastningen på
skattebetalerne via oﬀentlige budsjetter, øker realismen i livsløpsberegningene for 25 år gamle innvandrere som
ankommer i 2016 når vi tar hensyn til de realistiske utvandringsratene i M-alternativet. Hovedbildet i ﬁgur 27a og b
er at realistisk utvandring (stiplede kurver) fører til mindre variasjon over livet i årlige bidrag til det udekkede
oﬀentlige ﬁnansieringsbehovet. Isolert sett fører gjenutvandring til at Norge mister arbeidsinnsats og
skatteinntekter. På den annen side reduseres også antall eldre, og dermed oﬀentlige utgifter til blant annet
skatteﬁnansierte helse- og omsorgstjenester, pensjoner og andre overføringer. Gjenutvandringen er høyest blant
R1-innvandrere, og det er tallene for denne gruppen som påvirkes mest av å ta hensyn til utvandring.
Figur 27a. Årlig bidrag til udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov frå fra menn frå fra ulike landgrupper over
gjenværende livsløp i Norge frå fra 25 års alder i 2016. DEMEC-simulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet og
utvandring som i M-alternativet for 1991-kohorten. Botid øker i takt med kalenderår etter ankomst. Beløp per ekstra
person i 2016 neddiskontert til 1000 2013-kroner.

Figur 27b. Årlig bidrag til udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov frå fra kvinner frå fra ulike landgrupper over
gjenværende livsløp i Norge frå fra 25 års alder i 2016. DEMEC-simulert gjennomsnittsforløp. Dødelighet og
utvandring som i M-alternativet for 1991-kohorten. Botid øker i takt med kalenderår etter ankomst. Beløp per ekstra
person i 2016 neddiskontert til 1000 2013-kroner.

For 5 av de 6 kombinasjonene vi har av kjønn og landgruppebakgrunn for innvandrere betyr realistisk
utvandring vesentlig lavere livsløpsbidrag til det udekkede ﬁnansieringsbehovet. Figur 26a og b viser at den
årsomregnede verdien av dette bidraget faller fra 89 000 til 35 000 2013-kroner for mannlige R3-innvandrere, og fra
174 000 til 91 000 2013-kroner for R3-kvinner. Med realistisk utvandring blir det årsomregnede bidraget for R2menn -21 000 mot -4 000 2013-kroner uten utvandring. For R2-kvinner halveres dette bidraget ned til 46 000 2013kroner som følge av utvandring. For R1-kvinner blir de årsomregnede bidragene til utgifter og inntekter omtrent like
store når vi tar hensyn til raske utvandringen for denne gruppen. Mannlige R1-innvandrere representerer unntaket
fra den negative sammenhengen mellom utvandring og bidrag til oﬀentlige nettoutgifter. For denne gruppen er den
årsomregnede eﬀekten av tapte skatteinntekter 54 000 kroner større enn utgiftsreduksjonen, og de tilsvarende
bidragene til det udekkede ﬁnansieringsbehovet faller fra -96 000 til -42 000 2013-kroner.
Slektsberegninger
Man kan si at avsnittet over om hvordan utvandring påvirker virkningene av innvandring, rendyrker betydningen
av tidsutviklingen i størrelsen på og sammensetningen av det befolkningstilskuddet som genereres av en gitt
økning i nettoinnvandringen eller fødselsoverskuddet i et gitt år (her 2016). Dynamikken i befolkningstilskuddet får
særlig betydning når virkningene måles per ekstra person som ankommer i 2016. Denne dynamikken, og dens
betydning for de virkningene vi er interessert i, påvirkes selvsagt av at vi i dette avsnittet ikke bare tar hensyn
gjenutvandring, men også til at de ekstra innvandrerne og/eller nyfødte etter hvert får barn, barnebarn osv. Før vi

 ser på virkningene på oﬀentlige ﬁnanser, er det nyttig å undersøke hvordan utviklingen i det befolkningstilskuddet
som skapes av 10 000 ﬂere personer i 2016 gjennom økt innvandring eller ﬂere fødsler i Norge, påvirkes av
utvandring og etterkommere.
I ﬁgur 28 viser de sorte kurvene utviklingen i befolkningstilskuddet generert av 10 000 norskfødte i 201. 2016.
De stiplede kurvene ser bort fra fødsler innenfor dette befolkningstilskuddet. Alle våre livsløps- og
slektsberegninger ser bort fra utvandring blant norskfødte. (Utvandring av norskfødte tas hensyn til i beregningene i
kapittel 4, 5 og 6). Siden den kjønns- og aldersspesiﬁkke dødeligheten er uavhengig av landbakgrunn, vil disse
stiplede kurvene også gjelde alle innvandrere. Den grovstiplede sorte kurven som når tilnærmet 0 i 2103, viser
utviklingen i befolkningstilskuddet etter at det i 2016 øker fra 0 til 10 000 norskfødte personer som alle har alder 25
år. Den ﬁnstiplede sorte kurven viser tilsvarende utvikling som følge av 10 000 ﬂere nyfødte i Norge i 2016. Begge
disse kurvene viser den isolerte betydningen av dødeligheten for befolkningstilskuddets utvikling, slik også ﬁgur 2
gjør. Her er det tidsavhengige dødelighetsrater, det vil si kohortdødeligheten i M-alternativet, som er forutsatt.
Siden forskjellen mellom dødeligheten for menn og kvinner er stabil og spiller en liten rolle for forskjellene mellom
kurvene i ﬁgur 28, har vi begrenset antall kurver ved å legge inn gjennomsnittet av kjønnsspesiﬁkke forløp.
Den heltrukne sorte kurven viser at befolkningstilskuddet som genereres av 10 000 ﬂere nyfødte barn i Norge i
2016 vokser til en maksimalverdi mellom 2085 og 2100 på mer enn det dobbelte av startverdien. Sprangene i
kurven viser at man i disse årene har fått med eﬀekten av at de nye 10 000 da har fått både barn og barnebarn.
Deretter tynner dødeligheten ganske raskt ut 2016-kohorten, og det dominerer virkningen av at de får ﬂere
oldebarn og tippoldebarn, siden det samlede fruktbarhetstallet ikke er høyere enn 1,7. På lang sikt (utenfor ﬁgur 28)
avtar den heltrukne sorte kurven sakte. Den passerer 12 500 litt etter 2150.
Figur 28. Befolkningstilskudd som følge av 10 000 ekstra personer i 2016 i tilfellene under ulike forutsetninger.
1) Slekt: Heterogen gruppe som ankommer i 2016, og som utvandrer og får etterkommere; 2) M og K = K, ingen
utvandring eller etterkommere, gjennomomsnitt utv.: Gjennomsnitt av menn og kvinner; 2) kvinner, ingen
utvandring, ingen etterkommere; etterkommere, nyfødte og 25 år i 2016; 3) gruppe som utvandrer M og får
etterkommere. K: Gjennomsnitt av menn og kvinner, ingen utvandring, ingen etterkommere, 25 år ved ankomst,
utenom slekt og nyfødt.. ankomst i 2016.

De grovstiplede kurvene for befolkningstilskuddene generert av 10 000 ﬂere 25-åringer fra henholdsvis R1-, R2og R3-landene viser reduksjonen over tid som følge av både dødelighet (lik den sorte grovstiplede kurven for R0)
og utvandring. Disse ble kommentert i ﬁgur 3a og b. De sorte kurvene viser reduksjonen som følge av kun
dødelighet (ﬁnstiplet for dem som er nyfødt i 2016, grovstiplet for dem som er 25 år i 2016). Siden dødeligheten er
antatt uavhengig av landbakgrunn, er kurvene for innvandrere her de samme som for R0-gruppen. Det nye
elementet i ﬁgur 28 er kurven som også tar hensyn til at de ekstra innvandrerne får etterkommere. Eﬀekten av
etterkommere på befolkningstilskuddet er klart sterkest for R3-innvandrerne. Det har tre årsaker:
1. Fruktbarheten per er større for R3-kvinner enn blant andre kvinner, jf kapittel 2.1.
2. Befolkningstilskuddet inneholder ﬂere fruktbare kvinner når det genereres av R3-innvandrere enn av
innvandrere fra R1 og R2. I første omgang skyldes det at kvinneandelen er betydelig høyere blant R3-innvandrere
enn blant R1- og R2-innvandrere, se tabell 4b i kapittel 2. Etter hvert forsterkes dette av at R3-innvandringen også
fører til at det fødes ﬂest jenter. ﬂere jenter enn ved innvandring fra de andre landgrupper.

 3. R1- og R2-innvandrere utvandrer raskere og i langt større grad enn R3-innvandrerne. Det bidrar til at det blir
ﬂest fruktbare innvandrerkvinner igjen i Norge når innvandrerne kommer fra R3-landene.
Figur 29 viser slektsberegninger av virkningene på det udekkede oﬀentlige ﬁnansieringsbehovet av at 10 000
personer fra en av de ﬁre landgruppene blir norske innbyggere i kun 2016. Husk at innvandrerne har en realistisk
fordeling på alder og kjønn, og dødelighet, utvandring og fruktbarhet er fruktbarhet, lik den som gjelder i Malternativet. I alle år deles virkningene på oﬀentlige inntekter og utgifter på antall som ankommer i 2016, dvs. 10
000.
Virkningene av 10 000 ﬂere R0-nyfødte i 2016 skiller seg klart fra de andre virkningene i ﬁgur 29. Før denne
2016-kohorten begynner å få barn, er eﬀektene identiske med livsløpsberegningen for nyfødte fra R0, se ﬁgur 30. I
denne første livsfasen påløpet påløper store oﬀentlige barnerelaterte utgifter knyttet til fødsel, foreldrepenger,
barnetrygd og andre kontantytelser, barnehager, skolefritidsordning og utdanning. Husk at både permisjon knyttet
til nyfødte og skatteﬁnansiert utdanning reduserer grunnlagene for indirekte skatter og selskapsskatter. I forhold til
livsløpsberegningen for nyfødte R0-personer, reduseres nå de oﬀentlige inntektene når 2016-kohortene kommer inn
i den yrkesaktive livsfasen. Det skyldes for det første at de får barn som gir de samme typer virkninger som vi
rendyrker i de første rundt 20 årene etter 2016. For det andre skyldes en del av forskjellen mellom de to
beregningene for menn at slektsberegningen ser på et gjennomsnitt over menn og kvinner, mens
livsløpsberegningene er kjønnsspesiﬁkke. På den annen side gir slektsberegningen mindre økning i oﬀentlige
utgifter enn livsløpsberegningene når 2016-kohorten er har blitt pensjonister med stort forbruk av helse- og
omsorgstjenester. Det skyldes at deres barn og barnebarn da er blitt yrkesaktive. Imidlertid vil disse etterkommerne
selv føde barn, slik at de ekstra yrkesaktive hele tiden har både unge og eldre som skal forsørges av de
yrkesaktives produksjon.
Figur 29. Slektsberegnede løpende virkninger på udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov av 10 000 ekstra
innbyggere i kun 2016 fra en av landgruppene R0, R1, R2 eller R3. Realistisk kjønns- og aldersfordeling, dødelighet,
utvandring, fruktbarhet og botid. Alle etterkommere har norskfødtes adferd. Årlige virkninger per ekstra innbygger i
2016 (divisjon med 10 000) neddiskontert til 1000 2013-kroner med 3 prosents rente.

Figur 30. Sammenligning av livsløps- og slekts beregninger per ekstra nyfødt R0-innbygger i 2016. Årlige
virkninger 2016-2100 på udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per ekstra innbygger i 2016 (divisjon med 10 000)
neddiskontert til 1000 2013-kroner med 3 prosents rente.

For de tre innvandrergruppene er virkningene, illustrert i ﬁgur 29, naturlig nok mest forskjellige i de første tiårene
der de opprinnelige innvandrerne er i ﬂertall i det befolkningstilskuddet som innvandringen i 2016 genererer.
Forskjellene mellom kurvene knyttet til R1-, R2- og R3-innvandring i 2016, skyldes både adferdsforskjeller for gitt
kjønn og alder, og demograﬁske forskjeller mellom de tre innvandrerkullene. Kapittel 2 beskriver de demograﬁske
forskjellene knyttet til kjønns- og aldersfordeling, høyere fruktbarhet blant R3- innvandrere enn blant R1- og R2-

 innvandrerne, og høyere utvandring i R1- og R2-gruppene enn blant R3-innvandrerne. I de første tiårene etter 2016
reﬂekterer virkningene at de ﬂeste av de voksne R2- og særlig R1-innvandrere kommer raskt i arbeid, mens
sysselsettingen er langt lavere blant R3-innvandrerne. I årene 2019-2036 bedrer R1-innvandringen oﬀentlige
ﬁnanser med rundt 50 000 2013-kroner per ekstra innvandrer som kommer i 2016. Fra 2028 er virkningen den
samme ved R2-innvandring. Dynamikken for R1- og R2-innvandrerne preges av at den negative eﬀekten på
oﬀentlige nettoinntekter av tidlig utvandring er sterkere enn de positive eﬀektene av økt alder og botid for unge
yrkesaktive. I tillegg trekker utgifter til ekstra barn opp oﬀentlige utgifter.
Figur 29 viser også at R3-innvandring øker det udekkede ﬁnansieringsbehovet med 181 000 2013-kroner i
innvandringsåret 2016. Deretter faller virkningen gradvis til 51 000 2013-kroner i 2046. Etter 2050 bidrar den ekstra
innvandringen fra alle tre landgrupper til å øke det udekkede oﬀentlige ﬁnansieringsbehovet, men forskjellene
mellom landgruppene blir små fra rundt 2080 siden virkningene i slektsberegningene mer og mer bestemmes av
etterkommernes antall og adferd (R0-adferd). Ved R3-innvandring varierer økningen i ﬁnansieringsbehovet mellom
40 000 og 55 000 2013-kroner fra 2090. Den tilsvarende langsiktige økningen ligger rundt 30 000 og 20 000 ved
henholdsvis R2- og R1-innvandring.
Figurene 31, 32 og 33 gir mer detaljerte bilder av hvordan virkningene av innvandring på det udekkede
ﬁnansieringsbehovet avhenger av om man ser på slektsberegningene eller tilsvarende livsløpsberegninger med og
uten utvandring. Alle disse ﬁgurene viser at utvandring og etterkommere ﬂater ut tidsforløpet for udekket
ﬁnansieringsbehov i forhold til livsløpsberegningen uten utvandring. I årene der de som innvandret i 2016 er mest
yrkesaktive, reduseres bidraget til oﬀentlige nettoinntekter ved at yrkesaktive gjenutvandrer, samtidig som deres
barn utløses økte oﬀentlige utgifter. På den annen side svekkes økningen i oﬀentlige nettoutgifter av utvandringen i
årene der de ekstra 2016-innvandrerne blir alderspensjonister og storforbrukere av helse- og omsorgstjenester av
utvandring før denne livsfasen. omsorgstjenester. I samme retning trekker produksjonen av skattegrunnlag når
2016-innvandrernes barn og barnebarn sysselsettes.
Figur 31. Sammenligning av livsløps- og slekts beregninger per ekstra R1-innvandrer i 2016. Årlige virkninger
2016-2100 på udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per ekstra innbygger i 2016 (divisjon med 10 000) neddiskontert
til 1000 2013-kroner med 3 prosents rente.

Figur 32. Sammenligning av livsløps- og slekts beregninger per ekstra R2-innvandrer i 2016. Årlige virkninger
2016-2100 på udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per ekstra innbygger i 2016 (divisjon med 10 000) neddiskontert
til 1000 2013-kroner med 3 prosents rente.

Figur 33. Sammenligning av livsløps- og slekts beregninger per ekstra R3-innvandrer i 2016. Årlige virkninger
2016-2100 på udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per ekstra innbygger i 2016 (divisjon med 10 000) neddiskontert
til 1000 2013-kroner med 3 prosents rente.

 Et naturlig spørsmål er: Hvor mye påvirkes nåverdisummen av livsløpsbidragene til det udekkede oﬀentlige
ﬁnansieringsbehovet av at vi tar hensyn til i) at innvandrerne får barn, barnebarn osv. som gir selvstendige bidrag til
oﬀentlige inntekter og utgifter; ii) innvandrerne har en realistisk fordeling på kjønn og alder i stedet for at de er mann
eller kvinne som er 25 år ved innvandring? For å svare på dette sammenligner sammenlignes summene av bidrag til
ﬁnansieringsbehovet over perioden 2016-2103. 2103 er valgt som sluttår fordi dette er det første året der det
tilnærmet ikke lenger ﬁnnes gjenlevende kvinner eller menn fra 1991-kohorten som ankommer Norge som 25åringer i 2016. Vi tar med andre ord kun hensyn til bidragene fra etterkommerne i de årene noen i denne 1991kohorten er i live. Dette er selvsagt ikke den eneste måten man kan sammenligne livsløps- og slektsberegninger på.
Årsomregningen skjer som over ved at summene divideres på forventet gjenstående levealder for menn som er 25
år i 2016, det vil si 64 år.
Figurene 34a og b sammenligner de årsomregnede summene av livsløpsbidrag med og uten utvandring med
tilsvarende årsomregnede summer av de årlige slektsberegnede ﬁnansieringsbidragene. Når man ser bort fra både
utvandring og virkninger via etterkommere, genererer en gjennomsnittsmann fra R1-landene oﬀentlige
nettoinntekter som etter årsomregning tilsvarer 96 000 2013-kroner per år han forventes å leve fra ankomst som
25-åring i 2016. Realistisk utvandring reduserer dette målet på oﬀentlig nettoinntekt til 42 000 2013-kroner. Til
sammenligning viser slektsberegningen for en gruppe R1-innvandrere med realistisk kjønns- og aldersfordeling en
økning i årsomregnet oﬀentlig nettoinntekt på kun 3 000 2013-kroner per ekstra innvandrer i 2016. Forskjellen
mellom 42 000 og 3 000 2013-kroner skyldes ikke bare virkningene via et realistisk antall etterkommere frem til
2103 (da alle de 25-årige 2016-innvandrerneer utdødd). Forskjellen skyldes også at slektsberegningen inkluderer
kvinner som genererer betydelig høyere oﬀentlige nettoutgifter enn menn over et gjennomsnittlig livsløp. Denne
kjønnsrelaterte eﬀekten er hovedårsaken til at økningen i nettoutgiftene er høyere i alle slektsberegningene enn i de
korresponderende utvandringskorrigerte livsløpsberegningene for menn, uansett innvandrernes
landgruppebakgrunn. Den er også årsaken til at denne forskjellen går i motsatt retning når slektsberegningene
sammenlignes med utvandrerkorrigerte livsløpsberegninger for kvinner fra R1- og R2-land.
Figur 34a. Livsløps- og slekts beregninger av virkninger på udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per ekstra
mannlig innbygger i 2016. Alder ved ankomst i 2016: 25 år for innvandrere, 0 og 25 år for norskfødte.
Årsomregnede nåverdisummer av årlige virkninger 2016-2103 basert på 3 prosents rente. 1000 2013-kroner.

Figur 34b. Livsløps- og slekts beregninger av virkninger på udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per ekstra
kvinnelig innbygger i 2016. Alder ved ankomst i 2016: 25 år for innvandrere, 0 og 25 år for norskfødte.
Årsomregnede nåverdisummer av årlige virkninger 2016-2103 basert på 3 prosents rente. 1000 2013-kroner.

Slektsberegningen for R3-innvandring gir en årsomregnet økning i det oﬀentlige ﬁnansieringsbehovet på 98 000
2013-kroner. Dette er 9 000 2013-kroner mer enn økningen i den utvandringskorrigerte livsløpsberegningen for R3kvinner, som igjen ligger 54 000 2013-kroner over tilsvarende livsløpsberegning for R3-menn. Dette reﬂekterer at
det blir mange ﬂere etterkommere per ekstra innvandrer når innvandreren kommer fra R3 enn fra R1 eller R2. Det
ble forklart over i dette avsnittet.

 Til slutt i dette avsnittet sammenligner vi slekts- og livsløpsberegningene for norskfødte. Figur 34a viser at gutt
som fødes i Norge i 2016 øker det oﬀentliges udekkede ﬁnansieringsbehov med 17 000 2013-kroner i hvert av de
91 årene han forventes å leve. Med årsomregning basert på 91 år, blir det tilsvarende beløpet for en jente som
fødes i Norge i 2016 er 130 000 2013-kroner (ﬁgur 34b). Med den samme årsomregningen gir slektsberegningen for
en gruppe født i Norge i 2016 95 000 2013-kroner per ekstra person i 2016. Disse personene har altså en realistisk
kjønnsfordeling, og denne slektsberegningen tar hensyn til bidragene fra de ekstra etterkommerne som personen
genererer frem til og med 2103. Størrelsen på denne slektsberegnede eﬀekten er eksakt lik livsløpsbidraget for
norskfødte kvinner som er 25 år i 2016. Den er også nesten lik den tilsvarende virkningen av et typisk innvandrerkull
fra R3-landene (98 000 2013-kroner), som er langt høyere enn de slektsberegnede virkningene for typiske
innvandrerkull fra R1- og R2-landene. Likheten mellom slektsberegningene for norskfødte 0-åringer og R3innvandrere skyldes at to forskjeller tilnærmet oppveier hverandre. På den ene siden er bidraget til skattebetalinger
fra personer i yrkesaktiv alder er langt lavere for R3-innvandrere enn for norskfødte. På den annen side er alle
norskfødte med i beregningen fra fødselen, mens det er relativt få barn og ungdommer, med tilhørende betydelige
oﬀentlige utgifter, i et typisk innvandrerkull fra R3-landene.
Som nevnt foran vil virkningene i slektsberegningene aldri dø ut hvis man ser bort fra tilfeller med spesielt høy
utvandring og lav fruktbarhet, og en diskonteringsrente som ligger over veksten i nominelle oﬀentlige inntekter og
utgifter. Nåverdisummen av virkningene over år avhenger dermed av valg av beregningsperiodens lengde. Over
ﬁkserte vi sluttåret i de årsomregnede summene av de slektsberegnede virkningene til det første året hvor det ikke
lenger er noen gjenlevende igjen av de ekstra personene som ankommer i 2016. En annen oppsummering av
informasjonen i slektsberegningene som reduserer avhengigheten av periodelengden, er å dividere den
akkumulerte nåverdisummen fra startåret (her 2016) til et fremtidig år t på antall år i denne perioden, dvs. t+1-2016.
Dette gir et årsgjennomsnitt av de slektsberegnede virkningene på det udekkede oﬀentlige ﬁnansieringsbehovet.
Figur 35 viser utviklingen i årsgjennomsnittet av akkumulerte endringer i årlig ﬁnansieringsbehov, målt per
person av de 10 000 ekstra innbyggerne som ankommer i 2016, når periodelengden suksessivt utvides med ett år. I
2016 er periodelengden ett år, I 2017 er summen av virkningene i 2016 og 2017 dividert på 2 år, osv. Uansett
periodelengde ligger årsgjennomsnittet for økningen i ﬁnansieringsbehovet klart høyere ved R3-årsgjennomsnittet
av akkumulerte innvandring enn ved innvandring fra andre landgrupper. Ved R1-innvandring reduseres
ﬁnansieringsbehovet fra og med 2019 og ut dette århundret. For alle de tre innvandrergruppene stabiliseres
årsgjennomsnittet av de akkumulerte endringene etter rundt 60 år, spesielt for R1- og R2-innvandrere. For R1innvandrere (gjennomsnitt av kvinner og menn) ligger den langsiktige gjennomsnittsvirkningen per år rundt 0 når
etterkommerne med norskfødtes adferd dominerer virkningene. Den tilsvarende langsiktige virkningen av R2innvandring er vel 20 000 2013-kroner. For R3-innvandrere avtar gjennomsnittsvirkningen for hvert eneste år vi øker
periodelengden med. Som for de andre innvandrerne, skjer fallet relativt raskt i de første tiårene, fra 181 000 2013kroner i 2016 til 86 000 2013-kroner i 2046. Etter disse første 30 årene er den årlige reduksjonen langt svakere. Den
passerer 72 000 2013-kroner i 2100, og er ikke helt uttømt i 2150, selv om de aldersspesiﬁkke dødelighetsratene
ikke endres etter 2100.
Årsgjennomsnittet av de slektsberegnede virkningene på ﬁnansieringsbehovet er mer følsomme for valg av
periodelengde for norskfødte enn for innvandrerne. Dette fordi økningen i antall norskfødte skjer gjennom ﬂere
fødsler i 2016, mens alderen på de ekstra innvandrerne som ankommer i 2016 er fordelt på ﬂere alderstrinn rundt et
typetall på 25-26 år. Dermed blir de sykliske mønstrene mer markerte over langt ﬂere år enn de blir ved økt
innvandring. Figur 29 viser dette tydelig. Spesielt faller som nevnt slektsberegningen sammen med

 livsløpsberegningen for nyfødte frem til 2016-kullet begynner å få barn. Og de slektsberegnede
gjennomsnittsvirkningene per år ligger da langt over tilsvarende virkningene som følge av innvandring. Etter snaut
20 år avtar årsgjennomsnittet av årlig økning i ﬁnansieringsbehovet sterkt. Økningen sterkt; det passerer den
økningen generert genereres av økt R3-innvandring i 2062 2062, og faller til økningen generert av R2-innvandring i
2077. Deretter øker vokser årsgjennomsnittet til tilnærmet samme nivå som R3-virkningene fra 2115.

Figur 35. Slektsberegnede akkumulerte virkninger på udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov av 10 000 ekstra
innbyggere i kun 2016 fra en av landgruppene R0, R1, R2 eller R3. Realistisk kjønns- og aldersfordeling, dødelighet,
utvandring, fruktbarhet og botid. Alle etterkommere har norskfødtes adferd. Akkumulerte virkninger per ekstra
innbygger i 2016 (divisjon med 10 000) dividert på akkumulerte år med virkninger. Neddiskontering til 1000 2013kroner med 3 prosents rente.

4. Betydningen av innvandring for økonomisk vekst
I dette og de to påfølgende kapitlene multipliserer vi bidraget fra gjennomsnittspersonen i hver
befolkningsgruppe til henholdsvis sysselsetting, yrkesinntekt, skattebetalinger og bruk av skatteﬁnansierte
overføringer og tjenester med antall personer i hver gruppe i de scenariene som studeres. Antall personer i hver
gruppe følger av 0- og innvandringsscenariet for befolkningsutviklingen. I hvert år summerer vi over alle
befolkningsgrupper. Som forklart i avsnitt 3.2, beregner DEMEC de makroøkonomiske størrelsene i samsvar med
nasjonalregnskapets deﬁnisjoner, herunder oﬀentlig konsum og provenyet fra indirekte skatter og bedriftsbetalte
skatter.
4.1. Mål på gjennomsnittlig levestandard
Vi konsentrerer oss i dette avsnittet om hvordan innvandring påvirker den potensielle realinntekten for
gjennomsnittsinnbyggeren i Norge. Med potensiell inntekt mener vi noe mer enn summen av de inntektene som
hvert år mottas direkte av norske innbyggere, det vil si den samlede disponible inntekten for den norske
husholdningssektoren. innbyggere. Når vi er opptatt av levestandard, bør man inkludere alle inntekter som mottas
av alle såkalte institusjonelle sektorer i Norge. I tillegg til husholdningene omfatter disse sektorene Norge, det vil si
husholdningene, selskaper og oﬀentlig forvaltning (stats- og selskaper. kommuneforvaltningen). Inntekter som i
første instans opptjenes av oﬀentlig forvaltning, men som ikke umiddelbart deles ut til norske innbyggere i form av
trygder og andre kontantoverføringer, brukes til å dekke kostnadene i skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon (herunder
oﬀentlig konsum), realinvesteringer og ﬁnansinvesteringer (herunder oppbygging av SPU). Så sant det ikke sløses
med disse midlene, kommer de før eller senere innbyggerne til gode, nå eller senere. Tilbakeholdte gode. Også
tilbakeholdte overskudd i selskaper tilfaller før eller senere eiere i den norske husholdningssektoren. Så lenge vi er
opptatt av den samlede inntekten per innbygger – ikke av inntektsfordelingen mellom norske innbyggere – er derfor
summen av alle inntekter til Norge, målt per innbygger, et bedre mål på gjennomsnittlig levestandard enn
husholdningenes inntekt per innbygger.
Denne betraktningen er den viktigste grunnen til at man i nasjonalregnskapet har deﬁnert, operasjonalisert og
beregnet nasjonalinntekt og disponibel inntekt for landet. Vi vil holde oss til Disponibel inntekt for Norge som ligger
svært nær nasjonalinntekten . For enkelhets skyld vil vi heretter kalle dette inntektsmålet målet på inntekt per
innbygger for «inntekt» der det ikke kan misforstås. Det er deﬁnert som summen av inntektene skapt av produksjon
i Norge og netto inntekter fra utlandet til norske husholdninger, selskaper, kommuner og staten. I norsk økonomi er

 avkastningen fra Statens pensjonsfond utland (SPU) den viktigste komponenten i inntektene fra utlandet.
Inkludering av nettoinntekter fra utlandet gjør disponibel inntekt til et bedre mål på levestandard enn det mer
brukte BNP-begrepet. Inntektene fra innenlandske innenlandsk produksjon måles ved nettonasjonalproduktet
(NNP) som er lik BNP minus slitasje av realkapital. Tabell 4.1 viser sammenhengen mellom disponibel inntekt for
Norge og andre nasjonalregnskapsbegreper. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall for 2015 utgjorde
nettoinntektene fra utlandet kun 3,8 prosent av Norges disponible inntekt. Dette er klart mindre enn kapitalslitet, slik
at disponibel inntekt er mindre enn BNP. Tallene for 2016 i tabell 4.1 er beregnet som en del av våre fremskrivninger
som teknisk sett starter i 2013. Her utgjør de forutsatte nettoinntektene fra utlandet kun 2,4 prosent av anslaget på
disponibel inntekt for Norge.
4.2. Vekstbildet fremover ved mest realistisk migrasjon
Det som først og fremst kjennetegner alle våre scenarier scenarier, er at inntektsveksten per innbygger blir
meget lav ut dette århundret, sammenlignet med hva den har vært i tiårene bak oss. I det mest realistiske
innvandringsscenariet (M-alternativet) øker denne inntekten med 0,3 prosent i gjennomsnitt per år fra 2016 til 2060
og med 0,5 prosent fra 2060 til 2100, se tabell 4.1 og 4.2. I 2060 har inntektsveksten akkumulert seg til et nivå som
er 16 prosent høyere enn i 2016, mens 2100-nivået ligger 44 prosent over 2016-nivået.
Til sammenligning var den tilsvarende inntektsveksten 2,3 prosent i perioden 1970-2015. For å forstå hva
forskjeller i vekstrater betyr når de får virke over mange år, kan de oversettes til det antall år det tar å fordoble
verdien av en størrelse som vokser med en gitt rate hvert år. En Mens en årsvekst på 2,3 prosent innebærer at
dobling tar 30,5 år. Med konstant vekst på 0,3 prosent per år, blir doblingstiden 231 år, altså 200 år mer enn hvis
vekstraten er 2 prosentenheter høyere. Doblingstiden er 139 år når den årlige vekstraten er med konstant vekst på
0,3 prosent. prosent per år.
Tabell 4.1. Disponibel inntekt for Norge per innbygger i det mest realistiske migrasjonsalternativet (M)
dekomponert etter inntektskilder og anvendelser. Tall deﬂatert til 2013-kroner med prisindeksen for innenlandsk
anvendelse av varer og tjenester. 1000 2013-kroner per innbygger
2016 2060 2100
Brutto nasjonalprodukt (BNP) 558 620 773
- Kapitalslit 97 90 102
Netto nasjonalprodukt (NNP) 461 530 672
+ Netto formuesinntekt og lønn fra utlandet 21 28 19
+ Netto stønader og overføringer fra utlandet -9 -9 -10
= Disponibel inntekt for Norge 473 550 680
- Konsum i alt 384 516 645
= Sparing for Norge 88 34 35
- Nettorealinvestering 60 30 34
= Nettoﬁnansinvestering 27 4 1
Netto fordringer overfor utlandet 1123 1464 1325
= Statens pensjonsfond utland 1316 1515 1344
+ Øvrige nettofordringer -193 -51 -18
Tabell 4.2. Disponibel inntekt for Norge per innbygger i det mest realistiske migrasjonsalternativet (M)
dekomponert etter inntektskilder og anvendelser. Tall deﬂatert til 2013-kroner med prisindeksen for innenlandsk

 anvendelse av varer og tjenester. 2060- og 2100-nivå relativt til 2016-nivå og gjennomsnittlig årlig vekst i periodene
2016-2060 og 2060-2100.
Nivå relatitvt relativt til 2016-nivå Gjennomsnittlig årlig vekst, prosent
2060 2100 2016-2060 2060-2100
Brutto nasjonalprodukt (BNP) 1,12 1,39 0,2 0,6
- Kapitalslit 0,94 1,05 -0,2 0,3
Netto nasjonalprodukt (NNP) 1,16 1,46 0,3 0,6
+ Netto formuesinntekt og lønn fra utlandet 1,39 0,90 0,7 -1,1
+ Netto stønader og overføringer fra utlandet 1,02 1,13 0,0 0,3
= Disponibel inntekt for Norge 1,18 1,44 0,3 0,5
- Konsum i alt 1,36 1,68 0,7 0,6
= Sparing for Norge 0,39 0,40 -2,1 0,1
- Nettorealinvestering 0,51 0,57 -1,5 0,3
= Nettoﬁnansinvestering 0,14 0,03 -4,5 -3,8
Netto fordringer overfor utlandet 1,32 1,18 0,6 -0,2
= Statens pensjonsfond utland 1,16 1,02 0,3 -0,3
+ Øvrige nettofordringer 0,27 0,09 -3,0 -2,5

De svake vekstutsiktene for norsk økonomi har også blitt påpekt av produktivitetskommisjonen, se kapittel i
Finansdepartementet (2016). Holmøy og Strøm (2017) går nærmere inn på årsakene til at veksten kan bli langt
svakere i tiårene fremover enn det man har opplevd i etterkrigstiden. (2016a). I beregningene i denne rapporten er
særlig følgende ﬁre årsaker viktige: viktige til svak vekst i produksjonsinntektene per innbygger:
1. Den klart viktigste årsaken er at den forutsatte veksten på 1 prosent i alle år i arbeidsproduktivitet i
markedsrettede næringer er betydelig lavere enn det man hadde frem til 2005. Fra 1946 til 1974 varierte denne
veksten relativt lite rundt 5 prosent. I perioden 1975-2005 var den årlige veksten 2,1 prosent per år i gjennomsnitt
når olje- og gassutvinning holdes utenfor. Vårt anslag viderefører trendveksten for produktiviteten etter 2005. Det
baserer seg på at denne svake produktivitetsveksten har mer grunnleggende, om enn ukjente årsaker enn
turbulens under og etter ﬁnanskrisen.
2. Aldringen av befolkningen fører til raskere vekst i samlet folkemengde antall innbyggere enn i antallet antall
timeverk. Figur 4.3 viser at timeverk per innbygger i M-alternativet innvandringsscenariet faller fra 740 i 2016 til 652
i 2060 og videre til 620 i 2100. Dynamikken i aldringen fører til at det årlige fallet er sterkere før 2060 enn etter.
3. Som følge av aldringen Aldringen av befolkningen svekkes svekker den gjennomsnittlige
produktivitetsveksten for hele økonomien av økonomien. Det skjer ved at markedsrettede næringer avgir mer og
mer arbeidskraft til helse- og omsorgssektoren hvor produktiviteten vokser saktere enn omsorgssektoren, samtidig
som den årlige produktivitetsveksten er 1 prosent i markedsrettet produksjon, 0,5 produksjon mot 1 0,5 prosent per
år. i helse og omsorgsproduksjon.
4. Grunnrente fra petroleumsvirksomheten fases ut i takt med tømmingen av lønnsomme olje- og gassreserver.
Når man ser på kildene til inntektsveksten, I tillegg trekkes BNP-veksten per innbygger ned av at
bruttoproduktet i olje- og gassutvinning er uavhengig av befolkningen. Mens BNP per innbygger vokser
formuesinntektene med 0,1 prosent per år i gjennomsnitt 2016-2060, er den tilsvarende vekstraten for
fastlandsnæringene 0,5 prosent, se tabell 4.4. Denne eﬀekten avtar etter hvert som olje- og gassutvinningen fases

 ut. Etter 2060 er derfor forskjellen mellom vekstratene for BNP og bruttoproduktet i fastlandsnæringene (BNP-FN)
liten, 0,5 versus 0,6 prosent.
Av komponentene i Norges disponible inntekt utenom produksjonsinntektene, er netto formuesinntekter fra
utlandet viktigst, spesielt SPU-avkastningen. Disse vokser i gjennomsnitt raskere enn BNP (NNP) frem til 2060.
Netto formuesinntektene formuesinntekt per innbygger er 38 prosent høyere i 2060 enn i 2016, mens den
tilsvarende forskjellen for BNP (NNP) er 12 (16) prosent. Deretter er det motsatt. Etter 2060 faller netto
formuesinnetektene formuesinntekt per innbygger med 1,1 prosent per år i gjennomsnitt. I 2100 har dette brakt
disse inntektene ned til 90 prosent av 2016-nivået, mens den tilsvarende forskjellen for BNP (NNP) er 39 (46)
prosent. Formuesnedgangen skyldes en kombinasjon Reduksjonen av formuen, målt per innbygger, skyldes at
innskuddet i SPU av kontantstrøm fra petroleumsutvinning etter hvert blir lite, og det fører til at veksten i SPUkapitalen og avkastningen SPU-avkastningen avtar mot inﬂasjonsraten på 2 prosent. Det er tilnærmet nok til å
kompensere for prisveksten på innenlandsk anvendelse som er brukt til å deﬂatere alle inntektstallene. Men dermed
fører befolkningsveksten til at realverdien av formuesinntektene faller per innbygger.
Når det gjelder veksten i BNP per innbygger, trekkes volumveksten (verditall deﬂatert med prisindeksen for
BNP) ned av at bruttoproduktet i olje- og gassutvinning er uavhengig av befolkningen. Mens BNP per innbygger
vokser med 0,1 prosent per år i gjennomsnitt 2016-2060, er den tilsvarende vekstraten for fastlandsnæringene 0,5
prosent, se tabell 4.4. Denne eﬀekten avtar etter hvert som olje- og gassutvinningen fases ut. Etter 2060 er derfor
forskjellen mellom vekstratene for BNP og bruttoproduktet i fastlandsnæringene (BNP-FN) liten, 0,5 versus 0,6
prosent.
Tabellene inntektstallene, men realveksten blir lavere enn befolkningsveksten.
Tabell 4.3 dekomponerer nivåtallene for BNP-FN per innbygger i bidrag fra befolkningsandelen for de mest
yrkesaktive, det vil si deﬁnert som aldersgruppen 20-66 år, timeverk i alt per person i denne aldersgruppen, og
produktivitetsvekst målt ved BNP-FN per timeverk. Tabell 4.4 gir den tilsvarende dekomponeringen av den
akkumulerte veksten over periodene 2016-2060 og 2016-2100. I begge periodene er det kun produktivitetsvekst
som bidrar positivt til vekst med henholdsvis 0,8 og 0,7 prosent som årlig gjennomsnitt, se tabell 4.4. Veksten
Tabellen setter tall på hvor mye veksten i BNP-FN per innbygger trekkes ned av fallende befolkningsandel for
gruppen 20-66 år, og dermed fall i BNP-FN per innbygger trekkes ned av at antall timeverk per innbygger faller i
begge underperiodene. Det skyldes først og fremst en fallende befolkningsandel for gruppen 20-66 år.
underperiodene, jf. punkt 2 over. Nedgangen i totale timeverk utlignet på personer innad i denne aldersgruppen er
svak: -0,1 prosent per år mellom 2016 og 2060, og nullvekst deretter frem til 2100.
Tabell 4.3. Kilder til vekst i bruttoproduktet i fastlandsnæringene, målt i faste 2013-priser, i det mest realistiske
migrasjonsalternativet (M). Nivåer i 2016, 2060 og 2100.
2016 2060 2100
Befolkning, millioner personer 5,3 7,1 8,5
Befolkning 20-66 år 3,2 4,0 4,6
1. Befolkningsandel 20-66 år 0,62 0,56 0,54
2. Timeverk per person 20-66 år 1 211 1 156 1 146
3. BNP-FN per timeverk, 2013-kroner 657 930 1 240

 BNP-FN per innbygger, 1000 2013-kroner (= 1x2x3) 489 606 769
BNP per innbygger, 1000 2013-kroner 620 642 789

Tabell 4.4. Kilder til vekst i bruttoproduktet i fastlandsnæringene, målt i faste 2013-priser, i det mest realistiske
migrasjonsalternativet (M). Nivåer i 2060 og 2100 relativt til 2016-nivåer og gjennomsnittlig prosentvis vekst per år i
periodene 2016-2060 og 2060-2100.
Nivåer relativt til 2016-nivåer Vekst per år
2060 2100 2016-2060 2060-2100
Befolkning, millioner 1,34 1,61 0,7 0,4
Befolkning 20-66 år 1,25 1,44 0,5 0,4
1. Befolkningsandel 20-66 år 0,92 0,88 -0,2 -0,1
2. Timeverk per person 20-66 år 0,95 0,95 -0,1 0,0
3. BNP-FN per timeverk, 2013-kroner 1,41 1,89 0,8 0,7
BNP-FN per innbygger, 1000 2013-kroner (= 1x2x3) 1,24 1,57 0,5 0,6
BNP per innbygger, 1000 2013-kroner 1,04 1,27 0,1 0,5

Figur 4.2 viser at realveksten i disponibel nasjonalinntekt og privat konsum følger hverandre i alle scenariene.
Frem til midten av 2030-tallet er det likevel rom for at privat konsum vokser raskere enn nasjonalinntekten. Det
skyldes for det første relativt lav vekst i skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon i disse årene. Fra slutten av 2030-årene
fører veksten i antall eldre til sterk vekst i skatteﬁnansiert produksjon av helse- og omsorgstjenester som fortrenger
privat konsum. For det andre øker fondskapitalen i SPU, og dermed avkastningen, raskere i de to nærmeste tiårene
enn lenger ut i banen som følge av nedtrapping av olje- og gassproduksjonen.
Andelen timeverk sysselsatt i skatteﬁnansiert (i stedet for markedsrettet) produksjon øker i scenariet med mest
realistisk migrasjon gradvis fra 27 prosent i 2016 til 34 prosent i 2060 og til 38 prosent i 2100. Årsaken er først og
fremst at befolkningen eldes, slik at bruken av helsetjenester og eldreomsorg øker relativt mer enn etterspørselen
etter andre goder, samtidig som produktivitetsveksten er svakere i skatteﬁnansiert enn i markedsrettet produksjon
(0,5 versus 1 prosent per år i våre scenarier). Den gradvise ﬂyttingen Gradvis ﬂytting av arbeidskraft fra
markedsrettet til skatteﬁnansiert produksjon næringene med lavest produktivitetsvekstrate demper inntektsveksten.
Det skyldes for det første at den laveste produktivitetsvekstraten virker på en økende andel av arbeidskraften.
inntektsveksten, jf. punkt 3 over. For det andre innebærer både overskudd i private bedrifter og moms og andre
indirekte skatter på markedsrettede produkter at et timeverk bidrar mer til BNP i hvis det sysselsettes i
markedsrettet produksjon enn i skatteﬁnansiert produksjon. Denne overﬂyttingsgevinsten kan imidlertid ikke uten
videre tolkes som en eﬀektivitetsgevinst i samfunnsøkonomisk forstand. Likevel innebærer disse sammenhengene
at overføring av timeverk fra markedsrettet til skatteﬁnansiert produksjon bidrar til å dempe veksten i BNP/timeverk.
4.3. Mulige vekstbidrag fra innvandring
Problemstillingen i dette avsnittet er i hvilken grad realistisk innvandring påvirker den økonomiske veksten mot
2100.
Før vi ser på våre beregningsresultater beregninger er det nyttig å tenke gjennom hvordan innvandring påvirker
et lands gjennomsnittsinntekt. En referansesituasjon ser slik ut:

 i) Alle landets inntekter genereres av de enkelte innbyggerne.
ii) Hvert individs inntekt er uavhengig av alle andre individers inntekt.
iii) Individuelle inntekter avhenger av et vilkårlig antall kjennetegn ved individene, men fødeland er ikke blant
disse. (For gitte kjennetegn er individuell inntekt uavhengig av fødeland.)
iv) Vi betrakter innvandring som gir en proporsjonal økning i antall innbyggere med ulike personkjennetegn.
Denne situasjonen er konstruert for å gi uavhengighet mellom innvandring folkemengde og
gjennomsnittsinntekt over alle innbyggere. Hvis man begrenser seg til hva som er de viktigste årsakene til endringer
i gjennomsnittlig levestandard over relativt mange år, reﬂekterer en slik uavhengighet et «nøytralt syn» på
sammenhengen mellom folkemengde og økonomisk vekst. Dette synet er utbredt; empirisk utbredt, jf avsnitt 1.3,
spesielt sitatet fra Flood og Ruist (2015). Empirisk litteratur om økonomisk vekst nevner sjelden folkemengde i seg
selv som en viktig årsak blant de viktigste årsakene til forskjeller i gjennomsnittlig levestandard mellom land og
tidsperioder. For at demograﬁske endringer skal gi nevneverdig eﬀekt på gjennomsnittlig levestandard,
levestandard i land uten befolkningsuavhengige inntekter, må de resultere i relativt store og varige endringer i
forholdet mellom dem som genererer høy versus lav inntekt. Det nøytrale synet på sammenhengen mellom
folkemengde og økonomisk vekst har imidlertid ikke vært enerådende i faglitteraturen. Et mer pessimistisk syn på
virkninger av befolkningsvekst føres gjerne tilbake til Malthus (1798). Det hadde ﬂere tilhengere i 1960-årenes
diskusjon av den globale befolkningseksplosjonen. Det motsatte syn – «befolkningsoptimisme» – ble fremført i
Kuznets (1960) som argumenterer for at befolkningsvekst gir høyere vekst, også per innbygger.
I våre beregninger er det tre kilder til at innvandring påvirker makroøkonomiske størrelser når de måles per
innbygger:
1. Befolkningsvekst vil redusere per capita verdien av makroøkonomiske størrelser som i sin natur er
uavhengige av demograﬁske størrelser. Ved innvandring vil denne eﬀekten forsterkes av at innvandring fører til ﬂere
fødsler.
2. Innvandrere og utvandrere har en annen fordeling på alder alders- og kjønn kjønnsfordeling enn norskfødte.
Siden individuelle inntekter avhenger av alder og kjønn gir dette sammensetningseﬀekter på per capita størrelser.
Også disse eﬀektene påvirkes av at innvandring fører til ﬂere fødsler.
3. Innvandrere og utvandrere har andre individuelle inntekter enn norskfødte for gitt alder og kjønn. Også dette
gir sammensetningseﬀekter på per capita størrelser.
Befolkningsuavhengige inntekter omfatter blant annet inntekter fra naturressurser og rentebetalinger knyttet til
allerede opparbeidede beholdninger av formue og gjeld. For Norge er avkastningen av SPU og de løpende
inntektene fra olje- og gassutvinning de viktigste eksemplene. Når innbyggertallet øker som følge av innvandring
eller fødselsoverskudd, avtar per capita verdien av disse inntektene. Så lenge man ser på gjennomsnittsinntekten
for alle innbyggerne, er denne eﬀekten uavhengig av hvem som eier rettighetene til de befolkningsuavhengige
inntektene. Som vi skal se, er denne eﬀekten viktig sammenlignet med andre eﬀekter av innvandring i våre
beregninger for Norge. Den samme eﬀekten fører isolert sett til at per capita utgifter knyttet til renter og avdrag på
gjelden reduseres av befolkningsvekst. Eﬀekten gir en selvstendig viktig grunn til å velge disponibel inntekt fremfor
BNP som levestandardsindikator.
I Norge mottas det meste av de befolkningsuavhengige petroleumsinntektene inntekter av staten som
representerer innbyggerne. Via handlingsregelen for bruken av disse inntektene, vil de over tid tilfalle hele
befolkningen, inklusive innvandrerne som nyter godt av skatteﬁnansierte kollektive goder, og som med få unntak
har de samme rettigheter til skatteﬁnansierte kontantytelser og tjenester som den øvrige befolkningen. Når disse

 inntektene må deles blir delt på ﬂere som følge av innvandring, skjer det en overføring av overføres inntekt fra den
eksisterende befolkningen til innvandrerne via økt skattebyrde. Dette forklares nærmere i kapittel 5. Hvis man
derimot ser på befolkningsuavhengige inntekter som eies og mottas av individer eller selskaper, påvirkes ikke
mottakernes inntekter av innvandring. Per deﬁnisjon vil selvsagt innvandring eller fødselsoverskudd fortsatt
redusere disse inntektene når de måles summeres til makrotall per innbygger, men dette fallet reﬂekterer innbygger.
Men en slik reduksjon uttrykker en ren teknikalitet - ingen reell inntektsoverføring til de individene som utgjør
befolkningstilskuddet.
Inntekter før skatt som genereres av individer individer, består av yrkesinntekt (lønn og selvstendige
næringsdrivendes inntekt), kapitalinntekt og trygder og andre overføringer fra det oﬀentlige til dem som har rett til å
motta slike. Økning i oﬀentlige overføringer til enkelte innbyggere gir ingen inntekt for Norge så lenge de ikke
påvirker produksjon. Produksjonen kan påvirkes dersom det i utgangspunktet er ledige ressurser i økonomien.
Stønader til for eksempel nye ﬂyktninger innebærer isolert sett en form for ekspansiv ﬁnanspolitikk der den samlede
etterspørselen øker ved at myndighetene betaler ﬂyktningenes forbruk. Dette kan sette ledige ressurser i arbeid. En
slik aktivitetseﬀekt vil i prinsippet også kunne følge av ﬂere fødsler i Norge, fordi fødsler og barndom utløser ﬂere
barnerelaterte oﬀentlige overføringer. Aktivitetseﬀekt Aktivitetseﬀekter av innvandring ble i noen grad diskutert i
kapittel ???, avsnitt 3.1, og vi kommer tilbake til denne problemstillingen disse i kapittel ??? (Merknad: KVARTSberegningene). 7.
Våre beregninger inneholder ingen aktivitetseﬀekter, fordi vi har et langsiktig perspektiv der tilbudet av
arbeidskraft og andre ressurser utnyttes fullt ut, jf. Modellgjennomgangen i kapittel 3 (???). 3.1 og 3.2. I våre
beregninger må økte oﬀentlige overføringer ﬁnansieres av høyere skatter og/eller kutt i annen oﬀentlig velferd. Det
betyr at inntektene til mottakerne av overføringene nøytraliseres av summen av de inntektstapene som påføres de
andre innbyggerne gjennom høyere skatter og/eller redusert oﬀentlig velferd. Norges disponible realinntekt er
upåvirket av en slik omfordeling innenlands. Men når økningen i overføringene skyldes befolkningsvekst, reduseres
denne inntekten når den måles per innbygger. Kapittel 5 viser i hvilken grad innvandringen fremover innebærer
overføring av inntekt fra ikke-innvandrere til innvandrere som følge av at innvandrerne bidrar mer til oﬀentlige
utgifter enn til oﬀentlige inntekter.
Yrkesinntekt er den viktigste formen for individuelle inntekter. I våre beregninger er de individuelle
yrkesinntektene (gjennomsnittsinntekten per inntektsmottaker i hver befolkningsgruppe) før skatt fullstendig
upåvirket av alle demograﬁske endringer. Dette gjelder både timelønn, arbeidstid og andelen som mottar
yrkesinntekt i hver befolkningsgruppe. Reallønn per time avhenger utelukkende av produktivitetsforhold som er
bestemt av andre forhold enn dem som inngår i vår modell. Spesielt påvirker ikke nye innvandrere disse
produktivitetsforholdene. De fortrenger heller ikke noe arbeidsinnsats fra dem som er i arbeid før det kommer ﬂere
innvandrere. I den grad innvandrere har lavere timelønn og/eller jobber færre timer per person enn det som i
gjennomsnitt gjelder for den øvrige befolkningen, følger det at innvandringen isolert sett bidrar til å redusere den
gjennomsnittlige yrkesinntekten når den utlignes på alle innbyggerne som omfatter de nye innvandrerne.
Denne reduksjonen reﬂekterer kun en ren sammensetningseﬀekt. Ingen av de som er yrkesaktive ex ante
innvandringen har opplevd noen eﬀekt av innvandringen på realinntekten før skatt. I forlengelsen av dette kan man
tenke seg perioder der høy innvandring av personer som sysselsettes i jobber med klart lavere lønn enn den øvrige
befolkningens lønnsgjennomsnitt, fører til at gjennomsnittsinntekten faller, samtidig som alle personer opplever
inntektsøkning. For innvandrerne kan en lav lønn i Norge være betydelig høyere enn lønnen de hadde før

 innvandringen. I en vurdering samfunnsøkonomisk lønnsomhet av innvandring er ikke slike sammensetningseﬀekter
interessante. Men de er åpenbart relevante i denne rapporten der formålet blant annet er å tallfeste hvor mye av
veksten i Norges samlede disponible inntekt per innbygger frem mot 2100 som kan tilordnes innvandring.
Det er ﬂere grunner til at vår forutsetning om at hverken reell timelønn før skatt, arbeidstid eller yrkesfrekvenser
for ikke-innvandrerne påvirkes av innvandring, kan være urealistisk at når skiftet i innvandringen er så stort som
forskjellen mellom 0- og M-alternativene for migrasjon:
• I rollen som forbrukere vil alle oppleve en positiv realinntektseﬀekt hvis innvandrere tilbyr varer og tjenester til
lavere priser enn det man ville hatt uten innvandring.
• Gitt at innvandringens bidrag til lavere priser ikke skyldes at innvandrerne er mer produktive enn de øvrige
arbeidstakerne, gitt kjønn og alder, skyldes priseﬀekten at innvandrerne aksepterer lavere lønn enn det man ville
hatt uten innvandring. I rollen som lønnstaker opplever derfor ikke-innvandrerne ulike inntektseﬀekter. De som har
yrker hvor man lett, dvs. uten tap av lønnsomhet for bedriften, kan erstattes av innvandrere, vil oppleve en sterkere
lønnskonkurranse og lavere lønnsvekst enn andre grupper hvis de skal beholde jobben. Forsøk på å skifte jobb
innebærer ledighet som for noen kan bli langvarig. Dette vil typisk gjelde arbeidstakere med relativt lav kompetanse
i arbeidsintensive servicebransjer. Andre arbeidstakere kan ha en kompetanse som er komplementær i forhold til
innvandrernes kvaliﬁkasjoner. Ansettelse av innvandrere gjør dem da mer produktive, og de vil oppleve høyere lønn
enn de ville hatt uten innvandring. Dette gjelder typisk arbeidskraft med høy kompetanse. Lønn og jobbsikkerhet for
denne gruppen kan også øke hvis bedriften sparer kostnader på å erstatte andre ansatte med innvandrere som
godtar lavere lønn enn det bedriften hadde måttet betale i tilfellet uten innvandring.
Siden våre beregninger ikke tar hensyn til gjensidig avhengighet mellom individuelle inntekter før skatt, nøyer vi
oss med I en vurdering av samfunnsøkonomisk lønnsomhet av innvandring er ikke slike sammensetningseﬀekter
interessante. Men de er relevante i denne rapporten der et av formålene er å vise til diskusjonen tallfeste hvor mye
av veksten i Brochmann2-utvalget (Justisdepartementet, 2017, NOU 2017:2) Norges samlede disponible inntekt per
innbygger frem mot 2100 som også gir kan tilordnes innvandring. Vi viser til avsnitt 1.3 for en oversikt over
faglitteraturen på dette området. (Merknad: Ta med noen sentrale referanser, spesielt de som handler om norske
lønninger, f.eks Bratsberg m.ﬂ. Hva med Nymoen og Sparmann? Tror vi på de eﬀektene som er lagt inn vurdering
av realismen i KVARTS???) våre forutsetninger om at hverken reell timelønn før skatt, arbeidstid eller
yrkesfrekvenser for ikke-innvandrerne påvirkes av innvandring.
4.4. Faktiske Beregnede vekstbidrag fra innvandring: Beregningsresultater innvandring
Innvandringen bidrar til lavere gjennomsnittlig levestandard
Generelt viser våre beregninger at realinntektsveksten per innbygger avtar med økt innvandring.
Realverditallene følger av deﬂatering med prisindeksen for innenlandsk anvendelse av varer og tjenester.
Inntektsreduksjonen forsterkes gradvis over tid, også når nettoinnvandringen er tilnærmet konstant, se ﬁgur 4.1.
Resultatene viser at også uten noen migrasjon fra og med 2016, ville inntektsveksten vært lav mot 2100
sammenlignet med den historiske veksten, se tabell 4.1. I det mest realistiske innvandringsscenariet (Malternativet) ligger den gjennomsnittlige årlige vekstraten 0,2 prosentenheter lavere enn i 0-scenariet i perioden
2016-2060. Forskjellen er 0,1 prosentenheter i perioden 2060-2100. Disse veksteﬀektene av realistisk innvandring
er små sammenlignet med gapet mellom historisk og fremskrevet inntektsvekst. Dette til tross for at realistisk
innvandring mot 2100 må sies å gi sterke utslag på befolkningsveksten. Fra kapittel 2 repeterer vi at netto
innvandringen i M-alternativet på rundt 26 000 mellom 2020 og 2100 alene øker folkemengden med 1,9 millioner
(37 prosent) i forhold til 0-scenariet i 2060. Tilsvarende økning i 2100 er 4,1 millioner (98 prosent).

 Tabell 4.5. Gjennomsnittlig årlig vekst i disponibel realinntekt per innbygger og folkemengde. Scenario uten
migrasjon frå fra og med 2016 (0) og scenario med mest realistisk migrasjon (M). Prosent
Scenario 2016-2060 2060-2100
Realinntekt per innbygger Folkemengde Realinntekt per innbygger Folkemengde
0 0,5 0,0 0,6 -0,5
M 0,3 0,7 0,5 0,4
Figur 4.1. Disponibel inntekt per innbygger mot 2100 i i tre scenarier: Ingen migrasjon etter 2016 (0); mest
realistisk migrasjon (M); R0-adferd for M-migrasjon frå fra og med 2016 (M, R0-adferd). 1000 2013-kroner.

Når de gjennomsnittlige årlige vekstratene er så lave som i våre fremskrivninger, er det likevel relativt stor
forskjell på inntektsveksten per innbygger i de ulike scenariene. En reduksjon i den årlige vekstraten på 0,2
prosentenheter i perioden 2016-2060 utgjør 60 prosent av vekstraten i innvandringsscenariet (0,3 prosent) og 40
prosent av vekstraten i innvandringsscenariet 0-scenariet (0,5). Som nevnt over, nevnt, øker doblingstiden fra 139 til
231 år når den årlige vekstraten faller fra 0,5 til 0,3 prosent. En annen anskueliggjøring som er mer nærliggende er å
se på hvor mange antall år som trengs før disponibel realinntekt per innbygger har vokst fra 2016-nivået på 476
000 til 500 000, begge beløp målt i 2013-kroner. I innvandringsscenariet skjer dette i 2028, mens det skjer helt i
starten av 2022 i 0-scenariet. Økning av innvandringen fra 0 til M-alternativet dobler altså tiden frem til passering av
500 000 2013-kroner fra 6 til 12 år.
Tabell 4.6. Disponibel realinntekt per innbygger etter kjelde, kilde, netto fordringer overfor utlandet og
folkemengde i M- og 0-scenariet i 2060 og 2100. 1000 2013-kroner per innbygger der intet annet angitt (deﬂatering
med prisindeksen på innenlandsk anvendelse)
2016 2060 2100
Nivå 0-nivå M-nivå Avvik M - 0 0-nivå M-nivå Avvik M - 0
Bruttonasjonalprodukt 558 660 620 -40 822 773 -49
Netto nasjonalprodukt 461 563 530 -33 713 672 -41
+ Netto formuesinntekt og lønn fra utlandet 21 44 28 -15 53 19 -34
+ Netto stønader og overføringer fra utlandet -9 -10 -9 2 -13 -10 3
= Disponibel Inntekt for Norge 473 596 550 -47 753 680 -72
Netto fordringer overfor utlandet 1123 2016 1464 -553 2628 1325 -1302
Folkemengde, millioner 5,3 5,2 7,1 1,9 4,3 8,5 4,2

Tabell 4.6 viser hvordan veksten i de to scenariene slår ut i nivåforskjeller i 2060 og 2100. Alle beløp er målt i
2013-kroner etter deﬂatering med prisindeksen for innenlandsk anvendelse av varer og tjenester.
Nettoinnvandringen har i 2060 redusert Norges disponible realinntekt per innbygger med 47 000 2013-kroner (7,8
prosent) i forhold til hva den ville vært uten inn- og utvandring. Det tilsvarende inntektstapet i 2100 er 72 000 2013kroner (9,6 prosent). Som sagt ville man i tider med årlig økonomisk vekst på et par prosent eller mer vurdert dette
som lite når det ses i forhold til hvor mange år det er frem til 2060 og 2100. Men når også andre vekstfaktorer er
svake i våre scenarier, svake, øker den relative betydningen av at innvandring bidrar til lavere vekst i gjennomsnittlig

 levestandard.
Betydningen av at oljeinntektene «oljeinntektene» må deles på ﬂere
To typer «oljeinntekter» inngår i Norges disponible inntekt: i) Avkastningen av SPU-avkastningen dominerer
Norges nettofordringer (netto ﬁnansformue) overfor nettoinntekter fra utlandet; ii) Inntektene inntektene til Norge fra
den løpende olje og gassproduksjonen. Begge disse inntektsartene er uavhengige av demograﬁske forhold. I følge
nasjonalregnskapstall for 2015 var produksjonsinntektene målt ved nettoproduktet i olje- og gassutvinning
(petroproduktet) 294 milliarder kroner, mens netto formuesinntektene var 157 milliarder kroner. I følge
nasjonalbudsjettet for 2017 utgjorde renter og utbytte mv. i Statens pensjonsfond – utland (SPU) 192 milliarder
kroner i 2015.
Som nevnt i avsnitt 4.1, vil SPU-avkastningen etter hvert bli den dominerende komponenten i både
oljeinntektene og Norges netto formuesinntekter fremover. Betydningen av at SPU-avkastningen må deles på
stadig ﬂere som følge av nettoinnvandring, forsterkes jo ﬂere år med nettoinnvandring man legger bak seg. I 2060
kommer 30 prosent (14 000 kroner) av inntektstapet fra lavere per capita inntekter fra utlandet. Andelen øker til 43
prosent i 2100. Av inntektene fra utlandet er det bare formuesinntektene som er uavhengige av demograﬁen. Disse
er imidlertid langt større enn stønadene og overføringene. Det meste av disse består av U-hjelp og EØS-kontingent
som begge avhenger av folkemengden via gitte andeler av brutto nasjonalinntekten. Per capita verdien av
stønadene og overføringene er derfor mer robuste overfor økt innvandring enn formuesinntektene.
Mens produksjonsinntekten fra petroleumsutvinning er helt uavhengig av demograﬁske forhold, vil innvandring
øke antall sysselsatte og dermed produksjonen i fastlandsnæringene. Mens nettoproduktet er det relevante målet
på produksjonsinntekter i nasjonalinntektsberegninger, er bruttoproduktet et vanligere mål når man kun betrakter
produksjon og produksjonsinntekter. Det er et tilnærmet fast forhold mellom brutto- og nettoprodukt i våre
beregninger. Forskjellen i befolkningsavhengighet fører til at innvandring isolert sett fører til sterkere nedgang (eller
lavere økning) i BNP per innbygger enn i fastlandsnæringenes bruttoprodukt per innbygger. Dette er vist i
innbygger, se ﬁgur 4.2. Selv om petroproduktet bruttoproduktet i olje- og gassutvinning (petroproduktet) avtar over
tid, øker forskjellen mellom 0- og M-scenariene for petroproduktet per innbygger svakt over tid. Det skyldes at
eﬀekten av lavere petroleumsprodukt over tid oppveies av et økende forhold mellom den akkumulerte økningen i
innbyggertallet og den årlige innvandringen. (Litt regning viser dette. Den deriverte av petroproduktet (P) per
innbygger (N), altså P/N, med hensyn på årlig innvandring (I) blir (-P/N2)(dN/dI), der den siste parentesen er den
deriverte av innbyggertallet i året vi betrakter med hensyn på en konstant innvandringsøkning i alle år fra i dag til
dette året. Utslaget på folkemengden øker desto ﬂere år med innvandringsøkning. På den annen side faller P og
P/N2 i 0-scenariet som her er utgangspunktet for endringen.)
Figur 4.2. Disponibel inntekt, BNP og BNP Fastlands-Norge. Avvik mellom innvandrings- og 0-scenario (basis).
per innbygger mot 2100 i scenario uten migrasjon frå fra og med 2016 (0) og scenario med mest realistisk
migrasjon (M). 1000 2013-kroner.

Figur 4.2 viser også at frem til begynnelsen av 2060-årene faller fører innvandringen til et mindre fall i disponibel
realinntekt per innbygger, mindre enn BNP i BNP, når begge størrelser måles per innbygger, mens det deretter
innbygger. Deretter er det motsatt. Dette skyldes endringer i størrelsesforholdet mellom kapitalslitet i
petroleumsnæringen og nettoinntekter til Norge fra utlandet som begge er befolkningsuavhengige. Litt regning kan

 her være til hjelp for intuisjonen. La Y være BNP, YF og YO er bruttoproduktet i henholdsvis fastlandsnæringene
(BNP-FN) og petroleumsutvinning. D, DF og DO er kapitalslit i de samme sektorene. U er formuesinntekter fra
utlandet til Norge. Vis Vi ser bort fra andre inntekter fra utlandet. Inntekten, I, er gitt ved
1)
I beregningene er U, YO og DO uavhengige av demograﬁ og alle andre størrelser vi betrakter. YF avhenger av
befolkningen, N: YF = alN, der l er andelen av befolkningen som er sysselsatt i fastlandsnæringene, og a er
arbeidsproduktiviteten for disse. For enkelthets skyld lar vi a og l være konstante i denne regneeksersisen. Vi
forenkler da bort at fastlandsøkonomiens bruttoprodukt faller når N øker som følge av innvandring i DEMECberegningene, fordi produktet av sysselsettingsandel, arbeidstid og produktivitet er lavere for de ekstra
innvandrerne enn for gjennomsnittspersonen i befolkningen ex ante innvandring. DF avhenger av folkemengden
ved at kapitalslitet er en fast andel, d, av kapitalbeholdningen som står i et fast forhold, k, til sysselsettingen, slik at
DF = dklN. BNP og nasjonalinntekt, begge målt per innbygger, kan da skrives:
2)
3)
I forhold til BNP inneholder har inntekten et befolkningsuavhengig fradrag – trukket fra kapitalslitet i
petroleumssektoren – og et befolkningsuavhengig tillegg – lagt til inntektene fra utlandet. Både fradraget og
tillegget er uavhengig av befolkningen. I alle scenarier er nettoinntektene fra utlandet lavere enn det samlede
kapitalslitet, slik at disponibel realinntekt er lavere enn BNP. Når vi ser på eﬀekten per innbygger av økt N, faller alle
befolkningsavhengige ledd bort. Fallet i BNP per innbygger er sterkere (svakere) enn inntektsfallet per innbygger
når utenlandsinntektene er mindre (større) enn kapitalslitet i petroleumssektoren. I alle scenarier faller utvinningen
av olje og gass over tid, og dermed også DO. På den annen side øker SPU-kapitalen og dermed U over tid. Rundt
2060 passerer U nivået på DO.
Sammensetningseﬀekter på aldersfordeling, yrkesbefolkning, arbeidstid og produktivitet
Modellberegningene gjør det mulig å tallfeste betydningen av ulike forhold som påvirker fastlandsnæringenes
bruttoprodukt (BNP-FN) i våre beregninger. I tabell 4.7 og 4.8 er utviklingen i BNP-FN dekomponert i bidrag fra i)
befolkningsvekst, ii) andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder, alder (yrkesbefolkningen), her satt til 20-66 år, iii)
arbeidstid målt ved timeverk per person i de yrkesaktive aldersgruppene, og iv) produktiviteten målt ved BNP-FN
per timeverk. Tabell 4.7 dekomponerer inntektsnivåene i henholdsvis 2060 og 2100, mens tabell 4.8 viser hvordan
disse nivåtallene er relativt til de korresponderende nivåer i 2016. I 2060 har realistisk inn- og utvandring ført til at
BNP-FN per innbygger er 32 000 2013-kroner lavere enn det ville vært uten inn- og utvandring. Dette skjer til tross
for at andelen i yrkesaktiv alder øker fra 53 til 56 prosent. Den dominerende årsaken er at lavere
sysselsettingsandel blant innvandrerne sett under ett trekker timeverk per person i yrkesaktiv alder ned med 143.
Dersom timeverk per person i yrkesaktiv alder hadde vært uendret fra 2016, ville endringene i befolkningsandelen
for 20-66 åringer og produktiviteten ført til at BNP-FN per innbygger i 2060 ville vært 677 000 i stedet for 606 000
2013-kroner. Figur 4.3 viser at det absolutte fallet i timeverk per person mot 2100 er noe sterkere frem til rundt
2050 enn deretter. Kurvene viser produktet av timeverk per person i gruppen 20-66 år og befolkningsandelen i
denne aldersgruppen.

 Tabell 4.7. Bidrag til vekst i bruttoproduktet i fastlandsnæringene. Nivåer i 2016, 2060 og 2100. 2100 der intet
annet angitt
2016 2060 2100
0 M Avvik M-0 0 M Avvik M-0
1. Befolkning, millioner 5,3 5,2 7,1 1,9 4,3 8,5 4,2
Befolkning 20-66 år, millioner 3,2 2,7 4,0 1,3 2,1 4,6 2,5
2. Befolkningsandel 20-66 år 0,62 0,53 0,56 0,03 0,49 0,54 0,05
3. Timeverk per person 20-66 år 1211 1299 1156 -143 1329 1146 -183
4. BNP-FN per timeverk, 2013-kroner 657 935 930 -5 1224 1240 16
BNP-FN per innbygger (= 1x2x3), 2x3x4), 1000 2013-kroner 489 638 606 -32 804 769 -35
BNP-FN (= 1x2x3x4), mrd. 2013-kroner
NB: Produktet av avvikene mellom M- og 0-verdiene er ikke lik avviket mellom M- og 0-veridene 0-verdiene for
BNP-FN per innbygger.
Tabell 4.8. Bidrag til vekst i bruttoproduktet i fastlandsnæringene. Nivåer i 2060 og 2100 relativt til 2016-nivåer.
2060 2100
0M0M
1. Befolkning 0,99 1,34 0,82 1,61
2. Befolkningsandel 20-66 år 0,86 0,92 0,80 0,88
3. Timeverk per person 20-66 år 1,06 0,95 1,09 0,95
4. BNP-FN per timeverk, 2013-kroner 1,42 1,41 1,86 1,89
BNP-FN per innbygger (= 2x3x4), 1000 2013-kroner 1,30 1,24 1,63 1,57
BNP-FN (= 1x2x3x4), mrd. 2013-kroner 1,28 1,66 1,34 2,53
Figur 4.3. Timeverk per innbygger mot 2100 i tre scenarier: Ingen migrasjon etter 2016 (0); mest realistisk
migrasjon (M); R0-adferd for M-migrasjon frå fra og med 2016 (M, R0-adferd)

Selv om videreføringen av nettoinnvandringen på tilnærmet 26 000 personer per år isolert sett gir en mye større
folkemengde i 2100 enn i 2060, forsterkes den negative eﬀekten på BNP-FN per innbygger med kun 3 000 2013kroner fra 2060 til 2100. I disse siste 40 årene av beregningsperioden er det med andre ord tilnærmet nøytralitet
mellom befolkningsveksten i løpet av disse 40 årene og befolkningsavhengige produksjonsinntekter.
Dekomponeringen viser imidlertid at dette skyldes at ulike bidrag slår hverandre i hjel. På den ene siden faller
timeverkene per person i aldersgruppen 20-66 år med 183 i 2100 mot 143 i 2060 som følge av nettoinnvandringen.
På den annen side har timeverksproduktiviteten i 2100 økt med 16 2013-kroner mot et fall i 2060 på 5 2013-kroner,
økningen i andelen i yrkesaktiv alder er 2 prosentenheter høyere i 2100 enn i 2060.
Betydningen av at innvandrerne ikke har norskfødtes adferd
Nedgangen i timeverk per person i yrkesaktiv alder skyldes først og fremst at innvandringen fremover består av
en økende andel R3-innvandrere som jobber mindre per person og tjener mindre per sysselsatt enn andre grupper
for gitt alder og botid, se kapittel 3. I tillegg faller andelen av R2-innvandrere som jobber relativt mange timer men
med lavere produktivitet (målt ved lønn) enn norskfødte og R1-innvandrere. I tillegg kommer det en sterk vekst i
norskfødte etter hvert som innvandrerne som kommer fra og med 2016 får barn, barnebarn, osv. Disse har per
forutsetning samme økonomiske adferd som alle andre norskfødte. Det betyr at de jobber mer og tjener bedre per

 time enn R3-innvandrerne. Veksten i antall etterkommere i yrkesaktiv alder er sterkere etter 2060 enn før. Høyere
timeverksproduktivitet i 2100 i M-scenariet enn i 0-scenariet henger sammen med den sterke
innvandringsinduserte veksten i 1. generasjons etterkommere og i R0-personer i yrkesaktiv alder.
Merknad: Sjekke overlapp med avsnittet om arbeid i kap 3???
Figur 4.4 og 4.5 viser hvordan ulikheter i arbeidsmarkedsadferd slår ut i forskjeller i forløpene for
gjennomsnittlig yrkesinntekt før skatt per person fra de ﬁre ulike landgruppene over livsløpet fra 25 til 75 år, slik det
simuleres i DEMEC. Hver kurve i disse to ﬁgurene er produktet av sysselsatte per person og yrkesinntekt per
sysselsatt i den relevante gruppen. Disse ble forklart i kapittel 3. For menn har norskfødte og R1-innvandrere
tilnærmet samme forløp for gjennomsnittlig yrkesinntekt over yrkeslivet. Yrkesinntektene per mannlig R3-innvandrer
er i alle år klart lavere enn det norskfødte og R1-menn tjener. R3-mennenes yrkesinntekt øker relativt raskt i de
første 7 årene etter ankomst. Den når en topp tilsvarende gjennomsnittslønn for 0,7 årsverk (366 000 2013-kroner)
etter ca. 9 år. Den etterfølgende nedgangen i yrkesinntekt per person skyldes at R3-menn starter overgangen til
uførepensjon langt tidligere enn menn i de tre andre landgruppene. Dette mønsteret ﬁnner man også i forløpsdata
for sysselsettingsandeler, se Bratsberg, Raaum og Røed (2016) som sammenligner ikke-europeiske ﬂyktninger med
norskfødte. I 2046, da disse mennene er 55 år gamle er yrkesinntekten per person kommet ned til
gjennomsnittslønn for ½ årsverk. Til sammenligning tilsvarer yrkesinntekten til norskfødte og R1-menn
gjennomsnittslønn til litt mer enn et årsverk i samme år. Menn fra Øst-Europa har en aldersbetinget yrkesinntekt
som ligger mellom klart over nivået for R3-menn, men også klart under nivået for norskfødte og R1-menn. Ved 45års alder er inntekten rundt 20 prosent lavere enn R0- og R1-nivåene.
Figur 4.4. DEMEC-simulert forløp for yrkesinntekt per person etter landgruppe fra 25 års alder i 2016 til 75 års
alder i 2066. Menn. Kalendertid og botid øker med alder. 1000 2013-kroner etter deﬂatering med 3 prosent
lønnsvekst per år

Også R3-kvinner har klart lavere yrkesinntekt enn kvinner fra de andre landgruppene, se ﬁgur 4.6. R2-kvinners
yrkesinntekt ligger klart nærmere norskfødtes nivå enn tilfellet er for menn. R1-kvinner tjener mest, men klart
mindre enn menn på alle alderstrinn frem til alderspensjonering. Toppinntekten for kvinner nås ved 45 års alder for
norskfødte og ved 50 års alder for R1-kvinner på vel 80 prosent av toppnivået for menn. R3-kvinnenes topp er
gjennomsnittslønnen for 0,45 årsverk som passeres ved 45 års alder. Sammenlignet med R3-menn øker
yrkesinntekten for R3-kvinner langsommere etter bosetting, men perioden med voksende yrkesinntekt per person
er omtrent like lang som for norskfødte. Forløpet for ﬂyktningenes sysselsettingsandeler i Bratsberg, Raaum og
Røed (2016) viser også en mer uklar tendens for kvinner enn den nedgangen de ﬁnner for menn etter 6-7 års botid.
Figur 4.5. DEMEC-simulert forløp for yrkesinntekt per person etter landgruppe fra 25 års alder i 2016 til 75 års
alder i 2066. Kvinner. Kalendertid og botid øker med alder. 1000 2013-kroner etter deﬂatering med 3 prosent
lønnsvekst per år

Vi har tallfestet den isolerte inntektsvirkningen av at innvandrerne ikke har den samme økonomiske adferden

 som norskfødte ved å simulere virkningene av at alle innvandrerne som kommer etter 2016 i M-alternativet, har den
samme økonomiske adferden som norskfødte for gitt kjønn og alder. Figur 4.1 og tabellene 4.9, 4.10 og 4.11 viser
at gjennomsnittsinntekten påvirkes relativt mye av adferdsforskjellen mellom innvandrerne og norskfødte. Når de
ekstra innvandrerne i M-alternativet har norskfødtes adferd fra første dag i Norge, er økningen i forhold til 0scenariet, målt i 2013-kroner, 18 000 i 2060 og 22 000 i 2100, se tabell 4.9. Når de samme ekstra innvandrerne har
den observerte innvandreradferden blir de tilsvarende avvikene fra 0-scenariet -47 000 i 2016 og -72 000 i 2100.
Den isolerte adferdseﬀekten er lik forskjellen mellom de to avvikene i tabell 4.9 fra 0-scenariet. I 2060 ville
disponibel inntekt per innbygger vært 47 000 + 18 000 = 65 000 2013-kroner høyere hvis alle innvandrerne fra og
med 2016 hadde hatt norskfødtes adferd i stedet for den observerte innvandreradferden. I 2100 blir den tilsvarende
adferdseﬀekten 72 000 + 22 000 = 94 000 2013-kroner.
Nesten hele inntektsvirkningen av endringer i innvandrernes adferd kommer gjennom en volumeﬀekt på
produksjonsinntektene som følge av endringer i sysselsettingsandeler, arbeidstid og arbeidsproduktivitet målt ved
timelønn før skatt. Tabell 4.10 viser at det arbeides 143 – 18 = 125 timeverk mer per person i alderen 20-66 år hvis
alle innvandrere som kommer fra og med 2016, hadde hatt norskfødtes adferd fremfor den observerte
innvandreradferden. Tilsvarende endring i 2100 er 129 timer. Den hypotetiske adferdsendringen øker
produktiviteten i fastlandsnæringene med 15 – (-5) = 20 2013-kroner per timeverk i 2060, og med 60 – 16 = 44
2013-kroner per timeverk i 2100.
Endringen i arbeidsmarkedsadferd påvirker ikke reduksjonen av de befolkningsuavhengige komponentene i
Norges disponible realinntekt per innbygger når 0-alternativet erstattes av inn- og utvandringen i M-alternativet.
Årsaken til at stønader og overføringer per innbygger faller litt mindre i forhold til 0-scenariet når innvandrerne har
norskfødtes adferd, er at de største komponentene her øker når nasjonalinntekten øker. Modellen inneholder også
en svak positiv sammenheng mellom opplåning i utlandet og inntektsvekst i norske husholdninger og selskaper.
Derfor er fallet i de samlede formuesinntektene per innbygger noe sterkere i forhold til 0-scenariet når innvandrerne
produserer høyere inntekter.
Tabell 4.9. Disponibel realinntekt per innbygger etter kjelde. kilde. Avvik i 2060 og 2100 mellom M- og 0scenariet, og mellom M-scenariet der de ekstra innvandrerne har norskfødtes adferd og 0-scenariet. 1000 2013kroner per innbygger (deﬂatering med prisindeksen på innenlandsk anvendelse)
2060

2100

Avvik mellom
M og 0 Avvik mellom
M med norsk adferd og 0 Avvik mellom
M og 0 Avvik mellom
M med norsk adferd og 0
Bruttonasjonalprodukt -40 39 -49 66
Netto nasjonalprodukt -33 34 -41 56
+ Netto formuesinntekt og lønn fra utlandet -15 -17 -34 -37
+ Netto stønader og overføringer fra utlandet 2 1 3 2
= Disponibel Inntekt for Norge -47 18 -72 22
Tabell 4.10. Bidrag til vekst i BNP og bruttoproduktet i fastlandsnæringene per innbygger. Avvik i 2060 og 2100
mellom M- og 0-scenariet, og mellom M-scenariet der de ekstra innvandrerne har norskfødtes adferd og 0-

 scenariet. 1000 2013-kroner per innbygger (deﬂatering med prisindeksen for respektive bruttoprodukt)
2060 2100
Avvik mellom
M og 0 Avvik mellom M med
norsk adferd og 0 Avvik mellom
M og 0 Avvik mellom M med
norsk adferd og 0
Befolkning, mill 1,93 1,93 4,19 4,19
Befolkningsandel 20-66 år 0,04 0,04 0,05 0,05
Timeverk per person 20-66 år -143 -18 -182 -53
BNP-FN per timeverk -5 15 16 60
BNP-FN per innbygger, 1000 2013-kr -32 48 -35 82
BNP per innbygger, 1000 2013-kroner -46 34 -55 62
Tabell 4.11. Bidrag til vekst i bruttoproduktet i fastlandsnæringene målt i faste 2013-priser per innbygger.
Nivåer i 2060 og 2100 relativt til 2016-nivåer.
2060 2100
0 M M med norsk adferd 0 M M med norsk adferd
Befolkning 0,99 1,34 1,34 0,82 1,61 1,61
Befolkningsandel 20-66 år 0,86 0,92 0,92 0,80 0,88 0,88
Timeverk per person 20-66 år 1,06 0,95 0,99 1,09 0,95 0,99
BNP-FN per timeverk 1,42 1,41 1,44 1,86 1,89 1,95
BNP-FN per innbygger (= 2x3x4) 1,30 1,24 1,31 1,63 1,57 1,70
BNP per innbygger 1,10 1,04 1,11 1,35 1,27 1,39

Betydningen av økt bruk av skatteﬁnansierte tjenester
Vi forklarte i avsnittet om det generelle vekstbildet at ﬂytting av arbeidskraft fra markedsrettet til skatteﬁnansiert
produksjon isolert sett demper inntektsveksten. Innvandring øker bruken av skatteﬁnansierte tjenester. I de første
årene skjer det først og fremst ved at deres barn skal ha den samme standarden på barnehage- og
undervisningstjenester som andre. På lengre sikt skal de gjenværende innvandrerne ha den samme standarden på
helse- og omsorgstjenester som andre. Imidlertid fører innvandringen også til at sysselsettingen øker.
Det viser seg at den gradvise veksten i sysselsettingsandelen i skatteﬁnansiert produksjon påvirkes svært lite
av den mest realistiske innvandringen mot 2100, se ﬁgur 4.6. At innvandringen gir litt lavere vekst i denne andelen
etter 2070, rokker ikke ved denne konklusjonen. Bidraget til inntektseﬀekter blir tilsvarende lite. Dette var langt fra
opplagt i utgangspunktet.
Figur 4.6. Andel av samlede timeverk som arbeider i skatteﬁnansiert produksjon i scenariet utan uten migrasjon
etter 2016 (0) og i scenariet med mest realistisk migrasjon (M). Prosent.

5. Betydningen av innvandring for oﬀentlige ﬁnanser

 5.1. Mål på oﬀentlig overskudd
Vi er først og fremst interessert i virkningen av innvandring på overskuddet i oﬀentlig forvaltning og de
komponentene som betyr mest for denne. Oﬀentlig forvaltning inkluderer staten, kommunene og
fylkeskommunene. I beregningene legger vi til grunn at staten sørger for de overføringene til kommunene og
fylkeskommunene som trengs for at de går i balanse. Endringer i overskuddet for oﬀentlige forvaltning vil dermed
være lik overskuddsendringene for staten.
Forskjellen mellom oﬀentlige inntekter og utgifter har selvstendig interesse. I en lang rekke land, herunder de
europeiske og USA, har svake statsﬁnanser vært ansett som et betydelig problem i mange år. Sammenlignet med
Norge, som har hatt store oﬀentlige overskudd, har svake statsﬁnanser begrenset mulighetene for å redusere
arbeidsledighet gjennom ekspansiv ﬁnanspolitikk. Flere land har innført kostnadsbesparende reformer av det
oﬀentlige pensjonssystemet og andre skatteﬁnansierte kontantytelser og tjenestetilbud.
Men virkninger av innvandring på oﬀentlige ﬁnanser har også interessante fordelingsvirkninger. Gitt at
statsﬁnansene ikke kan bedres gjennom kutt av ren sløsing eller eﬀektivisering som ikke har noen tapere, vil
svekkede oﬀentlige ﬁnanser før eller senere ramme landets innbyggere gjennom økt skattebyrde og/eller redusert
skatteﬁnansiert velferd. Innretningen av denne innstrammingen treﬀer innbyggerne ulikt. Slike detaljerte
fordelingsvirkninger ligger imidlertid utenfor det denne rapporten har ambisjoner om å belyse. Men rapportens
ambisjoner, men vi kan si noe om graden av omfordeling mellom innvandrere og den eksisterende befolkningen.
Hvis innvandring svekker oﬀentlige ﬁnanser, ved at innvandrerne mottar mer i form av skatteﬁnansiert velferd enn
deres bidrag til skatteinntekter, skjer det en overføring av inntekt fra den eksisterende befolkningen til innvandrerne.
Overskuddet for oﬀentlige forvaltning kan måles på ﬂere måter. Tabell 5.1 viser sammenhengen mellom ulike
overskuddsbegreper for oﬀentlig forvaltning. Hvilket overskuddsbegrep som bør velges, avhenger av
problemstillingen:
1. Diﬀerensen mellom primære inntekter og primære utgifter kalles primæroverskuddet. Dette inkluderer alle
inntekter og utgifter, inklusive statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, men eksklusive
formuesinntekter og -utgifter, som blant annet renter og aksjeutbytte. (Omvurderinger av formuesobjekter inngår
imidlertid ikke i formuesinntekter.) I analyser av marginale endringer i inn- og utvandringen, vil virkningene på netto
formuesinntekter per innbygger bli neglisjerbare siden disse er uavhengige av demograﬁske forhold. Da vil
endringer i primæroverskuddet fange opp de mest interessante overskuddsvirkningene.
2. I analyser av virkninger per innbygger av større endringer i inn- og utvandringen, må det tas hensyn til at
netto formuesinntekter reduseres når innbyggertallet øker. Dagens handlingsregel for løpende bruk av
petroleumsformuen innebærer at det mest interessante overskuddsmålet er det udekkede oﬀentlige
ﬁnansieringsbehovet deﬁnert som forskjellen mellom det oljekorrigerte budsjettunderskuddet og det «lovlige»
uttaket fra SPU. Dette behovet er med andre ord lik det skattebeløpet som mangler på at handlingsregelen er
oppfylt. Vi har antatt at det «lovlige» uttaket fra SPU blir 3,5 prosent av SPU-kapitalen i hele beregningsperioden.
Denne lovlige uttaksandelen har tidligere vært 4 prosent. Det oljekorrigerte budsjettunderskuddet er lik forskjellen
mellom alle oﬀentlige inntekter og utgifter, minus netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten og faktisk
avkastning på SPU-kapitalen.
I denne rapporten studerer vi store endringer i inn- og utvandring. Derfor har vi valgt overskuddsmålet i punkt 2.
Vi forutsetter at det udekkede ﬁnansieringsbehovet hvert år dekkes inn gjennom en såkalt rundsumskatt. Dette er

 et hypotetisk skattebeløp som legges likt på alle innbyggere, uavhengig av inntekt og alle andre personkjennetegn.
En slikt årlig rundsumskatt vil vokse over tid som følge av inﬂasjon og realvekst i økonomiske størrelser. Når
beregningene går frem til 2100, vil fører dette etter hvert til at beløpet i seg selv bli blir vanskelig å tolke. Ved For å
omregne lette tolkningen, omregner vi det til en andel udekkede ﬁnansieringsbehovet på to måter: 1) Det måles per
innbygger og i 2013-kroner ved deﬂatering (neddiskontering) med lønnsveksten på 3 prosent per år; 2) Det deles på
den nominelle verdien av BNP for Fastlands-Norge, kan Fastlands-Norge. I det tolkes sistnevnte tilfellet måles den
ekstra skattebyrden som et mål på en udekket skattebyrde, der skattegrunnlaget ikke er nærmere spesiﬁsert enn at
det er en andel av ekstra «skattesats» med verdiskapingen i fastlandsnæringene som må betales til staten, utover
de skatter som betales via de etablerte skattereglene. grunnlag. Denne satsen er robust overfor inﬂasjon siden
inﬂasjonen blåser opp både teller og nevner i brøken som deﬁnerer satsen.
Tabell 5.1. Inntekter, utgifter og overskuddsbegrep i oﬀentlig forvaltning i 2013. Millioner kroner kroner.
SPU = Statens pensjonsfond Utland.
Primære inntekter 1 316 952
Indirekte skatter, Fastlands-Norge, netto 285 519
Direkte skatter og trygdepremier, husholdninger 441 950
Arbeidsgivers trygde- og pensjonspremier 177 275
Selskapskatter utenom petroleumsskatt 74 683
Netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten 326 718
Bøter, inndragninger og andre overføringer 10 807
-Primære utgifter 1 169 018
Stønader til husholdningene 404 292
Skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon 688 553
Konsum i oﬀentlig forvaltning 652 337
Overføringer til ideelle organisasjoner 36 216
Investeringer og kapitaloverføringer 40 604
Overføringer til utlandet 32 039
Andre overføringer 3 530
=Primært budsjettoverskudd 147 934
+Renter og aksjeutbytte SPU 126 382
+Øvrige formuesinntekter, netto 43 624
=Overskudd før lånetransaksjoner 317 940
+Statens kapitalinnskudd i petroleumsvirksomheten 13 352
=Nettoﬁnansinvesteringer 331 292
-Statens kapitalinnskudd i petroleumsvirksomheten 13 352
-Netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten 326 718
-Renter og aksjeutbytte SPU 126 382
=Faktisk oljekorrigert underskudd i samlet forvaltning -135 160
+«Lovlig» underskudd basert på handlingsregel med 3,5 % uttak fra SPU (= 3 824 516 i 2012)

 133 858
=Udekket ﬁnansieringsbehov (= nødvendig rundsumskatt)

-1 302

5.2. Oﬀentlige ﬁnanser med mest realistisk inn- og utvandring
Figur 5.1 viser behovet for endringer i skattebyrden målt ved det udekkede oﬀentlige ﬁnansieringsbehovet som
prosentandel av BNP-FN, begge størrelser målt i løpende priser. BNP-FN. Frem til og med 2021 er det rom for en
viss lettelse reduksjon i dette målet på skattebyrde, denne andelen, men deretter vil det i hvert eneste år ut dette
århundret være nødvendig å øke skattene utover veksten i BNP-FN. Dette er det samme bildet som tegnes i
tidligere fremskrivninger, se blant annet Finansdepartementet (2013, 2016 (Perspektivmeldingen,
Produktivitetskommisjonen), 2016, 2017), Holmøy og Strøm (2015) (Forbruk, fritid og skatt). (2014). I forhold til ﬂere
av disse fremskrivningene, er veksten i skattebyrden fremover i vårt innvandringsscenario mer beskjeden. Det
skyldes at vi har forutsatt at standarden forblir på dagens nivå på helse- og omsorgstjenester og andre
skatteﬁnansierte tjenester. tjenester forblir på dagens nivå. En slik nullvekst er trolig mindre realistisk enn en viss
standardvekst. Isolert sett ville det økt utgiftene til alle innbyggere, og utgiftsvirkningene av økt innvandring ville
blitt sterkere. I samme retning trekker trolig forutsetningen vår implisitte forutsetning om at det ulønnede
omsorgsarbeidet som utføres av familiemedlemmer, vokser i takt med bemanningen i skatteﬁnansiert pleie- og
omsorg. En lavere vekst i den uformelle omsorgen kan være vel så realistisk. Begrunnelsen for våre forutsetninger
er ønsket om å belyse i hvilken grad innvandring gjør det nødvendig med skatteskjerpelse for å ﬁnansiere dagens
nivå på skatteﬁnansiert velferd innenfor rammen av handlingsregelen.
I vårt innvandringsscenario passerer forholdet mellom udekket ﬁnansieringsbehov og BNP-FN 4 prosent i 2060,
og 10,9 prosent i 2100. Figur 5.2 viser lang på vei det samme bildet når dette ﬁnansieringsbehovet måles per
innbygger. Her starter behovet for skatteskjerpelse allerede etter 2017 der nivået fra et nivå som ligger -45 45 000
2013-kroner lavere enn i 2013. Vi forklarer rett under ﬁgur 5.2 hvorfor modellen ikke reproduserer utviklingen etter
2013. I 2060 ligger det udekkede ﬁnansieringsbehovet per innbygger 12 000 2013-kroner over 2013-nivået, og 57
000 2013-kroner over det simulerte 2016-nivået. Tilsvarende tall i 2100 er 40 000 og 95 000 2013-kroner per
innbygger. Den årlige økningen i udekket ﬁnansieringsbehov varierer relativt lite rundt et gjennomsnitt på 870 2013kroner per innbygger fra 2025 til 2060. Mellom 2060 og 2100 varierer denne årlige økningen lite rundt 600 2013kroner. Veksten i det korresponderende makrotallet blir også jevn, men raskere siden folkemngden øker jevnt. Med
en folkemengde på f.eks. 6 millioner gir en økning på 870 kroner per innbygger et makrotall lik 5,2 milliarder 2013kroner.
Den jevne og sterke økningen i nødvendig skattebyrde skyldes for det første veksten i forholdet mellom antall
eldre og yrkesaktive. Denne aldringseﬀekten forsterkes fra 2025 da veksten akselererer for de tyngste brukerne av
helse- og omsorgstjenester, det vil si de som er minst 80 år gamle. For det andre bidrar fortrenger økningen i
oﬀentlig sysselsetting privat sysselsetting, og dermed grunnlagene for merverdiavgiften og andre indirekte skatter,
arbeidsgiveravgiften og andre skatter betalt av bedrifter på overskudd og faktorinnsats. For det tredje faller statens
petroleumsinntekter etter 2025. Det gir svakere vekst i oljefondets kapital, og dermed svakere vekst i beløpet bak
de 3,5 prosentene av fondets kapital som årlig kan brukes til å dekke oﬀentlige utgifter. For det fjerde motsvares
ikke realveksten i timelønn på 1 prosent per år av ressursbesparende produktivitetsvekst i oﬀentlig produksjon.
Dermed øker enhetskostnadene for oﬀentlige tjenester i forhold til andre priser, såkalt Baumols kostnadssyke.
Figur 5.1. Udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov i innvandringsscenariet (M) og i scenariet med 0 migrasjon.

 Prosent av BNP for Fastlands-Norge

Figur 5.2. Udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per innbygger i innvandringsscenariet (M) og i scenariet med 0
migrasjon. Verditall neddiskontert til 2013 med rente lik lønnsvekst på 3 prosent. 1000 2013-kroner

Figur 5.1 viser at de nødvendige skatteinntektene vi beregner i 2016 ligger under det som faktisk var
tilstrekkelig i 2013 med et beløp som tilsvarer 1,7 prosent av vårt anslag på BNP-FN i 2016. Det faktiske uttaket fra
SPU har i årene 2013-2016 ligget lavere enn 3,5 prosent av fondskapitalen. I våre scenarier har vi dermed lagt til
grunn at staten har tatt ﬂere oljepenger ut av SPU enn man faktisk har gjort. Det forklarer noe av rommet for
skattelettelse i 2016. I tillegg har trolig den faktiske veksten i statens øvrige inntekter faktisk vokst vært svakere enn
de gjør i vårt scenario i perioden 2013-2016, samtidig som den faktiske utgiftsveksten har vært sterkere enn mens
det vi motsatte har lagt til grunn. vært tilfellet for utgiftsveksten. Den faktiske skattebyrden i 2016 utgjør altså en
høyere andel av BNP-FN enn den vi simulerer. Dersom denne forskjellen mellom faktisk og simulert situasjon i 2016
skyldes varige forhold, bør hele M-kurven i ﬁgur 5.1 ﬂyttes noe oppover. I så fall blir det simulerte udekkede
ﬁnansieringsbehovet i 2060 noe større enn vårt anslag på 4 prosent av BNP-FN i dette året. Hvis derimot avviket i
2016 (og 2014 og 2015) i hovedsak skyldes mer tilfeldige variasjoner, slik som endringene i kroneverdien av SPUkapitalen som følge av kronekursendringer, bør vi ikke justere beregningene for fremtidige år for avvik i 2016
mellom faktisk og beregnet situasjon. Derimot gir økningen i det beregnede udekkede ﬁnansieringsbehovets andel
av BNP-FN fra 2016 til 2060, det vil si 4,0 + 1,7 = 5,7 prosentenheter, et riktig mål på innstrammingsbehovet i løpet
av disse årene, gitt våre forutsetninger, enten M-kuven i ﬁgur 5.1 parallellforskyves slik at den starter i til startverdi 0
i 2016 som følge av at permanent høyere nettoutgifter enn vi beregner i dette året, 2016, eller det faktiske
ﬁnansieringsbehovet raskt faller til vårt beregnede nivå.
Figur 5.3. Oﬀentlige inntekter per innbygger i innvandringsscenariet (M) og i scenariet med 0 migrasjon.
Verditall neddiskontert til 2013 med rente lik lønnsvekst på 3 prosent. 1000 2013-kroner

Figur 5.3 viser en jevn nedgang over tid i de samlede oﬀentlige inntekter per innbygger i innvandringsscenariet
fra en topp i 2017 på 273 000 2013-kroner. I 2060 passerer beløpet 216 000 2013-kroner, og det når 185 000 2013kroner i 2100. Inntektsfallet er sterkest for de befolkningsuavhengige oﬀentlige inntektene. Her er kontantstrømmen
til staten statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, avkastningen fra SPU og andre formuesinntekter klart
viktigst. Figur 5.4 viser at også oﬀentlige utgifter per innbygger faller over tid i innvandringsscenariet. Nedgangen
over tid er imidlertid svakere enn den tilsvarende nedgangen i oﬀentlige inntekter per innbygger, og den kommer
først etter en svak økning frem til ca. 2040. På utgiftssiden er alle komponenter unntatt forsvarsutgiftene
befolkningsavhengige. Tabell 5.2 gir en relativt fyldig oversikt over de enkelte komponenter av oﬀentlige inntekter
og utgifter i 2016, 2060 og 2100.
Figur 5.4. Oﬀentlige utgifter per innbygger i innvandringsscenariet (M) og i scenariet med 0 migrasjon. Verditall
neddiskontert til 2013 med rente lik lønnsvekst på 3 prosent. 1000 2013-kroner

 5.3. Statsﬁnansielle virkninger av realistisk innvandring
Innvandringens isolerte betydning
Vi viste i kapittel 4.3 at timeverk per innbygger blir høyere i hele perioden 2016-2100 ligger timeverk per
innbygger høyere i 0-scenariet enn i innvandringsscenariet. Siden den oﬀentlige sysselsettingsandelen påvirkes lite
av i inn- og utvandringen, blir sysselsettingen per innbygger i markedsrettet produksjon høyest i 0-scenariet.
Økningen Når alle variable måles per innbygger, forplanter denne økningen i markedsrettet arbeidsinnsats
forplanter seg til vekst i nesten alle skattegrunnlagene i Fastlands-Norge. I tillegg fører nettoinnvandring til
reduksjon i per capita verdien av de to hovedtypene av befolkningsuavhengige oﬀentlige inntektene inntekter som
er i) statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og ii) SPU-avkastningen og andre netto formuesinntekter. Alt
i alt betyr dette at den realistiske inn- og utvandringen isolert sett reduserer oﬀentlige brutto inntekter per
innbygger, se ﬁgur 5.3. Tabell 5.2 viser at forskjellen i 2060 og 2100 er henholdsvis 16 000 og 17 000 2013-kroner
per innbygger, der omregningen til 2013-kroner skjer ved diskontering med rente lik lønnsveksten på 3 prosent.
Figur 5.5 viser hvor mye mindre noen inntektskomponenter er i innvandringsscenariet enn i 0-scenariet, uttrykt i
2013-kroner per innbygger. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten (petro-kontantstrøm i ﬁgur 5.5)
faller som nevnt ganske raskt, slik at den negative eﬀekten av at disse blir delt på ﬂere innbyggere blir beskjeden
sammenlignet med de andre inntektsvirkningene av realistisk inn- og utvandring. Derimot øker betydningen av at
formuesinntektene må deles på ﬂere over tid. Dette er ikke opplagt siden det her er to eﬀekter som motvirker
hverandre. På den ene siden virker påvirker befolkningsveksten på en stadig mindre formuesinntekt per innbygger.
På den annen side vokser virkningen på folkemengden jo ﬂere år som går med innvandring. Den siste eﬀekten
dominerer. De øvrige befolkningsavhengige inntektene faller også som følge av innvandringen, men nedgangen
stabiliserer seg fra rundt 2070. Et tilsvarende forløp for eﬀekten av innvandringen fant vi for BNP-FN per innbygger
som er høyt korrelert med de befolkningsavhengige skattegrunnlagene når den oﬀentlige sysselsettingsandelen er
tilnærmet lik i de to scenariene. Vi forklarte stabiliseringen av den negative innvandringseﬀekten på BNP-FN i
avsnitt 4.3 med at eﬀekten 4.3: Eﬀekten av det tiltakende fallet fall i timeverk per innbygger over tid motvirkes av
den tiltakende økningen økning i timeverksproduktiviteten over tid. timeverksproduktiviteten.
Figur 5.5. Oﬀentlige inntekter og utgifter. Avvik mellom innvandrings- (M) og 0-scenariet (basis). Verditall
neddiskontert til 2013 med rente lik lønnsvekst på 3 prosent. 1000 2013-kroner

På den annen side fører den realistiske inn- og utvandringen samtidig til at oﬀentlige utgifter per innbygger
lavere som følge av inn- og utvandring, og forskjellen mellom disse utgiftene i innvandrings- blir lavere, og 0scenariet eﬀekten vokser over tid, se ﬁgur 5.4. Målt i 2013-kroner 2013-kroner, passerer forskjellen utgiftsforskjellen
mellom scenariene 18 000 i 2060 og 29 000 i 2100. Hovedårsaken til at utgiftseﬀekten av innvandring vokser over
tid, tid er at økningen veksten i de eldres befolkningsandel blir sterkere uten påfyll av innvandrere som er relativt
unge. Dermed øker utgiftene til pensjoner og skatteﬁnansiert helse- og omsorg sterkere enn folketallet.
folkemengden.
Alt i alt er konsekvensen av den realistiske inn- og utvandringen et sterkere fall i oﬀentlige inntekter enn i
oﬀentlige utgifter, se ﬁgur 5.2. I de ﬂeste av årene mellom 2025 og 2100 ligger økningen i det udekkede oﬀentlige
ﬁnansieringsbehovet mellom 9 000 og 12 000 2013-kroner per innbygger. Selv om inndekningen av dette

 ﬁnansieringsbehovet også vil falle på innvandrerne, er det likevel klart at innvandrerne og deres etterkommere,
innebærer denne svekkelsen av oﬀentlige ﬁnanser representerer en inntektsoverføring fra den eksisterende
befolkningen til det ekstra befolkningstilskuddet som genereres av nettoinnvandringen fra og med 2016.
Det er delingen av befolkningsuavhengige inntekter, først SPU-avkastningen og fremst SPU-avkastningen,
andre befolkningsuavhengige inntekter på ﬂere som gjør at inn- og utvandringen svekker oﬀentlige ﬁnanser.
ﬁnanser på lang sikt. Uten petroleums- og formuesinntekter, ville realistisk inn- og utvandring isolert sett redusert
det udekkede ﬁnansieringsbehovet per innbygger fra 2047 og ut beregningsperioden. Det ser man av kurvene for
henholdsvis «total utgift» og «inntekter eksklusive formuesinntekter og petro-kontantstrøm» i ﬁgur 5.5. Fallet i
formuesinntekter per innbygger blir alene klart større enn økningen i udekket ﬁnansieringsbehov per innbygger.
Det udekkede ﬁnansieringsbehovet øker også som andel av løpende BNP-FN som følge av realistisk inn- og
utvandring, og eﬀekten er tilnærmet konstant målt utvandring. Målt i prosentenheter, prosentenheter varierer
eﬀekten lite over tid, se ﬁgur 5.1. Fra tabell 5.2 ﬁnner man at forskjellen i 2060 er 4,0 – 1,6 = 2,4 prosentenheter, og
i 2100 er den 10,9 – 8,2 = 2,7 prosentenheter. Inn- og utvandringen gir altså en sterkere relativ økning i oﬀentlige
nettoutgifter enn i BNP-FN. En medvirkende grunn til dette er at de befolkningsuavhengige petroleums- og
formuesinntekter veier formuesinntektene har langt tyngre større vekt i oﬀentlige inntekter sammenlignet med
befolkningsuavhengige komponenter enn i henholdsvis oﬀentlige utgifter og BNP-FN.
Tabell 5.2. Oﬀentlige inntekter og utgifter i innvandringsscenariet per innbygger. innbygger under to sett av
forutsetninger om adferden til innvandrere som kommer fra og med 2016: 1) Adferd som observert i 2013 (M); 2)
norskfødtes adferd. Verditall neddiskontert til 2013 med rente lik lønnsvekst på 3 prosent. 1000 2013-kroner
Merknad: Kutte 2016-tallene???
2016 2060 2100
M M, alle som R0 0 M M alle R0 0 M M, alle som R0
Primære oﬀentlige inntekter

219 232 192 176 199 176 159 181

Indirekte skatter og selskapsskatter (Fastlands-Norge) 75 81 65 61 71 54 51 61
Direkte personskatter og trygdepremier 86 92 87 79 88 85 76 85
Arbeidsgiveravgift folketrygden 30 32 28 27 29 27 25 28
Netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten 21 21 7 5 5 4 2 2
Andre inntekter 6 6 6 5 5 6 5 5
Primære Utgifter 228 230 246 228 230 254 225 227
Kontantoverføringer til personer 81 81 93 84 85 94 81 82
Skatteﬁnansiert produksjon, inkl. investeringer 141 141 147 139 139 155 140 140
Overføringer til utlandet og andre utgifter 7 7 6 5 6 5 4 5
Primært budsjettunderskudd 10 -3 54 52 32 78 66 46
Netto formuesinntekter 47 47 53 40 40 48 26 27
Udekket ﬁnansieringsbehov -8 -21 7 16 -4 32 41 19
Prosent av BNP-FN -1,7 -4,1 1,6 4,0 -1,0 8,2 10,9 4,6

Er

 Kan en ekstra skattebyrde på mellom 9000 og 12 000 2013-kroner - tilsvarende 2,4 – 2,7 prosent av løpende
BNP-FN - betraktes som stor? Sett i forhold til at den realistiske nettoinnvandringen fra og med 2016 genererer gir
en så mye sterkere befolkningsvekst at folkemengden folkemengde i 2100 som er nær det dobbelte av hva den blir
dobbelt så stor som i 0-scenariet, er det nærliggende å bedømme innvandringseﬀekten på oﬀentlige ﬁnanser som
liten. Målt per ekstra person som genereres av nettoinnvandringen fra og med 2013, nettoinnvandringen, utgjør
økningen i udekket ﬁnansieringsbehov 0,005 2013-kroner i 2060 og 0,002 2013-kroner i 2100.
På den annen side er viser den beregnede innvandringseﬀekten på oﬀentlige ﬁnanser klar sammenlignet med
de teoretiske eﬀektene man kan få av økt innvandring på oﬀentlige inntekter og utgifter. Det at det er for optimistisk
å legge til grunn det nøytrale synet på sammenhengen mellom befolkningsvekst og materiell levestandard tilsier
tilnærmet ingen eﬀekt.
Det er også slik at innvandringseﬀekten utgjør økonomiske per capita størrelser. Innvandringseﬀekten står for
en stor andel av den svekkelsen man over tid får i innvandringsscenariet av oﬀentlige ﬁnanser man får over tid i de
nærmeste tiårene. innvandringsscenariet. Den utgjør 2,4 prosentenheter av økningen på 4 prosent i det udekkede
inndekningsbehovet fra 2016 til 2060. I forhold til andre eﬀekter, spesielt de som følger av aldringen av
befolkningen, gir altså inn- og utvandringen fremover et betydelig bidrag til svekkelsen av oﬀentlige ﬁnanser. Siden
innvandringseﬀekten Innvandringseﬀekten på oﬀentlige ﬁnanser ligger imidlertid relativt konstant, mens det
samlede udekkede ﬁnansieringsbehovet øker til nær 11 prosent av BNP-FN i 2100, avtar bidraget fra inn- og
utvandring til svekkelsen 2100. Den relative betydningen av oﬀentlige ﬁnanser migrasjonsbidraget avtar følgelig
over tid. I et langsiktig perspektiv er det altså først og fremst aldringen av befolkningen som direkte og indirekte gir
en stadig sterkere svekkelse av oﬀentlige ﬁnanser hvert eneste år. Den realistiske inn- og utvandringen forsterker
denne svekkelsen, men innvandringseﬀekten er relativt konstant over tid, slik at den får gradvis mindre relativ
betydning.
Betydningen av innvandreradferd versus økt folkemengde
Vi har i avsnittet over forklart at virkningene på oﬀentlige ﬁnanser av økt innvandring skyldes både skyldes:
• den økonomiske gjennomsnittsadferden er forskjellig hos Forskjeller i økonomisk gjennomsnittsadferd mellom
innvandrerne og den eksisterende befolkningen; norskfødte;
• befolkningstilveksten i seg selv Befolkningstilvekst som vanner ut befolkningsuavhengige statlige inntekter,
først og fremst går via utvanning av befolkningsuavhengige statlige inntekter i form av SPU-avkastning, andre
formuesinntekter SPU-avkastningen og netto kontantstrømmen fra olje- og gassutvinning.
Slik vi gjorde for veksteﬀektene
Som i kapittel 4, 4 kan den separate betydningen av disse to eﬀektene på oﬀentlige ﬁnanser identiﬁseres ved å
sammenligne innvandringsscenariet med det et scenariet der inn- og utvandringen er eksakt den samme, men der
alle innvandrerne som kommer fra og med 2016 har norskfødtes økonomiske adferd. adferd fra første dag i Norge
for gitt kjønn og alder. Figur 5.6 viser at den realistiske inn- og utvandringen isolert sett ville ha styrket oﬀentlige
ﬁnanser i alle år i beregningsperioden dersom de ekstra innvandrerne som kommer fra og med 2016 hadde hatt
norskfødtes adferd for gitt kjønn og alder. adferd. Målt i 2013-kroner per innbygger i 2060, går man fra et udekket
ﬁnansieringsbehov på 16 000 til -4 000 (altså et overskudd) når alle innvandrere fra og med 2016 har norskfødtes
adferd fremfor den observerte innvandreradferden, se tabell 5.2. De tilsvarende underskuddsandelene av BNP-FN
blir henholdsvis 4 og -1 prosent. I 2100 endres vil adferdsendringen ha redusert det udekkede ﬁnansieringsbehovet
per innbygger fra 41 000 til 19 000 2013-kroner når de ekstra innvandrernes adferd endres fra den observerte til

 den som gjelder norskfødte. 2013-kroner. Målt som andel av BNP-FN tilsvarer disse beløpene henholdsvis 10,9 og
4,6 prosent.
Figur 5.6. Udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per innbygger i innvandringsscenariet (M),
innvandringsscenariet med R0-adferd for innvandrerne som kommer frå fra og med 2016, og i scenariet med 0
migrasjon. Verditall neddiskontert til 2013 med rente lik lønnsvekst på 3 prosent. 1000 2013-kroner

Figur 5.7. Udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov i innvandringsscenariet (M), innvandringsscenariet med R0adferd for innvandrerne som kommer frå fra og med 2016, og i scenariet med 0 migrasjon. Prosent av BNP for
Fastlands-Norge

Tabell 5.2 og ﬁgur 5.8 viser at adferdsforskjellen slår markert ut for oﬀentlige inntekter per innbygger, mens den
har svært lite å si for oﬀentlige utgifter per innbygger. Liten utgiftseﬀekt skyldes for det første vår forutsetning om at
bruken av skatteﬁnansierte tjenester er identisk mellom landgrupper for gitt alder og kjønn. For det andre skyldes
det at adferdseﬀektene på kontantoverføringene tilnærmet nøytraliserer hverandre. Innvandrerne, særlig de fra R3landene, På den ene siden mottar innvandrerne, særlig R3-innvandrerne, betydelig mer i form av sosiale stønader
per person gjennom livet enn andre befolkningsgrupper. Men forholdet På den annen side er motsatt når det
gjelder de gjennomsnittlige individuelle alderspensjonsytelsene per person. Dette reﬂekterer at R3-innvandrerne i
gjennomsnitt opparbeider mindre til innvandrere lavere som følge av svakere opptjening av pensjonsrettigheter i
løpet av den yrkesaktive livsfasen enn andre grupper, som følge av lavere sysselsettingsandel og lavere lønn per
sysselsatt. livsfasen. Denne eﬀekten påvirker også utgiftene til uføretrygd og arbeidsrelaterte stønader per person.
Lavere yrkesinntekt per person blant R2 og særlig R3-innvandrere enn blant norskfødte, slår ut i tilsvarende
forskjeller i bidragene til befolkningsavhengige oﬀentlige inntekter. Med norskfødtes adferd ville innvandrerne
allerede i 2016 generert 13 000 ﬂere 2013-kroner per innbygger i oﬀentlige inntekter enn de gjør med
innvandreradferd. Det avspeiler at de ﬂeste av innvandrerne ankommer når de er midt i 20-årene, og at
arbeidsinntektene for norskfødte i denne aldersgruppen er betydelig høyere enn de er for særlig R3-innvandrerne. I
både 2060 og 2100 gir den hypotetiske adopsjonen av norskfødtes adferd tilnærmet 22 000 ekstra 2013inntektskroner til oﬀentlig forvaltning. Blant de spesiﬁserte inntektskomponentene i tabell 5.2 øker provenyet med
nær 10 000 2013-kroner i hele perioden 2060-l2100 for både direkte skatter og trygdepremier og indirekte skatter
og selskapsskatter. Siden befolkningen og bruken av skatteﬁnansierte tjenester er helt upåvirket av at de ekstra
innvandrerne adopterer norskfødtes, kommer hele sysselsettings- og produksjonsøkningen av innvandrerne
ankommer når de er midt i markedsrettede næringer. Som forklart 20-årene, og at arbeidsinntektene for norskfødte
i kapittel 3, øker dette grunnlagene denne aldersgruppen er betydelig høyere enn de er for indirekte skatter særlig
R3-innvandrerne. I både 2060 og skatter på selskapenes overskudd. Det samme gjelder arbeidsgiveravgiften, men
provenybidraget herfra blir mindre. 2100 gir den hypotetiske adopsjonen av norskfødtes adferd tilnærmet 22 000
ekstra 2013-inntektskroner til oﬀentlig forvaltning.
Figur 5.8. Betydningen av innvandreradferd versus norskfødtes adferd for virkningen av inn- og utvandringen i
innvandringsscenariet på oﬀentlige inntekter og utigfter utgifter per innbygger. Avvik mellom M-scenariet med R0-

 adferd for innvandrerne som kommer frå fra og med 2016, og innvandringsscenariet med innvandreradferd for alle
innvandrere (M). 1000 2013-kroner

Oppsummeringsvis kan vi si at det tilskuddet man får av kvinner og menn på hvert alderstrinn som følge av den
realistiske innvandringen, reduserer de befolkningsuavhengige oﬀentlige petroleums- og formuesinntektene når de
måles per innbygger. Men dersom innvandrerne har den samme adferden som norskfødte, for gitt kjønn og alder,
blir denne per capita reduksjonen i befolkningsuavhengige inntekter blir mer enn oppveid av at hver person i det
ekstra befolkningstilskuddet i gjennomsnitt genererer høyere yrkesinntekter og skatteinntekter enn det befolkningen
i 0-scenariet gjør. Den positive adferdseﬀekten på oﬀentlige ﬁnanser er ganske nær dobbelt så sterk som den
negative eﬀekten av utvanning av statens befolkningsuavhengige inntekter. Dette skyldes at de yrkesaktive
alderstrinnene er sterkere representert i det ekstra befolkningstilskuddet enn i 0-scenariets befolkning. Endringene i
befolkningens alderssammensetning vil avhenge av lengden på beregningsperioden. Kjønnsfordelingen endres for
lite til å inﬂuere adferdseﬀektene nevneverdig.
En momentan adopsjon av norskfødtes økonomiske adferd er selvsagt helt urealistisk, og hensikten med dette
scenariet er ment som hjelp til å tolke være til hjelp ved tolkningen av forskjellene mellom innvandrings- og 0scenariet. Imidlertid viser rendyrkingen Rendyrkingen av den statsﬁnansielle betydningen av adferdsforskjellene
mellom innvandrere og norskfødte, norskfødte viser at gjennomsnittet for R3-innvandrernes yrkesinntekt må økes,
men ikke helt opp til norskfødtes nivå, for at realistisk innvandring ikke skal svekke oﬀentlige ﬁnanser.
6. Virkninger av «høy» innvandring
Dette kapitlet viser virkningene på gjennomsnittlig levestandard og oﬀentlige ﬁnanser av to scenarier der
innvandringen er høyere enn i innvandringsscenariet: innvandringsscenariet som legger M-alternativet til grunn.
Grunnen til at vi ser på virkninger av høyere – ikke lavere - innvandring enn i M-alternativet, er at oppdraget bak
denne rapporten tar utgangspunkt i blant annet følgende punkt i mandatet for B2: «Utvalget skal belyse de
samfunnsøkonomiske konsekvensene av høy innvandring og av at en økende andel av befolkningen har
innvandrerbakgrunn.» Konkret studerer vi virkningene av følgende migrasjonsalternativer i tillegg til M-alternativet:
1. (H)øy-alternativet i SSBs fremskrivninger. fremskrivninger fra 2016. Her øker den samlede årlige
innvandringen fra vel 67 000 i 2015 til vel 190 000 i 2100 som er 2,7 ganger tilsvarende nivå i M-alternativet, se
ﬁgur 6.1. Det er særlig innvandring fra R3 som er høyere enn i M-alternativet, og R3-innvandrernes andel av samlet
innvandring øker her til nær 70 prosent i 2100, se ﬁgur 6.2.
2. I «HR3-alternativet» rendyrker vi betydningen av økt R3-innvandring ved å legge til grunn M-alternativet for
innvandring fra R1 og R2 og for gjeninnvandring, R2, mens R3-innvandringen er som i H-alternativet. Her kommer
samlet innvandring opp i 160 000 i 2100 (ﬁgur 6.1), og R3-andelen av denne har da økt til 82 prosent (ﬁgur 6.2).
SSB
Cappelen, Skjerpen og Tønnesen (2016) vurderer også disse to alternativene H-alternativet, særlig mot slutten
av århundret, som realistiske, om enn klart mindre sannsynlige realistiske enn M-alternativet. Forskjellen Vi
formoder at denne vurderingen også gjelder HR3-alternativet siden R3-innvandring utgjør den viktigste kilden til
forskjellen mellom innvandringen i M- og H-alternativet består i hovedsak H-alternativet. Det store innslaget av R3innvandrere. Derfor blir R3-innvandring i H-alternativet, innebærer at virkningene av å gå fra M- til HR3-alternativet

 blir ganske like virkningene av å gå fra M- til H-alternativet. Når Da også alle de kvalitative eﬀektene er forklart i
kapitlene 3, 4 og 5, er gjennomgangen i dette kapitlet summarisk.
Figur 6.1. Samlet innvandring i Mellomalternativet (M), Høyalternativet (H) og alternativet med høy innvandring
frå fra R3 og middels innvandring frå fra R1 og R2 (HR3).

Figur 6.2. Innvandring frå fra R3 som andel av samlet innvandring i Mellomalternativet (M), Høyalternativet (H)
og alternativet med høy innvandring frå fra R3 og middels innvandring frå fra R1 og R2 (HR3).

6.1. Befolkningens størrelse og sammensetning
Figur 6.3 viser den samlede folkemengden i de ﬁre scenariene som er studert i denne rapporten: 0 (ingen innog utvandring fra og med 2016), M (innvandringsscenariet med mest realistisk innvandring), H (høy R1-, R2- og R3innvandring) og HR3 (M-innvandring fra R1 og R2 og høy R3-innvandring). Avstanden fra H-scenariet H- ned til
innvandringsscenariet M-scenariet øker jevnt til 3,1 millioner i 2060 og 8,5 millioner i 2100. Befolkningsveksten blir
noe lavere når høyalternativet kun gjelder for R3-innvandringen. 2100-nivået i HR3-scenariet ligger 7,3 millioner
høyere enn i innvandringsscenariet. Tabell 1 6.1 viser hvordan befolkningen fordeler seg på landgruppebakgrunn i
0-, M-, H- og HR3-scenariene i 2016, 2060 og 2100.
Figur 6.3. Folkemengden i scenariene 0 (ingen inn- og utvandring fra og med 2016), M (innvandringsscenariet
med mest realistisk innvandring), H (høy R1-, R2- og R3-innvandring) og HR3 (M-innvandring fra R1 og R2 og høy
R3-innvandring). Millioner personer.

Tabell 6.1. Befolkningen etter landgruppebakgrunn i scenariene 0 (ingen inn- og utvandring fra og med 2016),
M (innvandringsscenariet med mest realistisk innvandring), H (høy R1-, R2- og R3-innvandring) og HR3 (Minnvandring fra R1 og R2 og høy R3-innvandring). Millioner personer.
2016 2060 2100
M 0 M H HR3 0 M H HR3
Totalt 5,27 5,16 7,08 8,23 7,79 4,29 8,48 12,74 11,54
R0 4,38 4,44 4,75 4,95 4,82 4,07 5,43 6,48 5,94
Innvandrere i alt 0,19 0,44 0,26 2,47 2,21 0,03 0,15 4,52 4,01
R1 0,16 0,08 0,28 0,33 0,28 0,01 0,30 0,46 0,30
R2 0,19 0,13 0,26 0,46 0,26 0,01 0,15 0,50 0,15
R3 0,39 0,23 1,18 1,68 1,68 0,01 1,64 3,56 3,56
Sum etterkommere 0,16 0,28 0,62 0,81 0,76 0,19 0,95 1,73 1,60

Figur 6.4 viser at den ekstra innvandringen man har i både H- og HR3-scenariet i forhold til
innvandringsscenariet reduserer både eldre-forsørgelsesbyrden den demograﬁske «eldrebyrden» (antall 67 år eller
mer per person 20-66 år) og den samlede demograﬁske forsørgelsesbyrden «totalbyrden» (personer 0-19 år og 67
år eller mer per person 20-66 år).

 Figur 6.4. Eldre- og total forsørgelsesbyrde i scenariene med henholdsvis generell høy innvandring (H) og hør
innvandring frå fra R3-land (HR3). Eldrebyrde = antall 67 år eller mer per person 20-66 år. Totalbyrde = personer 019 år og 67 år eller mer per person 20-66 år. Avvik frå fra innvandringsscenariet.

Figur 6.5 og 6.6 viser andelene av innvandrere og etterkommere i befolkningen i hvert av de to scenariene med
relativt høy innvandring. Andelene er naturlig nok høyere enn i innvandringsscenariet, sammenlign ﬁgur 10.
Figur 6.5. Andeler for innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre (etterkommere) av Norges
befolkning i scenariet med høy generell innvandring (H) 2016-2100.

Figur 6.6. Andeler for innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre (etterkommere) av Norges
befolkning i scenariet med høy R3-innvandring (HR3) 2016-2100.

Figur 6.7 viser at det befolkningstilskuddet som følger direkte og indirekte via ﬂere etterkommere av en høy
generell innvandring, passerer den befolkningen man ville hatt uten inn- og utvandring i 2075, 58 år fra i dag. I dette
året vil befolkningen ha følgende landbakgrunn:
1. 0,23 millioner innvandrere som ankom Norge før 2016, slik at de er med i 0-scenariets befolkning, se ﬁgur 7 i
kapittel 2.
2. 0,27 millioner norskfødte med to innvandrerforeldre som ankom Norge før 2016, slik at de er med i 0scenariets befolkning, se ﬁgur 7 i kapittel 2.
3. 2,92 millioner innvandrere som har ankommet i perioden 2016-2075. De ﬂeste av Av disse - vil 2,17 millioner
– har ha kommet fra R3-land, se ﬁgur 6.8.
4. 0,85 millioner er norskfødte med to utenlandsfødte foreldre som har ankommet Norge i perioden 2016-2075.
0,73 millioner av disse har mor fra R3-land, se ﬁgur 6.8.
5. 4,34 millioner er i R0-gruppen også i 0-scenariet. Disse omfatter norskfødte med minst en norskfødt forelder.
(Ikke eksplisitt vist i noen ﬁgur.)
6. 1,03 millioner ﬂere er i R0-gruppen enn det var i 0-scenariet, se ﬁgur 6.8. Det betyr at de er i en av følgende
kategorier norskfødte:
a. En utenlandsfødt og en norskfødt forelder.
b. To norskfødte foreldre, hvorav minst en av besteforeldrene er utenlandsfødt.
c. Norskfødte foreldre og norskfødte besteforeldre, men minst en person lenger tilbake i slektstreet innvandret
til Norge i perioden 2016-2075. Siden denne spenner over bare 60 år, kan det ikke være mange i denne gruppen.
Anta som et realistisk tankeeksperiment at de nyfødte i 2075 har 25 år gamle mødre, som selv ble født av 25 år
gamle mødre, osv. Mødrene ble altså født i Norge i 2050 av bestemødre som ble født i 2025. I dette tilfellet er altså
en av oldeforeldrene utenlandsfødt i 2000 og innvandret til Norge i et av årene 2016-2025. Det kan altså være fjerde
generasjons innvandrere i tilskuddet av R0-personer. Det fremstår som usannsynlig at den utenlandsfødte
opphavspersonen er enda lenger tilbake i stamtavlen.

 Summen av utenlandsfødte innvandrere i 2075 blir da 0,23 + 2,92 = 3,15 millioner. Summen av norskfødte med
to utenlandsfødte innvandrerforeldre blir 0,27 + 0,85 = 1,12 millioner. Til sammen vil det være 4,27 millioner i disse
to kategoriene. Det utgjør 44 prosent av en samlet folkemengde på 9,64 millioner i 2075. Men i tillegg kommer altså
1,03 millioner som ikke ville vært norske innbyggere uten den ekstra innvandringen far fra og med 2016, det vil si
gruppe gruppen i punkt 6 over. Inklusive disse, vil 55 55,5 prosent av befolkningen i 2075 være innvandrere eller
ganske nære etterkommere av minst en utenlandsfødt person. Det vil i tillegg være et ukjent antall i den sistnevnte
gruppen også i den befolkningen man har i 0-scenariet i 2075.
Figur 6.7. Folkemengden mot 2100 i scenariene med henholdsvis ingen og høy generell innvandring (H) frå fra
og med 2016. Millioner personer

Figur 6.8. Dekomponering av bidraget frå fra realistisk inn- og utvandring til vekst i folkemengden mot 2100.
Millioner personer.

Vi kan føre det samme regnskapet for befolkningens opphav i HR3-scenariet der R1- og R2-innvandringen er
som i innavndringsscenariet, innvandringsscenariet, mens R3-innvandringen er som i H-scenariet. Året der
folkemengden i 0-scenariet krysser det befolkningstilskuddet som direkte og indirekte genereres av innvandring fra
og med 2016 i dette HR3-scenariet, er 2080. I dette året vil befolkningen ha følgende landbakgrunn:
1. 0,17 millioner innvandrere som ankom Norge før 2016, slik at de er med 0-scenariets befolkning, se ﬁgur 7 i
kapittel 2.
2. 0,26 millioner norskfødte med to innvandrerforeldre som ankom Norge før 2016, slik at de er med 0scenariets befolkning, se ﬁgur 7 i kapittel 2.
3. 2,85 millioner innvandrere som har ankommet i perioden 2016-2080. De ﬂeste av disse - 2,43 millioner – har
kommet fra R3-land, se ﬁgur 6.10.
4. 0,88 millioner er norskfødte med to utenlandsfødte foreldre som har ankommet Norge i perioden 2016-2080.
0,82 millioner av disse har mor fra R3-land, se ﬁgur 6.10.
5. 4,34 millioner er i R0-gruppen også i 0-scenariet. Disse omfatter norskfødte med minst en norskfødt forelder.
(Ikke eksplisitt vist i noen ﬁgur.)
6. 0,95 millioner ﬂere er i R0-gruppen enn det var i 0-scenariet, se ﬁgur 6.8. De er i kategori a, b eller c
beskrevet i listen over.
Summen av utenlandsfødte innvandrere i 2080 blir da 0,17 + 2,85 = 3,02 millioner. Summen av norskfødte med
to utenlandsfødte innvandrerforeldre blir 0,26 + 0,88 = 1,14 millioner. Til sammen vil det være 4,16 millioner i disse
to kategoriene, som utgjør 44 prosent av en samlet folkemengde på 9,41 millioner i 2080. Men i tillegg kommer
altså 1,24 0,95 millioner som ikke ville vært norske innbyggere uten den ekstra innvandringen fra og med 2016
(gruppe 6). Inklusive disse, vil 57 54,3 prosent av befolkningen i 2080 være innvandrere eller ganske nære
etterkommere av minst en utenlandsfødt person. Det vil i tillegg være et ukjent antall i den sistnevnte gruppen også
i den befolkningen man har i 0-scenariet i 2080.
Figur 6.9. Folkemengden mot 2100 i scenariene med henholdsvis ingen og høy R3-innvandring (H) frå fra og
med 2016. Millioner personer

 Figur 6.10. Dekomponering av bidraget frå fra realistisk inn- og utvandring til vekst i folkemengden mot 2100.
Millioner personer.

6.2. Økonomisk vekst
Sammenligning av H- med M-alternativet bekrefter det mønsteret vi påpekte i kapittel 4: Høyere innvandring
reduserer Norges disponible realinntekt per innbygger, se ﬁgur 6.11 og tabell 6.2 og 6.3. Deling av
befolkningsuavhengige petroleums- og formuesinntekter på ﬂere er hovedgrunnen til dette. Sammenligning med
HR3-scenariet viser imidlertid at dette mønsteret ikke gjelder er et helt generelt. generelt mønster. Den samlede
innvandringen og befolkningsveksten er høyere i H- enn i HR3-scenariet, mens realinntekten per innbygger er litt
lavere i HR3- enn i H-scenariet. Tabell 6.6, bakerst i dette avsnittet, viser disponibel inntekt per innbygger etter
kilde og anvendelse i 2060 og 2100 i de ﬁre scenariene vi studerer.
Tabell 6.2. Disponibel realinntekt per innbygger i 3 scenarier for innvandring. Absolutt og prosentvis avvik frå
fra 0-scenariet i 2060 og 2100. 1000 2013-kroner og prosent
2060 2100
1000 2013-kroner Prosent 1000 2013-kroner Prosent
M -47 -7,8 -72 -9,6
H -64 -10,7 -110 -14,6
HR3 -67 -11,3 -124 -16,4
Tabell 6.3. Gjennomsnittlig årlig vekst i disponibel realinntekt per innbygger i 4 scenarier for innvandring.
Prosent
2016-2060 2060-2100
Realinntekt per innbygger Folkemengde Realinntekt per innbygger Folkemengde
0-scenario 0,5 0,0 0,6 -0,5
M 0,3 0,7 0,5 0,4
H 0,3 1,0 0,5 1,1
HR3 0,3 0,9 0,4 1,0

Figur 6.11. Disponibel inntekt per innbygger i ﬁre innvandringsscenarier. 1000 2013-kroner.

Figur 6.12 gir et forstørret bilde av hvor mye H- og HR3-scenariene for per capita beløpene for inntekt og BNPFN avviker fra tilsvarende beløp i innvandringsscenariet. Avvikene kan tolkes som virkninger av den ekstra
innvandringen som skjer i henholdsvis H- og HR3-scenariene sammenlignet med M-scenariet. Fallet i BNP-FN per
innbygger er sterkere når det er kun R3-innvandringen som øker enn når også R1- og R2-innvandringen øker. Dette
skyldes som nevnt at R3-innvandrerne trekker de nasjonale gjennomsnittene for sysselsetting per innbygger og

 arbeidsproduktiviteten ned, samtidig som vekten av R3-innvandrere er størst når det er kun R3-innvandringen som
øker. Denne forskjellen i eﬀekt på produksjonsinntekt mer enn oppveier at de befolkningsuavhengige petroleumsog formuesinntektene faller mer jo høyere innvandringen er.
Figur 6.13 viser hvor mye mer timeverkene per innbygger faller i forhold til innvandringsscenariet (M) når det er
kun R3-innvandringen som øker sammenlignet med at også R1- og R2-innvandringen øker. Sammenlignet med
innvandringsscenariet jobbes det i 2060 11 timeverk mindre per innbygger i H-scenariet. Tilsvarende nedgang i
HR3-scenariet er 17 timer. Tabell 6.4 og 6.5 ser timeverkene i forhold til befolkningen i de mest yrkesaktive
alderstrinnene 20-66 år i alle de ﬁre scenariene vi studerer. Videre inngår dette målet på gjennomsnittlig arbeidstid i
den samme typen dekomponering av veksten i BNP-FN per innbygger som vi gjennomgikk i kapittel 4.2 og 4.4.

Figur 6.12. Norges disponible inntekt og BNP-FN i scenariene med høy generell innvandring (H) og høy R3innvandring (HR3), målt som avvik fra innvandringsscenario. Beløp per innbygger i 1000 2013-kroner.

Figur 6.13. Timeverk per innbygger i scenariene med høy generell innvandring (H) og høy R3-innvandring (HR3),
målt som avvik fra innvandringsscenario.

Tabell 6.4. Bidrag til vekst i bruttoproduktet i fastlandsnæringene. Nivåer i 2060 og 2100 i forhold til nivåer i
2016.
2060 2100
Nivå i forhold til 2016-nivå 0 M H HR3 0 M H HR3
1. Befolkning 0,99 1,34 1,56 1,48 0,82 1,61 2,41 2,19
2. Befolkningsandel 20-66 år 0,86 0,92 0,94 0,93 0,80 0,88 0,92 0,91
3. Timeverk per person 20-66 år 1,06 0,95 0,92 0,92 1,09 0,95 0,87 0,86
4. BNP-FN per timeverk 1,42 1,41 1,41 1,41 1,86 1,89 1,89 1,87
BNP-FN per person (= 2x3x4) 1,30 1,24 1,21 1,20 1,63 1,57 1,52 1,47
BNP-FN (= 1x2x3x4) 1,28 1,66 1,89 1,77 1,34 2,53 3,66 3,22

Tabell 6.5. Bidrag til vekst i bruttoproduktet i fastlandsnæringene. Nivåer i 2016, 2060 og 2100.
2016 2060 2100
M 0 M H HR3 0 M H HR3
1. Befolkning, millioner personer 5,3 5,2 7,1 8,2 7,8 4,3 8,5 12,7 11,5
2. Befolkningsandel 20-66 år 0,62 0,53 0,56 0,58 0,57 0,49 0,54 0,57 0,56
3. Timeverk per person 20-66 år 1211 1299 1156 1110 1110 1329 1146 1056 1043
4. BNP-FN per timeverk 657 935 930 926 924 1224 1240 1241 1230
BNP-FN per person (=1x2x3x4) (= 2x3x4) 489 638 606 594 586 804 769 741 720

 Tabell 6.6. Disponibel inntekt for Norge etter kjelde kilde og anvendelse i ﬁre scenarier for inn- og utvandring.
1000 2013-kroner per innbygger etter deﬂatering med prisindeksen for innenlandsk anvendelse.
2016 2060 2100
M 0 M H H R3 0 M H H R3
Bruttonasjonalprodukt 558 660 620 605 599 822 773 741 722
- Kapitalslit 97 97 90 87 87 110 102 97 95
Netto nasjonalprodukt 461 563 530 518 512 713 672 644 628
+ Formuesinnt og lønn fra utl netto 21 44 28 23 25 53 19 7 10
+ Stønader og overf fra utl netto -9 -10 -9 -8 -8 -13 -10 -9 -9
= Disponibel Inntekt for Norge 473 596 550 532 529 753 680 643 629
- Konsum i alt 384 569 516 494 493 723 645 600 589
= Sparing for Norge 88 28 34 39 36 30 35 43 40
- Nettorealinvestering 60 23 30 35 32 28 34 42 40
= Nettoﬁnansinvestering for Norge 27 5 4 3 3 2 1 1 1
Netto fordringer overfor utlandet 1123 2016 1464 1259 1328 2628 1325 881 969
= Statens pensjonsfond utland 1316 2087 1515 1303 1375 2664 1344 893 983
+ Øvrige nettofordringer -193 -71 -51 -44 -46 -36 -18 -12 -13

6.3. Oﬀentlige ﬁnanser
Figur 6.15 viser at det oﬀentliges udekkede ﬁnansieringsbehov per innbygger blir større i scenariet der øker når
innvandringen øker fra både R1-, R2- M- til H- og R3-landene er høyere enn i M-scenariet. HR3-alternativene.
Forskjellen vokser svakt frem til rundt 2040, for deretter å holde seg på tilnærmet 4 000 2013-kroner ut århundret.
Når høyalternativet kun gjelder R3-innvandring, R3-innvandring (HR3), blir økningen i inndekningsbehovet per
innbygger sterkere, selv om økningen i folkemengden blir noe svakere. Avstanden til M-scenariet vokser svakt over
tid. Målt i 2013-kroner per innbygger passerer den 6 000 i 2060 og 8 000 i 2100. Hvorvidt det udekkede
ﬁnansieringsbehovet måles i 2013-kroner per innbygger eller som andel av løpende BNP-FN, endrer ikke bildet av
sammenhengen mellom innvandring og oﬀentlige ﬁnanser over tid, se ﬁgur 6.15 og 6.16.

Figur 6.15. Udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov per innbygger i ﬁre innvandringsscenarier. 1000 2013-kroner.

Figur 6.16. Udekket oﬀentlig ﬁnansieringsbehov i prosent BNP-FN i ﬁre innvandringsscenarier.

Figur 6.17 viser at den økningen i innvandringen fra alle landgrupper som følger av å gå fra M- til H-scenariet,
reduserer både oﬀentlige utgifter og de befolkningsuavhengige inntektene, men utgiftsreduksjonen blir etter hvert
størst. Det er først og fremst delingen av de befolkningsuavhengige formuesinntektene på ﬂere innbyggere som
øker inndekningsbehovet mer i H- enn i M-scenariet.

 Økning i kun R3-innvandringen svekker oﬀentlige ﬁnanser mer enn når dette skjer sammen med økt R1- og R2innvandring. Det skyldes sterkere nedgang i befolkningsavhengige inntekter som igjen skyldes at R3-innvandrere
arbeider mindre og er mindre produktive enn andre grupper, samtidig som de får størst vekt i gjennomsnittene i
HR3-scenariet.

Figur 6.17. Forskjell i oﬀentlige inntekter og utgifter per innbygger mellom scenario med høy generell
innvandring (H) og M-scenariet. 1000 2013-kroner.

Figur 6.18. Forskjell i oﬀentlige inntekter og utgifter per innbygger mellom scenario med høy R3-innvandring
(HR3) og M-scenariet. 1000 2013-kroner.

Tabell 6.7. Oﬀentlige inntekter, utgifter og udekket ﬁnansieirngsbehov i ﬁre scenarier for inn- og utvandring.
1000 2013-kroner per innbygger etter diskontering med 3 prosent rente (nominell lønnsvekst).
2016 2060 2100
M 0 M H HR3 0 M H HR3
Primære oﬀentlige inntekter

219 192 176 170 169 176 159 149 146

Indirekte skatter og selskapsskatter (Fastlands-Norge) 75 65 61 59 58 54 51 48 47
Direkte personskatter og trygdepremier 86 87 79 76 76 85 76 71 69
Arbeidsgiveravgift folketrygden 30 28 27 26 26 27 25 24 24
Netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten 21 7 5 4 4 4 2 1 1
Andre inntekter 6 6 5 5 5 6 5 5 5
Primære Utgifter 228 246 228 222 224 254 225 213 215
Kontantoverføringer til personer 81 93 84 80 81 94 81 75 76
Skatteﬁnansiert produksjon, inkl. investeringer 141 147 139 137 138 155 140 134 135
Overføringer til utlandet og andre utgifter 7 6 5 5 5 5 4 4 4
Primært budsjettunderskudd 10 54 52 51 55 78 66 63 69
Netto formuesinntekter 47 53 40 35 36 48 26 19 20
Udekket i henhold til handlingsregelen -8 7 16 20 22 32 41 45 49
Prosent av BNP Fastlands-Norge -2 2 4 5 6 8 11 13 14
7. Betydningen av aktivitetsvirkninger
Som forklart i kapittel 3, tilsier visse forutsetninger i våre beregninger at de er mest realistiske i et langsiktig
perspektiv. Den viktigste av disse er at arbeidstilbudet fra ulike personer i yrkesaktiv alder faktisk blir etterspurt og
sysselsatt. Tilbudet skaper sin egen etterspørsel; yrkesinntektene etter skatt har sitt motstykke i produksjon og
realinntekt som ﬁnansierer privat konsum. Sparingen har sitt motstykke i realinvesteringer og ﬁnansinvesteringer i
utlandet. Lukkingen av modellen sørger for at privat konsum er stort nok til at hele arbeidstilbudet sysselsettes
(med unntak av en konstant naturlig ledighet). Samtidig tilpasses eksporten slik at økonomien sett under ett
oppfyller et gitt krav til ﬁnansiell sparing i utlandet. Modellen uttrykker et «markedsoptimistisk» syn på at
produksjon og inntekt i all hovedsak bestemmes av tilgangen på ressurser og produktiviteten av disse. Den deler

 dette synet med de aller ﬂeste modeller av langsiktig økonomisk vekst. DEMEC inneholder ingen mekanismer som
sier hvordan disse tilpasningene konkret skjer. Spesielt ser våre beregninger bort fra tregheter og mer eller mindre
varige endringer i reallønn og andre relative priser.
Vi ville aldri ha valgt forutsetningene i DEMEC dersom vårt formål var å forklare variasjoner i økonomiens
utnyttelse av arbeidskraft og andre ressurser. Innenfor perioder med opp til 5-6 år vil det normalt være graden av
kapasitetsutnyttelse som i hovedsak bestemmer økonomiens produksjon og inntekt - ikke utviklingen i den
underliggende produksjonskapasiteten. Modeller utformet for analyser av variasjoner i produksjon og andre
størrelser som skjer innenfor kapasitetsgrensen, legger derfor hovedvekten på etterspørselssiden som er den
«korte siden» i markeder med tilbudsoverskudd. Dette gjelder særlig arbeidsmarkedet. Her er det også viktig å ta
hensyn til faktiske institusjonelle forhold som skiller lønnsdannelsen og andre mekanismer i arbeidsmarkedet fra
lærebøkenes stiliserte fremstilling av perfekt fungerende markeder. Analyser av reell dynamikk må legge stor vekt
på når ting skjer og hvor raskt ting skjer. Her har man lite teori å støtte seg til, særlig når aggregeringsnivået er
ganske grovt. Man må derfor i stor grad basere seg på at historiske tilpasningsmønstre gjentar seg. Disse fanges
opp gjennom statistisk modellering av korttidsdynamikken, mens økonomisk teori bestemmer hva denne
dynamikken graviterer mot.
Ut fra betraktningene over kan man kritisere vårt valg av forutsetninger når det er et meget tydelig demonstrert
faktum at kort- og mellomlangsiktige makroøkonomiske virkninger av innvandring og integrering har stor interesse.
Til vårt forsvar vil vi si:
1. DEMEC tar faktisk hensyn til reell korttidsdynamikk ved gjennomsnittsadferden på ulike områder avhenger
av det konkrete botidsforløpet som ligger i vårt datagrunnlag (2013-tall). Denne avhengigheten gjelder naturlig nok
kun innvandrere, men det er de som spiller hovedrollen i våre beregninger. For hvert kalenderår, øker også alder og
botid med et år. Det resulterende forløpet forklares ikke av økonomiske mekanismer i DEMEC. Men det innebærer
like fullt at vi tar hensyn til den formen for observert korttidsdynamikk som kan avledes av et tverrsnittsmateriale
som bruker både alder og botid som inndelingskriterium. Dynamikken gjelder personandelen av en gitt
befolkningsgruppe som mottar en gitt inntekt, og gjennomsnittlig inntekt per mottaker i gruppen. DEMECs
gruppeinndeling er såpass detaljert at vi har tro på at disse forholdstallene er relativt autonome. Dette gjelder
spesielt forløpet for yrkesinntekt. Eksempelvis er forløpet i våre simuleringer for en gjennomsnittinnvandrer fra R3landene svært likt tilsvarende forløpsbeskrivelser i Bratsberg m.ﬂ. (2016). Ankepunktet bør altså ikke være DEMECs
beskrivelse av dynamikken, men at vi ikke forklarer hvorfor den er som den er. Vi har f.eks. ingen forklaring på
hvorfor R3-innvandrere i gjennomsnitt trenger ﬂere år på å bli sysselsatt, på hvorfor færre i R3-gruppen har lavere
sysselsettingsandel og lønn blant 40-åringer enn andre grupper, og på hvorfor R3-innvandrere går raskere fra
arbeid til trygd enn andre grupper. Men disse empiriske regularitetene er altså med i modellen. Dette betyr at de
aggregerte forløpene som genereres i DEMEC, ved summering av gjennomsnittsadferden i befolkningsgruppene,
kan ligne mye mer på tilsvarende forløp som genereres av for eksempel makroøkonometriske modeller for relativt
kortsiktige analyser enn det forskjellene i teoretisk grunnlag og modellukking skulle tilsi.
2. Langsiktige virkninger har også stor interesse. Det er dessuten (fortsatt) svært vanskelig å forene realistisk
korttidsdynamikk med langsiktige vekstmekanismer i en og samme makroøkonomiske modell. Det er ikke uten
grunn at faget samfunnsøkonomi tilbyr forklaringsmodeller i konjunkturanalyser som er vidt forskjellige fra dem man
bruker i for eksempel studier av økonomisk vekst, begrunnelser for handels- og skattepolitiske reformer og i mer
generelle vurderinger av samfunnsøkonomisk eﬀektivitet.
3. I alle analyser står man overfor begrensninger på hvor kompliserte analysene kan gjøres. Dette kan skyldes
begrensninger knyttet til blant annet tidsfrister, prosjektbemanning, datatilgang, muligheter for å løse kompliserte

 ligningssystemer. Det mulighetsrommet som skapes av disse begrensningene må utnyttes på den måten som
maksimerer innsikt og relevans med hensyn til det som er problemstillingen for analysene. I våre analyser er det
betydningen av innvandring og integrering for oﬀentlige ﬁnanser, særlig på lang sikt, som er den gjennomgående
problemstillingen. Dette har ledet oss til å ta hensyn til svært mange kjennetegn ved individene som har betydning
for deres bidrag til oﬀentlige inntekter og utgifter gjennom et livsløp. Prisen for dette er mer begrensede muligheter
til å bygge inn eksplisitte økonomiske forklaringer av observert heterogen adferd og eksplisitte likevektsskapende
mekanismer.
SSBs modeller KVARTS og MODAG er eksempler på denne typen makroøkonomiske modeller som brukes i
analyser av konjunkturer og endringer i politikk, oljepris, internasjonale forhold og andre rammebetingelser som
bestemmes eksogent, det vil si uavhengig av de trekk ved utviklingen i norsk økonomi som modellen forklarer.
KVARTS ble benyttet i NOU 2016/15. Finansdepartementet (2016b) (NOU 2016/15 fra Cappelen-utvalget). Vedlegg
1 i denne utredningen viser KVARTS-beregnede makroøkonomiske virkninger av at innvandringen øker i forhold til
en referansebane med 10 000 personer hvert år i 10 år. Det skilles mellom arbeidsinnvandring, representert ved
innvandring fra R1- og R2-landene, og innvandring av ﬂyktninger, representert ved R3-innvandrere. Vi har gjort
beregninger av de samme endringene i innvandring med DEMEC. Forskjellene er at DEMEC beregner virkningene
av R1- og R2-innvandring separat, mens R1- og R2-innvandrere er aggregert i KVARTS-beregningen. I tillegg er
referansebanene ulike.
Tabell 7.1. Makroøkonomiske virkninger av 10 år med en årlig økning i innvandringen lik 10 000 personer.
Sammenligning av DEMEC- og KVARTS-beregninger. Avvik fra respektive referansebaner i prosent der ikke annet
framgår
R1 og R2 R3
DEMEC
R1 / R2 KVARTS DEMEC KVARTS
Privat konsum 1,0 / 0,7 -2,1 0,0 1,2
BNP Fastlands-Norge, basisverdi 1,6 / 1,5 0,5 1,5 1,3
BNP, basisverdi, per innbygger 0,0 / -0,5 -1,5 -1,1 -1,0
Sysselsetting, 1000 personer 47 / 49 65 30 37
Arbeidsstyrke, 1000 personer 47 / 49 67 30 43
Arbeidsledighet, 1000 personer 0 2 0 6
Lønn 0 -5,8 0 -0,5
KPI 0 -1,3 0 -0,1
Oﬀentlig budsjettunderskudd som andel av BNP FN, prosentpoeng 0,0 / 0,2 0,0 0,5 0,4
Oﬀentlig konsum og investering 1,2 / 1,6 2,6 2,0 2,5
Befolkning, 1000 personer 73 / 98 105 107 109

Tabell 7.1 viser forskjellene i virkninger på nøkkelvariable mellom KVARTS- og DEMEC-beregningene etter 10 år
med 10 000 ﬂere innvandrere. Et viktig premiss for virkningene er forutsetningene om befolkningsveksten som
følger av den ekstra innvandringen. KVARTS-beregningene gir et større befolkningstilskudd enn DEMECberegningene. I DEMEC bestemmes utvandringen av de samme rater som gjelder i M-alternativet for
befolkningsgrupper deﬁnert ved kjønn, alder, landbakgrunn og botid. KVARTS behandler utvandringen av de ekstra
innvandrerne på en mindre detaljert måte. Modelleringsforskjellene slår lite ut for utvandring av de ekstra R3-

 innvandrerne som har relativt lav utvandring i løpet av de ti første årene i Norge. Det gjelder ikke minst ﬂyktninger.
For R2- og særlig R1-invandrere er imidlertid utvandringen stor, og forskjellene mellom modellberegningene får
betydning.
Når det gjelder de beregnede økonomiske virkningene, er forskjellene mellom modellberegningene klart størst
for arbeidsinnvandring. Forskjellene i virkninger av R3-innvandring kan oppsummeres som følger:
1. Generelt gir R3-innvandringen mindre forskjeller mellom KVARTS- og DEMEC-beregningene enn
arbeidsinnvandringen. En viktig grunn er at R3-innvandringen i liten grad påvirker lønnsdannelsen i KVARTS, fordi
de antas å falle utenfor forhandlingssystemet. Da blir priseﬀekten også beskjeden. I DEMEC bestemmes lønninger
og priser utelukkende av eksogene produktivitetsforhold og verdensmarkedspriser. I tilfellet med
arbeidsinnvandring blir den negative lønnseﬀekten i KVARTS langt sterkere, noe vi kommer tilbake til under.
2. 10-årseﬀekten på oﬀentlig konsum og investeringer blir 0,5 prosentpoeng høyere i KVARTS- enn i DEMECberegningen, hvor det settes av ressurser til ekstra tjenesteproduksjon slik at de ekstra innvandrerne får den
samme standard og bruk av skatteﬁnansierte tjenester som alle andre innbyggere, gitt alder og kjønn. Den sterkere
eﬀekten i KVARTS avspeiler først og fremst en mindre detaljert modellering av hvordan endringer i befolkningens
størrelse og sammensetning påvirker skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon. I KVARTS vil økt oﬀentlig konsum bidra til
økt generell etterspørsel og høyere produksjon fordi det er ledig arbeidskraft. I DEMEC vil økt oﬀentlig sysselsetting
isolert sett fortrenge like mye arbeidskraft fra markedsrettede bedrifter, fordi sysselsettingen er bestemt av
befolkningen i yrkesaktiv alder, sysselsettingsandeler og arbeidstid som alle er eksogene variable i DEMEC.
3. I begge modellene øker oﬀentlige kontantytelser. Sammen med eﬀektene på oﬀentlige konsum – og
investeringsutgifter og skatteinntektene fører dette til endringer i det oﬀentlige budsjettunderskuddet (deﬁnert som
oljekorrigert underskudd). Som andel av BNP-FN er utslagene her tilnærmet like. Dette kan imidlertid skyldes at
forskjeller i eﬀektene på inntekter og utgifter oppveier hverandre. Forskjellene i eﬀektene på oﬀentlig konsum og
investeringer innebærer at oﬀentlige utgifter øker mer i KVARTS- enn i DEMEC-beregningen. På den annen side
bidrar forskjellene i eﬀektene på henholdsvis sysselsetting og privat konsum til at skatteinntektene øker mer i
KVARTS- enn i DEMEC-beregningen. Utgangsnivået på BNP-FN i referansebanen spiller også inn.
4. I KVARTS kommer det også en ekspansiv etterspørselseﬀekt av at ﬂyktningene (R3-innvandrerne) får
oﬀentlige stønader for å ﬁnansiere privat forbruk. Etterspørselseﬀekten av økningen i oﬀentlige utgifter til stønader
og skatteﬁnansiert tjenesteproduksjon forsterkes av velkjente keynesianske multiplikatoreﬀekter. KVARTSberegningen gir en økning i BNP-FN på 1,3 prosent etter 10 år, 0,2 prosentpoeng mindre enn DEMEC-beregningen.
Likheten i dette utslaget kommer til tross for svært ulike økonomiske mekanismer i de to modellene. I DEMEC er
produksjonen bestemt fra tilbudssiden, slik at økningen bestemmes av den gitte arbeidsinnsatsen fra hver av de
ekstra innvandrerne.
5. Sysselsettingen øker likevel med 7000 ﬂere personer i KVARTS-beregningen. Arbeidsproduktiviteten faller
med andre ord i KVARTS, også på næringsnivå, mens den her er konstant i DEMEC. Produktivitetsfallet i KVARTS
kan i noen grad skyldes lønnsnedgangen som isolert sett gjør det lønnsomt for bedriftene å øke arbeidsintensiteten
i produksjonen. I tillegg kan skalaeﬀekter og forskyvninger i næringsstrukturen spille inn. For det tredje kan den
eksogene produktivitetsveksten i løpet av de ti årene med innvandring ha vært sterkere i DEMEC enn i KVARTS.
6. Norske regler og praksis innebærer med andre ord at ﬂyktninger isolert sett utløser en mer ekspansiv
ﬁnanspolitikk. Hvor ekspansiv den blir, avhenger av ﬁnansieringen. I KVARTS-beregningen dekkes ikke noe av
økningen i oﬀentlige utgifter til stønader og tjenesteproduksjon inn av løpende skatteskjerpelser eller kutt i andre
oﬀentlige utgifter innenfor den aktuelle horisonten. I KVARTS-beregningen er den kontraktive eﬀekten av
ﬁnansieringen av budsjettsvekkelsen, som blir 0,4 prosentpoeng sterkere enn økningen i BNP-FN, utsatt til etter
utløpet av beregningsperioden. Regjeringen kunne i prinsippet ha valgt denne ekstra utgiftsøkningen også i tilfellet

 uten den ekstra innvandringen. De negative eﬀektene som har ført til at myndighetene i utgangspunktet likevel ikke
ønsket den ekstra utgiftsøkningen, påvirker ikke makroeﬀektene i KVARTS.
Som sagt er forskjellene mellom KVARTS- og DEMEC-virkningene langt større når innvandringen kommer fra
R1- og R2-landene. Noe av forskjellen i sysselsettingsveksten er en konsekvens av forskjellen i befolkningsveksten
som i hovedsak kommer i de yrkesaktive alderstrinnene. Utover dette vil vi trekke frem følgende:
7. I KVARTS-beregningen av arbeidsinnvandring fra R1- og R2-landene blir lønnsnedgangen langt sterkere enn
både den tilsvarende DEMEC-beregningen og KVARTS-beregningen av R3-innvandringen. Ifølge KVARTS er den
viktigste årsaken ikke at arbeidsinnvandring bidrar til et slakkere arbeidsmarked, men at arbeidsinnvandrere i større
grad enn ﬂyktninger og andre R3-innvandrerne bidrar til lavere lønnsvekst i lønnsoppgjørene.
8. I forhold til referansebanen uten ekstra innvandring, gjør lønnsreduksjonen det mindre lønnsomt for
bedriftene å øke kapitalintensiteten i produksjonen mindre kapitalintensiv. produksjonen. Arbeidsinnvandringen
fører dermed til at arbeidsproduktiviteten faller i takt med produsentreallønn (timelønn deﬂatert med vekst i
produsentprisen i hver næring). DEMEC inneholder som sagt ingen slik produktivitetseﬀekt, men
arbeidsproduktiviteten øker eksogent hvert år med 1 prosent i markedsrettet produksjon uavhengig av alle andre
forhold. Forskjellen i produktivitetseﬀekt fremgår av tallene for BNP-FN og sysselsettingen i tabell 7.1: BNP-FN
øker tre ganger mer i DEMEC som i KVARTS, til tross for at økningen i sysselsetting i DEMEC er snaut ¾ av den
man får i KVARTS.
9. I KVARTS og andre keynesianske modeller bestemmes produksjonen i hovedsak bestemmes fra
etterspørselssiden. For gitt produksjon vil substitusjonen i favør av arbeidskraft slå ut i høyere sysselsetting. I
DEMEC er sysselsettingen upåvirket av produktivitetsveksten som dermed utelukkende slår ut i økt produksjon.
10. Lønnsreduksjonen for alle sysselsatte i KVARTS-beregningen fører til at produksjonsinntekt overføres fra
arbeidskraften til kapitaleierne. I KVARTS avhenger husholdningenes (privat) konsum av husholdningenes
disponible inntekt gjennom en tradisjonell keynesiansk konsumfunksjon. Imidlertid er konsumtilbøyeligheten nær
null for kapitalinntekt, mens den er over 90 prosent for lønnsinntekt. Overføringen av inntekt fra lønn til
kapitalinntekt fører dermed til et betydelig fall i privat konsumetterspørsel. Dette forsterkes av multiplikatoreﬀekter.
Som sagt er produksjonen i KVARTS etterspørselsbestemt, og fallet i privat konsum er hovedårsaken til at BNP-FN
øker med kun 0,5 prosent mot ca. 1,5 prosent i DEMEC. Produktivitetsnedgangen i KVARTS gjør dette konsistent
med at sysselsettingen her øker klart mer enn i DEMEC-beregningen.
11. Det er overraskende at BNP-FN øker mindre ved arbeidsinnvandring fra R1- og R2-landene enn ved R3innvandring. Økningen i sysselsettingen er jo 75 prosent høyere ved arbeidsinnvandring. I tillegg gir KVARTSberegningene en økning i privat konsum totalt ved R3-innvandring, mens arbeidsinnvandring gir en betydelig
nedgang. KVARTS-beregningene kan dermed skape et inntrykk av at økonomisk integrering har ugunstige
økonomiske eﬀekter, siden høyere sysselsettingsandel ser ut til å redusere produksjon og privat konsum. Dette
KVARTS-resultatet representerer også den viktigste forskjellen fra DEMEC-beregningene. Drivkreftene bak dette
KVARTS-resultatet er at innvandringen fra R1- og R2-land gir mye kraftigere lønnsnedgang for alle lønnstakere enn
R3-innvandring. Lønnsnedgangen reduserer konsumet og dermed produksjonen. Etterspørselsnedgangen
forsterkes av lavere investeringer siden prisen på arbeidskraft faller i forhold til kapitalkostnader og produktinnsats.
Mindre realkapital per årsverk reduserer arbeidsproduktiviteten. Det forklarer hvorfor sysselsettingen øker mer ved
R1- og R2-innvandring enn ved R3-innvandring, samtidig som produksjonsøkningen er mindre enn ved R3innvandring.
8. Konklusjoner
Ifølge Oppsummering og konklusjoner

 Det er grunn til å tro at de anslagene ﬂeste som SSB vurderer er interessert i befolkningsutviklingen fremover
betrakter hovedalternativet (M-alternativet) i som den mest realistiske, vil realistiske av SSBs ulike
befolkningsfremskrivninger fra 2016. Dette er uansett vår oppfatning. Her varierer nettoinnvandringen variere lite
rundt 26 000 per år fra 2020. Da har man tilbakelagt bosettingsvirkningene av den eksepsjonelle tilstrømmingen av
ﬂyktninger i 2015. Bruttoinnvandringen vil er anslått å øke fra 60 000 på begynnelsen av 2020-tallet til et stabilt nivå
på tilnærmet 70 000 fra slutten av 2060-årene. Innvandrere fra Afrika, Asia og andre R3-land øker sin andel av
samlet årlig bruttoinnvandring fra 46 prosent i 2021 til en stabil andel på 60 prosent etter 2070. Utvandringen er
klart lavere blant innvandrerne fra Afrika og Asia enn blant innvandrere fra Europa.
Kapittel 2 viser at en årlig nettoinnvandring på 26 000 bidrar sterkt til veksten i Norges folkemengde når man
ser fremover mot 2100. I det hypotetiske 0-scenariet, der det ikke skjer noen hverken er inn- og eller utvandringen
fra og med 2016, passerer folkemengden en topp på vel 200 000 ﬂere enn i dag i 2035. På vei nedover ville
passeres dagens nivå passeres rundt 2055, og ved 4,3 millioner i 2100 er den fortsatt i fall. Snaut 4,1 millioner vil
da ha minst en norskfødt forelder. Med den antatt mest realistiske inn- og utvandringen vil folkemengden fortsatt
være voksende når den passerer 8,5 millioner rett etter 2100. I 2100 vil altså det befolkningstilskuddet som
genereres av inn- og utvandring fra og med 2016 ha vokst seg nesten like stort som den folkemengden man da ville
hatt uten ytterligere inn- og utvandring.
Virkningene på befolkningens størrelse
Den realistiske inn- og sammensetning av utvandring fører til at den årlige inn- andelen med R3-bakgrunn (R3innvandrere norskfødte med mor fra R3 og utvandringen endres utenlandsfødt far) vokser gradvis fra null 10
prosent i 2016 til SSBs mest realistiske anslag, vokser seg altså meget store over tid. Andelen 29 prosent av
befolkningen i 2100. Befolkningsandelen for R0-gruppen (norskfødte med minst en norskfødt forelder) avtar fra 83
prosent i 2016 til 67 prosent i 2060, for deretter å falle sakte til 64 prosent i 2100. En økende andel av denne
gruppen R0-gruppen vil imidlertid være generert av innvandringen fra og med 2016. Dette omfatter dem som har
kun en utenlandsfødt forelder og etterkommere i 3. eller senere generasjons av innvandrere som ankommer Norge
etter 2016. Den R0-gruppen man får i scenariet uten inn- og utvandring fra og med 2016 utgjør i 2100 kun 48
prosent av befolkningen i innvandringsscenariet. Siden det også blant disse vil være norskfødte med en
utenlandsfødt forelder, vil andelen norskfødte med to norskfødte foreldre være lavere enn dette. Andelen med R3bakgrunn (R3-innvandrere norskfødte med mor fra R3 og utenlandsfødt far) vokser gradvis fra 10 prosent samt
barnebarn, oldebarn osv. av innvandrere ankommet i 2016 til 29 eller senere. Den R0-gruppen man får i 0-scenariet
utgjør i 2100 kun 48 prosent av befolkningen i innvandringsscenariet. Også blant disse vil det fortsatt være 190 000
norskfødte med to utenlandsfødte foreldre i 2100.
Modellbaserte analyser av svært store eksogene endringer løper en fare for å bevege seg utenfor
gyldighetsområdet for viktige tallfestede sammenhenger i modellen. Det er imidlertid gode grunner til at
økonomiske sammenhenger denne faren er mer robuste overfor store mindre når man studerer endringer i
befolkningens størrelse enn når man studerer virkninger av endringer i andre interessante variable, særlig på lang
sikt. En proporsjonal økning av alle «personligheter» i befolkningen forrykker ikke nevneverdig balansen mellom
tilbud og etterspørsel i markedene på lang sikt. Befolkningen markedene, siden befolkningen består av både
produsenter, dvs. arbeidstilbydere, og konsumenter. Selv om realistiske endringer ikke gir en eksakt proporsjonal
oppblåsing, vil denne eﬀekten likevel dempe tilpasningsbehovene. På kort sikt kan det imidlertid være annerledes
da det tar tid å bygge opp produksjonskapasiteten i takt med etterspørselsøkningen.

 Tilsvarende vil eﬀektene på oﬀentlige ﬁnanser preges av at personer både genererer skattegrunnlag gjennom
lønnet arbeid, og mottar skatteﬁnansierte tjenester og kontantoverføringer. Her kommer inntektsbidragene i andre
livsfaser enn de tunge utgiftsbidragene, og endringer i aldersfordelingen kan gi betydelige forskjeller i inntekts- og
utgiftseﬀektene for oﬀentlig forvaltning. påvirker oﬀentlige nettoinntekter. Men på lang sikt vil ikke ﬂere innbyggere
som i snitt ikke avviker vesentlig fra dem som bebor landet fra før, belaste oﬀentlige ﬁnanser nevneverdig, dersom
skattebyrden i utgangspunktet er høy nok til å ﬁnansiere oﬀentlige utgifter.
Denne oppblåsingseﬀekten av befolkningsendringer gjør at per capita verdien av økonomiske størrelser i land
på noenlunde samme utviklingsnivå er langt likere enn landenes folkemengde. Norge er imidlertid et eksempel på
at befolkningens størrelse i seg selv spiller en rolle for økonomiske per capita størrelser. Det skyldes først og fremst
at Norge har en formue som er uavhengig av befolkningens størrelse, først og fremst olje og gass under havbunnen
og netto ﬁnansformue i utlandet. De løpende olje- og gassinntektene og formuesinntektene inngår i Norges
disponible inntekt, det mest brukte målet på nasjonalinntekten. Økt folkemengde reduserer per deﬁnisjon per
capita verdien av befolkningsuavhengige inntekter.
Dersom de befolkningsuavhengige inntektene tilfaller kun privatpersoner, fører hverken innvandring eller
fødselsoverskudd i seg selv til at andre enn eierne får disse inntektene. De endringene i nasjonalinntekten per
innbygger som skyldes eﬀekten av endringer i folkemengden på per capita verdien av befolkningsuavhengige
inntekter, er rene mekaniske makroeﬀekter som ikke da av rent mekanisk karakter; de har ikke noe motstykke i
inntektsreduksjon opplevd av individer.
I Norge tilfaller mottar imidlertid staten det meste av de befolkningsuavhengige inntektene av staten.
inntektene. Gjennom eierskap og beskatning mottar staten det meste av de løpende inntektene fra olje- og
gassutvinning, og kapitalen i Statens pensjonsfond utland (SPU) er den dominerende komponenten av Norges
ﬁnansformue i utlandet. Innvandring fører isolert sett til at disse inntektene må deles på ﬂere når innvandrerne og
deres etterkommere, med få unntak, har de samme rettigheter til skatteﬁnansierte tjenester og kontantytelser som
ikke-innvandrere. Med en streng praktisering av handlingsregelen for bruk av petroleumsformuen, dekkes et
oljekorrigert underskudd på skal det oljekorrigerte statsbudsjettet av være i balanse når man på inntektssiden
inkluderer det «lovlige» årlige uttaket SPU-uttaket som vi har satt lik 3,5 prosent av SPU-kapitalen. Dette
ﬁnansieringsbidraget er helt uavhengig av demograﬁske forhold. Hvis nettoinnvandring Når vekst i folkemengden
øker det oljekorrigerte underskuddet, statens utgifter mer enn skatteinntektene, må SPU-uttaket suppleres med
skatteskjerpelser eller kutt i oﬀentlige utgifter. utgifter for at handlingsregelen skal overholdes. Begge deler
innebærer en inntektsoverføring fra den eksisterende befolkningen til det befolkningstilskuddet som er generert av
fødselsoverskudd og/eller ekstra innvandring.
Våre beregninger viser at veksten i gjennomsnittlig materiell levestandard avtar med økt innvandring.
Gjennomsnittlig årlig vekst i Norges disponible realinntekt per innbygger faller fra 0,5 til 0,3 prosent i årene 20162060 når inn- og utvandringen øker fra null til dent mest realistiske banen. I perioden 2060-2100 er reduseres
veksten fra 0,6 til 0,5 prosent. I begge migrasjonsscenariene blir altså scenarier er veksten fremover langt lavere
enn den har vært hittil i etterkrigstiden. Det skyldes i all hovedsak at vi har forlenget den svake trenden for
produktivitetsvekst som Norge og mange andre land har opplevd etter 2005.
Dersom den årlige inntektsveksten hadde vært et par prosent eller mer, ville trolig de ﬂeste ment at

 veksteﬀektene av å gå fra det ene til det andre innvandringsscenariet realistisk versus ingen inn- og utvandring er
små, spesielt når innvandringsforskjellene forskjellene knyttet til befolkningsutviklingen i disse scenariene er blir så
store. Men når de generelle vekstutsiktene er så svake som de er i våre scenarier, betyr realistisk versus null
migrasjon relativt mye for hva inntekten blir fremover. Det kan anskueliggjøres ved at doblingstiden øker fra 139 til
231 år når den årlige vekstraten faller fra 0,5 til 0,3 prosent. Mange Og mange vil trolig også vurdere følgende
kronebeløp for det beregnede realinntektstapet som langt mer enn bagatellmessig: I 2060 har inn- og utvandringen
redusert Norges disponible realinntekt per innbygger med ligger i 2060 47 000 2013-kroner (7,8 prosent) i forhold til
hva lavere enn det den ville vært i dette året uten inn- og utvandring. Det tilsvarende inntektstapet i 2100 er 72 000
2013-kroner (9,6 prosent).
Andelen av denne realinntektsreduksjonen per innbygger som skyldes fall i befolkningsuavhengige inntekter
inntekter, øker fra 17 prosent i 2016 til 45 prosent i 2060 og videre til 59 prosent i 2100. Bak denne utviklingen
ligger en vekst i formuesinntektene over tid som mer enn oppveier at petroleumsinntektene avtar over tid. Det er
dermed en stadig større befolkningsuavhengig inntekt som deles på ﬂere når innvandringen øker.
Også den befolkningsavhengige
Realistisk inn- og utvandring fører også til et fall i inntekten fra produksjon i fastlandsnæringene faller som følge
avhenger av realistisk inn- og utvandring. befolkningen gjennom sysselsettingen. I 2060 og 2100 er BNP-FN per
innbygger henholdsvis 27 32 000 og 33 35 000 2013-kroner (Merknad: Sjekk???) lavere enn det ville vært uten innog utvandring, etter korreksjon for prisveksten på innenlandsk anvendelse av varer og tjenester. utvandring.
Hovedårsaken til nedgangen er at R3-innvandrerne sett under ett har både lavere sysselsettingsandel og lavere
lønn enn norskfødte, for gitt kjønn og alder. Samtidig kommer en økende majoritet vil stadig ﬂere av innvandrerne
komme fra R3-landene i det mest realistiske scenariet. R3-landene. I våre beregninger øker yrkesinntekten for
mannlige R3-innvandrere relativt raskt i de første 7 årene etter ankomst. Ved 9 år års botid passerer de en topp på
366 000 2013-kroner, tilsvarende 2013-kroner som tilsvarer den nasjonale gjennomsnittslønn gjennomsnittslønnen
for 0,7 årsverk. Deretter går disse mennene langt raskere fra arbeid til uføretrygd enn menn fra de tre andre
landgruppene. Også kvinner fra R3-landene har klart lavere yrkesinntekt enn andre grupper, for gitt alder og kjønn.
Dette bidrar sterkt til at arbeidstiden per person i aldersgruppen 20-66 år ligger 143 timeverk lavere enn i 0scenariet i 2060. I 2100 er forskjellen 183 timeverk. I perioden 2060-2100 blir denne «arbeidstidseﬀekten» ganske
langt på vei nøytralisert av økt timeverksproduktivitet. Det skyldes veksten i antall norskfødte etterkommere av at
de ekstra innvandrerne får barn i Norge som per forutsetning har samme adferd, og dermed samme yrkesinntekt
som andre norskfødte, gitt alder og kjønn.
For å isolere inntektseﬀektene av ﬂere innbyggere fra eﬀektene av at innvandrerne har en annen økonomisk
adferd enn norskfødte, har vi simulert virkningene av at alle innvandrerne som kommer etter 2016 i M-alternativet,
har norskfødtes adferd for gitt kjønn og alder fra første dag i Norge. Med norskfødtes adferd snur inntektseﬀekten
av den realistiske inn- og utvandringen fra minus til pluss. Målt i 2013-kroner per innbygger, er økningen i forhold til
0-alternativet 18 000 i 2060 og 22 000 i 2100. Med observert innvandreradferd er de tilsvarende eﬀektene
henholdsvis -47 000 og -72 000, slik at den isolerte adferdseﬀekten er 65 000 i 2060 og 94 000 i 2100.
Realistisk inn- og utvandring svekker oﬀentlige ﬁnanser. Med handlingsregelen for bruk Vi måler
svekkelse/styrking av petroleumsformuen, er det i norsk sammenheng ofte mest relevant å måle dette oﬀentlige
ﬁnanser ved de skatteinntektene (eller utgiftsreduksjonene) som oﬀentlig forvaltning sett under ett mangler på å

 oppfylle regelen handlingsregelen i streng forstand. I våre beregninger betyr et oljekorrigert oﬀentlig underskudd lik
3,5 prosent av SPU-kapitalen. I de ﬂeste år i perioden 2025-2100 er økningen fører realistisk inn- og utvandring til
en årlig økning i dette udekkede oﬀentlige ﬁnansieringsbehovet relativt konstant som varierer mellom 2,4 og nær
2,5 2,7 prosent av løpende BNP-FN. Økningen i udekket ﬁnansieringsbehov er også nær konstant Målt per
innbygger når alle relevante beløp neddiskonteres til og i 2013-kroner (etter neddiskontering med 3 prosent
diskonteringsrente. Det nominell rente ) varierer da økningen i det udekkede ﬁnansieringsbehovet lite rundt 10 500
per innbygger. Selv om inndekningen av dette behovet også vil falle på innvandrerne, innebærer inndekningen en
inntektsoverføring fra den eksisterende befolkningen til det befolkningstilskuddet som genereres av ekstra
innvandring.
Den viktigste kilden til svekkelsen av oﬀentlige ﬁnanser er delingen av de befolkningsuavhengige statlige
inntektene på ﬂere innbyggere. Når det statsﬁnansielle handlingsrommet bestemmes av Gitt handlingsregelen, er
det uttaket på 3,5 prosent av SPU som er det viktige befolkningsuavhengige elementet. Hvilket beløp disse 3,5
prosentene utgjør, bestemmes imidlertid over tid utviklingen i fondskapitalen, som i sin tur bestemmes av den
faktiske avkastningen på løpende SPU-kapitalen og statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Dette er
reelle oﬀentlige inntekter, selv om de ikke direkte påvirker statens ﬁnansielle ramme når handlingsregelen følges
strengt. De er helt uavhengige av demograﬁen, og de reduseres av befolkningsvekst. Av disse faktiske
befolkningsuavhengige inntektene vil realistisk inn- og utvandring fremover redusere den neddiskonterte
kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten med et beløp som ikke er større enn rundt 2 000 2013-kroner per
innbygger i hvert år frem til 2100. Derimot fører det voksende befolkningstilskuddet til et jevnt økende fall i
oﬀentlige formuesinntekter per innbygger mot 2100. Fallet passerer 13 000 2013-kroner i 2060 den viktigste
befolkningsuavhengige kilden til ﬁnansiering av oﬀentlige utgifter. Hvilket beløp disse 3,5 prosentene utgjør,
bestemmes imidlertid av den faktiske SPU-avkastningen og 22 000 2013-kroner i 2100. statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten. Begge disse størrelsene er helt uavhengige av demograﬁen, og deres per capita verdi
reduseres derfor av befolkningsvekst.
Målt i neddiskonterte 2013-kroner per innbygger, reduseres både oﬀentlige inntekter og utgifter som avhenger
av demograﬁske forhold, som følge av realistiske inn- og utvandring. Frem til 2047 er inntektsreduksjonen størst,
deretter er det motsatt. Uten SPU-avkastningen ville altså nettoinnvandringen styrket oﬀentlige ﬁnanser på lang
sikt. Utgiftsreduksjonen per innbygger passerer 18 000 2013-kroner i 2060 og 29 000 2013-kroner i 2100.
Hovedårsaken til at utgiftseﬀekten Avtakende utgiftseﬀekt av realistisk innvandring vokser over tid, er tid skyldes
primært svakere vekst i de eldres befolkningsandel med større som følge av påfyll av relativt unge innvandrere.
Dermed øker utgiftene til pensjoner og skatteﬁnansiert helse- og omsorg saktere enn folkemengden. På
inntektssiden fører den relativt lave sysselsettingsandelen lav sysselsettingsandel og produktiviteten produktivitet
blant R3-innvandrerne til at skattegrunnlagene reduseres per innbygger som følge av den realistiske inn- og
utvandringen.
I det hypotetiske tilfellet der alle innvandrerne som kommer fra og med 2016 har norskfødtes adferd for gitt
kjønn og alder, ville realistisk inn- og utvandring isolert sett styrket oﬀentlige ﬁnanser i alle år i beregningsperioden.
Reduksjonen i befolkningsuavhengige inntekter per capita blir mer enn oppveid av at hver person i det ekstra
befolkningstilskuddet i gjennomsnitt genererer høyere yrkesinntekter og skatteinntekter enn det befolkningen i 0scenariet gjør. Eﬀekten på oﬀentlige utgifter per innbygger blir liten. Det skyldes dels vår forutsetning om at bruken
av skatteﬁnansierte tjenester er identisk mellom landgrupper for gitt alder og kjønn, dels at reduksjonen i sosiale
stønader tilnærmet oppveies av økt alderspensjon. Den positive adferdseﬀekten på oﬀentlige ﬁnanser er ganske

 nær dobbelt så sterk som den negative eﬀekten av utvanning av statens befolkningsuavhengige inntekter.
Er
Bør en ekstra skattebyrde på mellom 9000 og 12 000 2013-kroner - tilsvarende 2,4 – 2,7 prosent av løpende
BNP-FN - – betraktes som stor? Sett i forhold til at den realistiske nettoinnvandringen realistisk nettoinnvandring
fra og med 2016 øker genererer en folkemengden til nær det dobbelte i 2100 av hva som er nesten dobbelt så stor
som den blir man da får i 0-scenariet, er det nærliggende å bedømme innvandringseﬀekten på oﬀentlige ﬁnanser
som liten. På den annen side utgjør innvandringseﬀekten en stor andel av den svekkelsen av oﬀentlige ﬁnanser
man får i innvandringsscenariet i de nærmeste tiårene. Fra 2016 til 2060 bidrar den med 2,4 prosentenheter til
økningen på 4 prosent i det udekkede inndekningsbehovets andel av BNP-FN. Men denne innvandringseﬀekten er
relativt konstant. Derimot fører aldringen av befolkningen til at det samlede udekkede ﬁnansieringsbehovet øker
hvert år og passerer nær 11 prosent av BNP-FN i 2100. Realistisk inn- og utvandring forsterker velferdsstatens
langsiktige ﬁnansieringsproblem, men innvandringseﬀekten får gradvis mindre relativ betydning. Den er også langt
enklere å nøytralisere enn en utgiftseﬀekt som vokser naturlig.
Virkningene av innvandring på oﬀentlige ﬁnanser avhenger av forutsetningene om skattesatser og bruken av
skatteﬁnansierte velferd fremover. Vi har videreført dagens regelverk og bruk. Når det gjelder standarden på
skatteﬁnansierte tjenester innenfor helse, omsorg og utdanning, innebærer dette isolert sett trolig en
undervurdering av utgiftsveksten. Formålet med beregningene er imidlertid å vise hvordan innvandring påvirker
norsk økonomi, og særlig oﬀentlige ﬁnanser, gitt dagens velferdsordninger. At vi i beregningene i denne rapporten
har tatt konsekvensen av dette formålet, gjør det ikke inkonsistent å mene at standardforbedringer er mest
realistisk i tiårene fremover.
Et annet synspunkt er at kombinasjonen av raus skatteﬁnansiert velferd og aldringen av befolkningen vil tvinge
frem skatteskjerpelser eller kutt i oﬀentlig velferd. Dersom skattesatser hadde vært økt og/eller oﬀentlige
velferdsytelser kuttet, ville nye innvandrere gitt en svakere, i noen tilfeller kanskje negativ, reduserende, eﬀekt på
oﬀentlige nettoutgifter. Man kan dermed hevde at noe av grunnen til at økt innvandring, særlig fra R3-land, øker det
oﬀentliges udekkede ﬁnansierngsbehov, ﬁnansieringsbehov, er at den eksisterende befolkningen i noen grad har
«gjort opp regningen for velferdsstaten uten vert».
Grunnen til å basere beregningene på at videreføring av dagens skattesatser og velferdsordninger videreføres
er dels at de da bygger på kjente og kontrollerbare premisser. premisser, dels at formålet med beregningene er å
vise i hvilken grad realistisk inn- og utvandring vil kreve endringer i skattesatser og/eller velferdsordninger. En
analyse som kombinerer endringer i innvandring med endringer i skatte- eller velferdsendringer, må klargjøre hvor
mye av virkningene som skyldes kun endret innvandring – altså våre eﬀekter – og hvor mye som kan tilskrives
gjetninger om tidspunkt og innretning på fremtidige innstramninger på statsbudsjettet. Kutt i
introduksjonsordningen vil åpenbart ha en annen eﬀekt enn økt toppskatt og økt skatt på bolig og eiendom.
Virkningene av innvandring på oﬀentlige ﬁnanser avhenger også av når eventuelle innstramninger på
statsbudsjettet kommer. Det har åpenbar interesse å analysere hvordan ulike former for styrking av oﬀentlige
ﬁnanser vil slå ut. Men det er like åpenbart at man da fort havner i analyser som har lite med innvandring å gjøre.
Valget mellom konstant eller strammere ﬁnanspolitikk som utgangspunkt, er ikke et valg mellom rett eller galt, men
av hvilket spørsmål man vil besvare.

 Våre beregninger viser at yrkesinntekt per person er den viktigste kilden til forskjeller mellom bidragene til
oﬀentlige nettoinntekter fra ulike befolkningsgrupper, uansett sorteringskriterium, er yrkesinntekt per person
gjennomsnittspersoner i gruppen. ulike befolkningsgrupper. Beregningene understøtter impliserer i så måte at det
er viktig at innvandrere integreres i det norske arbeidslivet. Men våre beregninger gir et mer nyansert bilde av
virkningene på oﬀentlige ﬁnanser av økt sysselsetting blant innvandrere enn det som ofte kommer frem i den
oﬀentlige debatten. oﬀentlig debatt. Den sterke eﬀekten på oﬀentlige nettoinntekter kommer når en person
sysselsettes i privat sektor. Da produseres grunnlagene for indirekte skatter, selskapsskatter i tillegg til direkte
inntektsskatt, og arbeidsgiveravgiften er et nettoproveny for staten. Ved Hvis en person blir ansatt i oﬀentlig
sysselsetting forvaltning, øker oﬀentlige utgifter med lønn fratrukket direkte skatt på lønn. Arbeidsgiveravgiften blir
Dessuten gir arbeidsgiveravgiften i dette tilfellet ingen nettoinntekt, oﬀentlig sysselsatte produserer ikke varer og
tjenester som beskattes indirekte, nettoinntekt for forvaltningen sett under ett, og det er ikke noe overskudd å
beskatte skjer ingen økning i oﬀentlig forvaltning. grunnlagene for indirekte skatter og skatter på bedrifts- og
selskapsoverskudd.
Dette betyr selvsagt ikke at verdien av det oﬀentlig ansatte produserer ikke kan være verdt utgiftene – det har vi
ikke vurdert.
Dette Eventuelle gevinster i form av ﬂere og/eller bedre skatteﬁnansierte tjenester opptrer ikke som inntektspost
i en oversikt over oﬀentlige ﬁnanser. Men det betyr at sysselsetting av innvandrere i oﬀentlig sektor kan bedre bare
bedrer oﬀentlige ﬁnanser dersom det fører til at eksisterende oﬀentlig ansatte skifter jobb fra oﬀentlig til privat
sektor, slik at de samlede oﬀentlige lønnskostnadene er uendret. Dersom innvandrere ansettes i oﬀentlig sektor
uten at noen av de eksisterende oﬀentlige ansatte overføres til privat sektor, vil oﬀentlige utgifter øke med
lønnsutgiftene fratrukket direkte skatt på lønn. Den eventuelle gevinsten av ﬂere og/eller bedre skatteﬁnansierte
tjenester synes ikke som noen inntektspost i en oversikt over oﬀentlige ﬁnanser. Virkningene på oﬀentlige ﬁnanser
er i dette tilfellet de samme enten den nyansatte innvandreren er like produktiv som andre oﬀentlig ansatte, eller får
den samme lønnen for å utføre et mer eller mindre symbolsk arbeid. I sistnevnte tilfelle er sysselsettingen av
innvandreren i realiteten en form for stønad lik lønn som bare gis mot en viss aktivitetsplikt. Sammenlignet med
passiv ledighet kan dette være et fornuftig integreringstiltak, ikke minst for innvandrerens selvfølelse og fungering
overfor i egen familie og ellers i samfunnet. Men denne formen for sysselsetting gir ingen direkte styrking av
oﬀentlige ﬁnanser sammenlignet med å utbetale det samme beløpet til passivt ledige.
Vedlegg: En analytisk beskrivelse av delmodellen DEMEC-MACRO
Merknad: Oppdater forutsetninger???
Dette vedlegget gir en analytisk beskrivelse av en modell som er noe forenklet i forhold til den
makroøkonomiske delmodellen i DEMEC-systemet, DEMEC-MACRO. Forenklingene gjelder blant annet
aggregeringsnivået. Den analytiske modellens logikk og virkemåte er imidlertid den samme som i DEMEC-MACRO.
I den analytiske modellen er det kun tre næringer som produserer hvert sitt distinkte produkt:
1. P-næringen omfatter all markedsrettet produksjon utenom olje og gass. P-produktet er et perfekt substitutt
for produkter produsert i utlandet.
2. G-næringen omfatter all oﬀentlig produksjon. Denne omsettes ikke i markeder.
3. O-næringen produserer olje og gass.
Prismodellen
La W være timelønnskostnaden for produsentene i alle næringene. aLj og aKj måler innsatsen av henholdsvis

 eﬀektive arbeidstimer og kapital per produsert enhet. enhet i næring j = P, G, O. Når alle relative priser er konstante,
vil disse innsatskoeﬃsientene være konstante. EP er en faktor som fanger opp eksogen vekst i arbeidsproduktivitet
. i P-næringen. r er den eksogene nominelle rentesatsen. Kapitalen består av akkumulerte enheter av P-produktet.
Prisen på importerte P-enheter er den samme som prisen på hjemmeproduserte enheter, siden disse er perfekte
substitutter. Når vi ser bort fra bedriftsbetalte skatter og kapitalslit kapitalslit, er rPP brukerprisen på kapital. I
denne P-sektoren P-næringen er marginalkostnad lik enhetskostnad som er lik prisen på produkt P, PP, og denne
betingelsen bestemmer PP eller W:
(1) PP = aLPW/EP + aKPrPP <=> PP = (W/EP)[aLP/(1 - aKPr)] aKPr)].
I standardmodellen for en liten åpen økonomi er PP eksogent gitt på verdensmarkedet og W endogen endogen.
Vi forutsetter imidlertid at ligning (1) også gjelder for alle utenlandske produsenter av P-produktet og at aLj, aKj aLP,
aKP og EP er felles for alle disse som følge av fri global spredning av teknologi og relevant kunnskap. Da lukker vi i
stedet modellen ved å anta et nominelt forløp som er bestemt utenfor DEMEC, for eksempel ved å bestemme W
eksogent. I alle våre beregninger er r konstant, mens den relative vekstraten for W lik w = 3 prosent, og r = 5,5
prosent. Den nominelle årlige prisveksten prisvekstraten for P- og O-produktet forutsettes lik pP = pO = 2 prosent,
veksten i prosent. Vekstraten for EP er eP = 2 prosent, slik at veksten i produsentbetalt lønn per klokketime er w =
3 =1 prosent. Veksten i prisen per eﬀektiv arbeidstime blir da w - eP = 1 2 prosent. Siden r er konstant, vil
brukerprisen på kapital vokser vokse med pP = 2 prosent, vil relative faktorpriser ikke endres. Under våre
forutsetninger vil da prosent. Dette blir også vekstraten for alle priser, inklusive lønn og prukerprisen på kapital.
Relative priser vokse er med andre ord konstante over tid. Uansett hvilken deﬂator man bruker, blir realrenten 5,5 –
2 = 3,5 prosent. Dette er også forutsatt å være uttaksprosenten fra oljefondet i praktiseringen av handlingsregelen.
Kvantumsmodellen: Bestemmelsen av produksjon og etterspørsel
Individenes arbeidstilbud er eksogent, men gjennomsnittsnivåene varierer mellom de ulike
befolkningsgruppene. Alt arbeidstilbud blir sysselsatt. La Ni være et eksogent antall individer i befolkningsgruppe i
som det ﬁnnes et gitt antall av. Disse gruppene er deﬁnert ved alder, kjønn, landbakgrunn og botid for
utenlandsfødte. li er eksogene timeverk per gjennomsnittsindivid i gruppe i. Samlet sysselsetting
arbeidstilbud/sysselsetting bestemmes i DEMEC-MICRO som ∑iliNi. Arbeidstilbudet vil da variere endogent over tid
når befolkningens størrelse og fordeling på gruppene endres. Sysselsettingen er eksogen i både oﬀentlig sektor og
i oﬀshore næringen.
Vi antar dessuten at importandelen, m, er uavhengig av anvendelse. type anvendelse og av
anvendelsesvolumet. Siden relative priser vil være konstante, vil også importandelen være konstant. Vi antar at
privat konsum (CP), samlet realkapital (K), med tilhørende samlede investeringer (J), oﬀentlig produktkjøp (CG),
samt all import inneholder kun P-produktet. Likevekt i dette produktmarkedet krever:
2) XP = (1 – m) (CP + CG + J) + AP
Der AP.
Her er XP og AP er henholdsvis produksjon og eksport av P-produktet. CG er eksogen. Samlet import blir:
3) I = m(CP + CG + J)

 Produksjonen i O-sektoren J).
O-produksjonen, XO, er eksogen. Den blir i sin helhet eksportert:
4) XO = AO AO.
Når vi ser bort fra kapitalslit, bestemmes investeringene i næring j = P, O, G av
5) Jj = Kj – Kj(-1) .
Her er Kj(-1) kapitalbeholdningen i næring j ved utgangen av foregående år. I hver av sektorene er innsatsen av
timeverk (Lj) og kapital gitt ved:
6) EjLj = aLjXj , j = P, O, G G.
7) Kj = aKjXj , j = P, O, G G.
Her er Lj timeverk i sektor j. LP og LO er endogene i DEMEC-MACRO. Oﬀentlig sysselsetting, LG, er eksogen i
DEMEC-MACRO, men bestemmes endogent i DEMEC-MICRO ved å ta hensyn til at bruken av oﬀentlige tjenester
avhenger av befolkningens størrelse og fordelingen på alder og kjønn. Det betyr at (6) bestemmer XG, dvs. den
delen av oﬀentlig konsum som består av oﬀentlig produserte tjenester. Vi XG. Denne produksjonen er i sin helhet
skatteﬁnansiert siden vi ser bort fra egenandeler (gebyrer). Når vi følger nasjonalregnskapets konvensjoner og ser
bort fra løpende kapitalkostnader i oﬀentlig sektor, blir oﬀentlig konsum i løpende priser lik WLG + PPCG. Samlet
bruk etterspørsel av arbeidskraft og kapital blir
8) L = LP + LO + LG LG.
9) K = KP + KO + KG
La Ni være et eksogent antall individer i befolkningsgruppe i som det ﬁnnes et gitt antall av. li KG.
Som forklart over, er eksogene timeverk per gjennomsnittsindivid i gruppe i. Samlet arbeidstilbud/sysselsetting
bestemmes det samlede arbeidstilbudet ting bestemt i DEMEC-MICRO som ∑iliNi. Likevekt i arbeidsmarkedet
krever
10) L = ∑iliNi ∑iliNi.
(10) bestemmer samlet sysselsetting direkte. Siden det ikke er eksport av oﬀentlige tjenester, G-produktet, er
driftsbalansen overfor utlandet (D) gitt ved
11) D = rFN(-1) + PP(AP – I) + POAO POAO.
Her er rFN(-1) netto fordringer på utlandet ved utgangen av foregående år. Vi har utnyttet at importprisen er lik

 PP. Både eksporten AO Husk at oljeeksporten, AO, er bestemt av (4), og at PO ”oljeprisen” er eksogene. eksogen.
Det totale oﬀentlige budsjettoverskuddet er lik oﬀentlige netto ﬁnansinvesteringer gitt ved:
12) FG – FG(-1) = rFG(-1) + POAO - WLO - PPJO + tWWL + tCPPCP – PPCG – WLG – PPJG - Y – Y.
Her er FG netto ﬁnansformue eid av oﬀentlig forvaltning ved slutten av perioden vi betrakter. Vi antar i denne
forenklede modellen at netto kontantstrømmen fra all oﬀshore produksjon O-produksjon tilfaller oﬀentlig
forvaltning. Denne er gitt ved POAO - WLO - PPJO. Skattene er lagt på kun lønnsinntekt og konsum. La FG være
oﬀentlig ﬁnansformue ved utgangen av det året vi betrakter. Utgiftene Oﬀentlige utgifter består av eksogene
lønnskostnader, WLG, eksogene kjøp av P-produktet, PPCG, investeringsutgifter som bestemmes direkte av PPJG
= PP(aKGEGLG/aLG – KG(-1)), samt summen av netto kontantoverføringer etter skatt, Y, til personer. Disse består
for det første av spesiﬁserte overføringer som er bestemt på samme måte som samlet arbeidstilbud i DEMECMICRO, ved å summere DEMEC-MICRO som summen av ulike gjennomsnittlige individuelle overføringsbeløp, yi,
over individer i ulike befolkningsgrupper: befolkningsgrupper, altså ∑iyiNi. For det andre inneholder Y en endogen
rundsum overføring som sørger for at handlingsregelen for ﬁnanspolitikken følges.
Høyresiden i (12), fratrukket renteinntektene, rFG(-1), er lik det primære oﬀentlige budsjettoverskuddet.
Modellen legger til grunn at en streng tolkning av handlingsregelen for bruk av petroleumsformuen: Det
oljekorrigerte primære oﬀentlige budsjettunderskuddet skal være lik et uttak u = 4 3,5 prosent av Statens
pensjonsfond – Utland, SPU. Vi ser bort fra oﬀentlig formue og gjeld utenom SPU. Da er FG lik kapitalen i SPU.
Handlingsregelen innebærer følgende årlige oﬀentlige budsjettbetingelse:
13) FG – FG(-1) = (r – u)FG(-1) + POXO - WLO - PPJO PPJO.
Her er alle variable på høyresiden enten predeterminerte, eksogene, eller direkte bestemt av (5), (6) og (7).
POXO - WLO - PPJO er netto kontantstrømmen fra petroleumssektoren.
Vi konsoliderer husholdninger og private selskaper/bedrifter inn i en institusjonell privat sektor H. Ricardiansk
ekvivalens gjelder ikke i DEMEC: Sektor (H) H-sektoren tar ikke opp gjeld tilsvarende oﬀentlig formue. I stedet
legger vi til grunn at nettoﬁnansinvesteringer i den private H-sektoren er null etter 2010, 2016, dvs.:
14) FH = FH(-1) <=> rFG(-1) + (1 - tW)WL + rPPKP - PPJP + Y = (1+ tC)PPCP tC)PPCP.
Denne private budsjettbetingelsen betyr at Norges samlede netto ﬁnansinvesteringer i utlandet, som er
summen av ﬁnansinvesteringene foretatt av henholdsvis oﬀentlig og privat sektor, blir lik økningen i SPU: FN –
FN(-1) = FH – FH(-1) + FG – FG(-1) = FG – FG(-1). Nasjonalregnskapets deﬁnisjoner innebærer at Norges netto
ﬁnansinvesteringer i utlandet er lik overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet:
FN – FN(-1) = FG – FG(-1) + FH – FH(-1) = FG – FG(-1)
= rFG(-1) + POAO - WLO - PPJO + tWWL + tCPPCP – PPCG – WLG – PPJG – Y
+ rFH(-1) + (1 - tW)WL + rPPKP - PPJP + Y – (1+ tC)PPCP
= rFN(-1) + POAO + WLP + rPPKP – PP(CP + CG + J)
= rFN(-1) + POAO + PPXP – PP(XP + I - AP)

 = D D.
Løsningen for sysselsetting og produksjon i sektor P P-næringen følger ved innsetting i likevektsbetingelsene
for arbeidsmarkedet og produktmarkedene:
15) LP =∑iliNi - aLOXO/EO - LG LG.
16) XP = EPLP/aLP EPLP/aLP.
(12) og (13) gir innebærer at den oﬀentlige budsjettbetingelsen: budsjettbetingelsen kan omskrives som følger:
17) rFG(-1) + POAO - WLO - PPJO + tWWL + tCPPCP – PPCG – WLG – PPJG – Y
= (r – u)FG(-1) + POXO - WLO - PPJO
<=> Y = uFG(-1) + tWWL + tCPPCP – (PPCG + WLG + PPJG) PPJG).
(17) sier at dersom inntektene fra beskatningen av lønnsinntekter og privat konsum er mindre (større) enn
utgiftene til oﬀentlig konsum og investeringer, må forskjellen dekkes ved rundsum skatt (deles (eller deles ut som
rundsum overføring). overføring til husholdningene). Merk at (17) ikke er løsningen for Y, fordi privat konsum, CP,
foreløpig ikke er bestemt.
Budsjettbetingelsene for privat og oﬀentlig sektor impliserer en nasjonal budsjettbetingelse som bestemmer
eksportoverskuddet for fastlandsøkonomien:
18) FN – FN(-1) = FG – FG(-1) = D
<=> (r – u)FG(-1) + POXO - WLO - PPJO = rFN(-1) + POAO + PP(AP – I)
<=> PP(AP – I) = r(FG(-1) - FN(-1)) – uFG(-1) - WLO - PPJO
<=> AP – I = - (rFH(-1) + uFG(-1) + WLO )/PP - JO JO.
Når dette eksportoverskuddet er bestemt, følger privat konsum ved innsetting i (2):
19) CP = XP - CG - J – (AP – I) I).
Her er investeringene bestemt av J = aKPXP – KP(-1) + JO + JG. (19) gir grunnlag for å si at privat konsum er
tilbudssidebestemt; tilbudet består av P-produksjonen. Fra dette trekkes de tre sektorenes investeringer, oﬀentlige
kjøp, samt den nettoeksporten som skal til for å oppfylle kravet til driftsbalansen når vi tar hensyn til renteinntekter
og oﬀshore eksport.
Innsetting av (19) i (17) gir løsningen for den budsjettnøytraliserende rundsum overføringen Y:
17) Y = uFG(-1) + tWWL + tCPPCP – (PPCG + WLG + PPJG)
Innsetting av (19) gir
17’) Y = uFG(-1) + tWWL + tCPP(XP - CG - J – (AP - I)) – (PPCG + WLG + PPJG) PPJG).

 Innsetting av (18) i (17’) gir
17’’) Y = uFG(-1) + tWWL + tCPP(XP - CG - J + (rFH(-1) + uFG(-1) + WLO )/PP + JO)
– (PPCG + WLG + PPJG)
= uFG(-1) + tWW(LP+LO+LG) + tCPP(XP - CG - JP - JG) + tC(rFH(-1) + uFG(-1) + WLO ) - (PPCG + WLG +
PPJG) PPJG).
Samler ledd og får
20) Y = tWWLP + (tW + tC)WLO + tCPP(XP - JP) + tC(rFH(-1) + uFG(-1))
– [(1-tW)WLG + (1+tC)PP(CG + JG)] + uFG(-1).
Her er XP = EPLP/aLP, jf. (16). (Vi har også PP = (W/EP)[aLP/(1 - aKPr)], slik at tCPP(XP - JP) = tC(W/EP)[aLP/(1
- aKPr)]EPLP/aLP - tCPPJP = tCWLP/(1 - aKPr) - tCPPJP.)
Klammeparentesen i (20) inneholder eﬀektive oﬀentlige utgifter. De trekker fra skatt på oﬀentlige lønninger, men
tar hensyn til at oﬀentlig produktkjøp fortrenger grunnlag for konsumbeskatningen. Merk at vi i (20) har sett bort fra
indirekte skatter på investeringer og produksjonen fra oﬀshoresektoren.
(20) viser hvor viktig sysselsetting i privat sektor er for oﬀentlige ﬁnanser. Den bestemmer ikke bare
skatteprovenyet fra lønnsinntekt, men også indirekte skatter via den private sysselsettingen som ikke jobber i
oﬀshore næringen, bestemmer også indirekte skatter på konsum. Det O-næringen. Dette reﬂekterer at det egentlige
grunnlaget for konsumskatter det indirekte skatteprovenyet er verdien av produserte konsumgoder. Hvordan
konsumet er fordelt den produksjonen som beskattes indirekte, mens fordelingen av denne produksjonen på ulike
befolkningsgrupper, betyr kjøpere ikke betyr noe for dette provenyet fra konsumskattene. Derimot vil isolert så
lenge de enkelte indirekte skattesatsene er like for alle kjøpere.
Isolert sett vil alle endringer i befolkningens størrelse og sammensetning som øker sysselsettingen, styrke
oﬀentlige ﬁnanser. Modelløsningen innebærer spesielt at de yrkesaktive aldersgruppene gir et betydelig større
bidrag til det oﬀentlige budsjettoverskuddet enn det bidraget man får når man aldersfordeler indirekte skatter fra
etterspørselssiden, slik man typisk gjør i generasjonsregnskapet. Da vil konsumskattene vanligvis fordeles likt på
alle befolkningsgruppene, og bedriftsbetalte skatter kommer ikke med i regnestykket. I DEMEC vil også provenyet
fra indirekte skatter på produktinnsatsen og skatt på kapitalavkastningen være proporsjonale med sysselsettingen,
men dette er forenklet bort i den analytiske fremstillingen. De ovennevnte poengene knyttet til bestemmelsen av
indirekte skatter i generelle likevektsmodeller er nærmere analysert i Holmøy og Strøm (2017b).

Referanser
Barne- og likestillingsdepartementet (2011): Velferd og migrasjon. Norges oﬀentlige utredninger 2011:7.
Berg, S.L, R. Bjørnstad, E. Cappelen Bjøru, F. Wiggen Eggen, B. Jordfald og M. Norberg-Schulz (2016):
Innvandrersysselsetting og konsekvenser for norske arbeidere, Rapport nr. 5-2016, Senter for lønnsdannelse.
Bjørnstad, R. (red.) (2015): Virkninger av allmenngjøring av tariﬀavtaler. Rapport nr. 2-2015, Senter for
lønnsdannelse.

 Blau, F. D. and C. Mackie (Eds.) (2016): The Economic and Fiscal Consequences of Immigration, National
Academy of Sciences, Engineering, and Medicine, Washington, DC: National Academies Press.
Blom, S. & Enes, A. (2015). Introduksjonsordningen – en resultatstudie, Rapporter 36/2015, Statistisk
sentralbyrå.
Borjas, G. J. (2003): The Labor Demand Curve is Downward Sloping: Reexamening the Impact of Immigration
on the Labor Market, Quarterly Journal of Economics 118(4), Economics, 118 (4), 1335-74.
Borjas, G. J. (2014): Immigration Economics, Cambridge: Harvard University Press.
Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2010): When minority Labor Migrants Meet the Welfare State, Journal of
Labor Economics, 28 (3), 633-676.
Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2011): Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge,
Rapport 2011/1, Frischsenteret.
Bratsberg, B., O. Raaum (2012): Immigration and Wages: Evidence from Construction, The Economic Journal
122(565), 1177-1205.
Bratsberg, B., O. Raaum, K. M. Røed og P. Schøne (2014): Immigration Wage Eﬀects by Origin, The
Scandinavian Journal of Economics 116(2), 356-393.
Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2014): Immigrants, labour market performance and social insurance. The
Economic Journal, 124(580), F644-F683.
Bratsberg, B. og M.B. Holden (2015): Eﬀekter av allmenngjøring i byggebransjen. Samfunnsøkonomen, 29(2),
ss. 68-80.
Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2016): Flyktninger på det norske arbeidsmarkedet. Søkelys på arbeidslivet
33 (3), 185-207.
Bråthen, R., G. Hjemås, E. Holmøy og I. H. Ottersen (2015): Bemanningsbehovet i spesialisthelsetjenesten mot
2040, Rapporter 2015/29, Statistisk sentralbyrå.
Bucci, A. and Raurich, X. (2017): Population and Economic Growth Under Diﬀerent Growth Engines. German
Econ Rev, 18: 182–211.
Cappelen, Å., T. Skjerpen og M. Tønnesen (2016): Befolkningsframskrivinger 2016-2100: Inn- og utvandring,
Økonomiske analyser 3/2016, Statistisk sentralbyrå.
Card, D. (2009): Immigration and Inequality, American Economic Review 99(2), 1-21.
Card, D. and G. Peri (2016): Immigration Economics: A Review, Working paper series, June 2016, Washington
Center for Equitable Growth. http://equitablegrowth.org/immigration-economics-a-review/
Dustman,
D'Amuri, F. and G. Peri (2014): Immigration, jobs, and employment protection: Evidence from europe before and
during the great recession. Journal of the European Economic Association, 12(2), 432-464.
Djuve, A.B. og Kavli, H.C. (2015): Ti års erfaringer. En kunnskapsstatus om introduksjonsprogram og
norskopplæring for innvandrere: Fafo-rapport 2015:26.
Dustmann, C. and T. Frattini (2014): The Fiscal Eﬀects of Immigration to the UK, The Economic Journal, 124
(November), F593–F643.
Dustman,
Dustmann, C., U. Schönberg and J. Stuhler (2016): The Impacts of immigration: Why Do studies Reach Such
Diﬀerent results?, Journal of Economic perspectives, 30(4), 31-56.
Dzamarija, M. (2014). (2014): Oversikt over personer med ulik grad av innvandringsbakgrunn. Rapporter
16/2014, Statistisk sentralbyrå.
Eika, T. (2006): Vedlegg 1 i Norges oﬀentlige utredninger 2016:15 «Lønnsdannelsen i lys av nye økonomiske
utviklingstrekk», Finansdepartementet.

 Enes, A. og K. Wiggen (2016): Tidligere deltakere i introduksjonsordningen 2009–2013, Rapporter 24/2016,
Statistisk sentralbyrå.
Finansdepartementet (2013): Meld. St. 12 (2012-2013), Perspektivmeldingen 2013.
Finansdepartementet (2015a): Norges oﬀentlige utredninger 2015:1 «Produktivitet – grunnlag for vekst og
velferd» (Produktivitetskommisjonens første rapport).
Finansdepartementet (2015b): Norges oﬀentlige utredninger 2015: 9 «Finanspolitikk i en oljeøkonomi —
Praktisering av handlingsregelen».
Finansdepartementet (2016): (2016a): Norges oﬀentlige utredninger 2016:3 «Ved et vendepunkt: Fra
ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi» (Produktivitetskommisjonens andre rapport).
Finansdepartementet (2016b): Norges oﬀentlige utredninger 2016:15 «Lønnsdannelsen i lys av nye økonomiske
utviklingstrekk» (Cappelen-utvalget).
Finansdepartementet (2017): Meld. St. 29 (2016-2017), Perspektivmeldingen 2017.
Flood, L. og J. Ruist (2015): Migration, en åldrande befolkning och oﬀentliga ﬁnanser, Bilaga 6 till
Långtidsutredningen 2015, SOU 2015:95, Stockholm.
Foged, M. and G. Peri (2016): Immigrants' Eﬀect on Native Workers: New Analysis on Longitudinal Data.
American Economic Journal: Applied Economics, 8(2), 1-34.
Hansen, M.F., M.L. Schultz-Nielsen and T. Tranæs (2015): The impact of immigrants on public ﬁnances: a
forecast analysis for Denmark. IZA Discussion Paper No 8844.
Hansen, M.F., M.L. Schultz-Nielsen and T. Tranæs (2017): The ﬁscal impact of immigration to welfare states of
the Scandinavian type, Journal of Population Economics 30, 925-952.
Haraldsen, K.W., R. Hammersland og V. Sparrman (2015): Wage equations and labour demand by education.
Rapporter 2015/49, Statistisk sentralbyrå.
Herzer, D., H. Strulik and S. Vollmer (2012):‘The Long-run Determinants of Fertility: One Century of
Demographic Change, 1900-1999’, Journal of Economic Growth 17, 357–385.
Holmøy, E. (2015): Etterspørselen etter individrettede tjenester hvor det oﬀentlige sørger for mye av tilbudet.
Notater 2015/11, Statistisk sentralbyrå.
Holmøy, E. og B. Strøm (2012): Makroøkonomi og oﬀentlige ﬁnanser i ulike scenarioer for innvandring.
Rapporter 15/2012, Statistisk sentralbyrå.
Holmøy, E. og B. Strøm (2014): Fritid, forbruk og skatt fremover, Samfunnsøkonomen nr. 6, 2014, 10-18.
Holmøy, E., F. Haugstveit og B. Otnes (2016): Behovet for arbeidskraft og omsorgsboliger i pleie- og
omsorgssektoren mot 2060, Rapporter 2016/20, Statistisk sentralbyrå.
Holmøy, E. og B. Strøm (2017a): Hvor viktig er produktivitetsvekst for økonomisk vekst og oﬀentlige ﬁnanser?
Forbruk og oﬀentlig velferd mot 2060 ved varig lav produktivitetsvekst. Kommer i serien Rapporter, Statistisk
sentralbyrå.
Holmøy, E. og B. Strøm (2017b): Some fallacies in the use of age proﬁles in analyses of ﬁscal sustainability.
Kommer som Discussion Paper, Statistisk sentralbyrå.
Holmøy, E., C. Romay, I. Sagelvmo og B. Strøm (2017): Bidrag fra innvandrere og norskfødte til oﬀentlige
inntekter og utgifter på lang sikt. Kommer i serien Rapporter fra Statistisk sentralbyrå.
Johansen, L. (1960): A Multi-Sectoral Study of Economic Growth, Amsterdam: North-Holland Publishing
Company.
Justis- og beredskapsdepartementet (2017): Integrasjon og tillit: Langsiktige konsekvenser av høy innvandring,
Norges oﬀentlige utredninger 2017:2. (Brochmann2-utvalget)
Kornstad, T., T. Skjerpen og K. Telle (2016): Selvforsørging etter botid blant ikke-nordiske innvandrere,
Økonomiske analyser 6/2016, Statistisk sentralbyrå.

 Kuznets, S. (1960): Population Change and Aggregate Output, in Demographic and Economic Change in
Developed Countries, Princeton: Princeton University Press.
Kydland, F.E. and E.C. Prescott (1996): The Computational Experiment: An Econometric Tool, Journal of
Economic Perspectives, 10(1), 69-85.
Leknes, S., A. Syse og M. Tønnesen (2016): Befolkningsframskrivingene 2016. Dokumentasjon av modellene
BEFINN og BEFREG. Notater 2016/14, Statistisk sentralbyrå.
Li, H. and J. Zhang (2007): ‘Do High Birth Rates Hamper Economic Growth?’, Review of Economics and
Statistics 89, 110–117.
Maisonneuve, C. de la og J. Olivieira Martins (2014): The Future of Health and Long-Term Care Spending,
OECD Journal: Economic Studies.
Malthus, T. R. (1798): An Essay on the Principle of Population, London: J. Johnson.
Norman, V. D. (1983): En liten åpen økonomi, Oslo: Universitetsforlaget.
Ottaviano, G. I., & Peri, G. (2012). (2012): Rethinking the Eﬀect of Immigration on Wages, Journal of the
European Economic Association, 10(1), 152-197.
Peri, G. (2016): Immigrants, Productivity, and Labor Markets, Journal of Economic Perspectives, 30(4), 3-30.
Peri, G., and C. Sparber (2009): Task specialization, immigration, and wages. American Economic Journal:
Applied Economics, 1(3), 135-169.
Rogne, A. F. (2016): Tidligere ﬂyktning- og asyltopper: litt historikk, Økonomiske analyser 3/2016, Statistisk
sentralbyrå, s. 53.
Schou, P. (2006): Immigration, Integration and Fiscal Sustainability, Journal of Population Economics, 19(4),
671-689.
Smith, J. P. (Ed.) (1997). (1997): The New Americans: Economic, Demographic, and Fiscal Eﬀects of
Immigration, Washington, DC: National Academy of Science.
SSB (2016a): Befolkningsframskrivinger, http://www.ssb.no/befolkning/statistikker/folkfram
SSB (2016b): Økonomisk utsyn over 2015, kapittel 3. Økonomiske analyser 1/2016, Statistisk sentralbyrå.
Syse, A., B. N. Kumar, Ø. Næss, O. A. Steingrimsdottir og B. H. Strand (2016): Diﬀerences in All-Cause
Mortality between immigrants and the host population in Norway. Demographic Research 34(22): 615-56.
Syse, A. og M.T. Dzamarija (2016): Dødelighet blant innvandrere etter innvandringsgrunn (2016). Økonomiske
analyser 5/2016, Statistisk sentralbyrå.
Tønnesen,
Tønnessen, M., S. Leknes og A. Syse (2016): Befolkningsframskrivinger 2016-2100: Hovedresultater,
Økonomiske analyser 3/2016. Statistisk sentralbyrå.
Williamson, J. G. (2003): ‘Demographic change, economic growth, and inequality’, in: N. Birdsall, A. C. Kelley
and S. W. Sinding (eds.): Population Matters: Demographic Change, Economic Growth, and Poverty in the
Developing World. New York: Oxford University Press, Paperback Edition, pp. 106–136.
Woodland, A. D. (1982): International Trade and Resource Allocation, Amsterdam: Elsevier Science Publishers
B.V.

Figurregister